Ingen feilpasning fra Drillo

Drillos fall fra å være gudbenådet landslagstrener i Norge til utskjelt og sparket sjeftrener i Wimbledon, er langt. Otto Ulseths bok om tida i Premier League gir en god innsikt i hvordan det går an å falle så langt på så kort tid.

Ulseth, Otto: «Med Drillo i Premier League»

Rett og slett en god fotballbok om kommunistens møte med den brutale fotballkapitalismen.

Den starter med Ståle Solbakkens brutale møte med Wimbledon og lagets legendariske manager Joe Kinnear , men 215 av 230 sider handler om Drillos tid i klubben som i Kinnears ville tid gikk under navnet «The Crazy Gang».

Ulseth skildrer Drillos opplevelser og arbeid i Wimbledon, men framfor alt brukes det også mye plass på en gjennomgang av de viktigste kampene. En slik retrospektiv skildring er ganske spennende fordi Ulseth skriver godt, men byr på null overraskelser eller nyheter fra klubbens indre miljø.

  • Når du skriver en bok basert på så ferske begivenheter, skal det også godt gjøres å få fram så mye nytt. Det meste har vært omtalt i mediene tidligere, til og med det tullete slagsmålet mellom 30 spillere i garderoben på Stamford Bridge etter kampen mot Chelsea.

Drillo har sikkert behov for å få fram sin rolle i disse 10 månedene - på bakgrunn av de til dels misvisende og usanne oppslagene i engelsk presse, men uansett gir boka en god beskrivelse av Wimbledons problemer spesielt og engelsk fotballs krise generelt.

  • Det er nemlig her bokas styrke ligger: Vi får et sjokkartet møte med engelsk fotballkultur som gir oss en bedre forståelse av hvorfor mye av balløya råtner på rot. Det engelske landslagets elendige resultater er et symptom på situasjonen i Premier League: Den sportslige utviklingen hemmes av for dårlige treninger, holdninger, kampforberedelser, taktikk og evalueringer.

Men når det er sagt: Forskjellen i kvalitetsnivå mellom en klubb som Wimbledon og Manchester United er enda større enn mellom Vålerenga og Rosenborg.

  • Den gale fotballprofessoren i gummistøvler var et fremmedelement i denne kulturen. En fotballideolog som skulle revolusjonere spillestilen; en marxist som ble lokket over av storkapitalen. Og tenk deg stillferdige og systematiske Drillo som fikk to måneder på å forberede laget til en ny sesong etter at det i åtte år hadde levd med den mest brautende og fordummende av alle PL-managere, Joe Kinnear.

Det måtte gå galt.

  • Drillo kunne gjerne bydd enda mer på seg selv i denne boka. Vært enda mer åpenhjertig og selvkritisk. For selv om han er bitter på Røkke og Gjelsten som først presset hans gode venn Sam Hammam ut av klubben og deretter ga ham sparken to kamper før sesongslutt - er det resultatene som teller, ikke sant Drillo?

Spørsmålet er jo om både Drillo og Røkke/Gjelsten var naive da de valgte en klubb som Wimbledon.