Ingen drøm av en verdensmester

Til tross for all sin styrke, er svakheten det beste ved Thor Hushovd.

PERFEKT MESTER: Med alle sine begrensninger som syklist er Thor Hushovd en fin verdensmester for en sport i trøbbel. FOTO:  REUTERS/Brandon Malone.
PERFEKT MESTER: Med alle sine begrensninger som syklist er Thor Hushovd en fin verdensmester for en sport i trøbbel. FOTO: REUTERS/Brandon Malone.Vis mer

||| VM-GULLET til Thor Hushovd er stort både for ham og et stadig økende norsk sykkelpublikum, men egentlig aller størst for sporten. Om det internasjonale miljøet får med seg selve historien da:

•• For i dag vant han som nødvendigvis ikke vinner.

Riktignok regnes Hushovd blant de aller fremste stjernene. Han har vært i tetsjiktet i årevis, tjent stort på sporten sin og etter hvert tilegnet seg alle de særhetene som gjerne følger med plasseringen i det aller innerste i denne underlige, lukkede idrettsklanen. Men det har hele tida skjedd med åpenbare begrensninger. Thor Hushovd var rytteren som kunne vinne det absolutt største hvis løpsutviklingen og løypa passet ham, men ellers tapte han så det syntes.

I dag er det en perfekt bakgrunn for den nye verdensmesteren:

•• Mer enn noen annen sport trenger sykling nå utøvere som mislykkes.

FOR det er de helt umenneskelige kravene som historisk har presset internasjonal sykkelsport ned i gjørma. Et systematisk misbruk av medikamenter hadde neppe vært nødvendig hvis miljøet hadde jenket litt på rittlengdene, dratt ned løypeprofilene og gjennomgående godtatt flere sportslige svakheter.

Historisk har sykkel utviklet seg til å bli en sport med tildels umenneskelige krav, og prisen for denne monstermoroa har forlengst vist seg å være alt for høy. Det er rett og slett ikke samsvar mellom den idrettsopplevelsen rittene gir og den menneskelige lidelsen sporten påfører utøverne sine.

MIDT i denne smørja er det noe forfriskende ved karrieren til Thor Hushovd, selv om karakteristikken "forfriskende" ellers ikke er den første jeg ville ha brukt i en hyllest til den nye verdensmesteren.

Hushovd kan framstå ganske så grinete; ofte i overkant irritert på konkurrenter og alltid lei av å bli minnet på hvilken ruvende dopskygge sporten hans ruller under. Vel har de spektakulære enkeltseierne hans vært med på å løfte fram en sunn sykkelinteresse i Norge, men som en samlende, tydelige nasjonal sportshelt har han aldri vært aktuell. Til det har det vært rett og slett vært for mye surving.

Slik er alt det nye og friske knyttet til resultatrekken hans. Det at syklisten som en dag såvidt kommer inn med oppsamlingsgruppa innen maksimaltida, kvelden etter suser inn til seier i massespurten. Hushovd har kapasitet til store ting, men slett ikke alt. Det at han ikke er noen komplett rytter, gjør ham troverdig. Du trenger ikke å studere blodpasset hans for å skjønne at han er en syklist som ikke tråkker i grenseland.

Det er slike syklister og slike karrierer sporten trenger flere av for på møysommelig vis å gjenvinne litt tillit.

MEN nettopp fordi Hushovds mange seire ikke er hentet på nærmeste apotek, er det også rent idrettslig mye å lære av utviklingen hans. Der står Atle Kvålsvoll og kunnskapen fra et samlet norsk toppidrettsmiljø sentralt.

Det var ikke bare VM-løypa som var perfekt for dette gullet. Bak triumfen ligger en klok styrt langvarig overgang fra ren sprinter til en en syklist med utholdenhet til å kunne følge med i noen av de hardeste partiene. De siste årene har denne endringen vært grunnlaget for sammenlagtresultatene i sprintkonkurransen i Tour de France; i dag ga det kraft til å henge i de to bakkene på 9,1 og 7,9% stigning som runde for runde presset vekk konkurrentene.

samme vis har trener Kvålsvoll og hans svært rutinerte elev lykkes med en maksimal formutvikling inn mot VM. Der et par fra sykkelsportens store omreisende dopskole brukte Spania Rundt til å teste videre med stoff, forsøkte Thor Hushovd i å følge de aller beste opp i noen av bakkene for å kjenne hva nivået ville være under VM. Så trakk han seg fra konkurransen for ikke å kaste bort kreftene, og fulgte opp med en lang innkjøringstid i Australia helt etter læreboka til det fremste av norsk idrettskunnskap.

Disse grundige forberedelsene behøvde ikke å ha ledet opp til Thor Hushovd største idrettsøyeblikk. Til det er sykkelsporten for spekket med tilfeldigheter også for utøverne som aldri stilte seg  i apotek-køen.

Men at det likevel ble han som vant, er stort for oss som trives best med en mester med feil.