FOKUSERT: John Arne Riise stengte utenomsportslig støy ute og leverte en meget god forestilling mot Skottland.Foto: Kyrre Lien / SCANPIX
FOKUSERT: John Arne Riise stengte utenomsportslig støy ute og leverte en meget god forestilling mot Skottland.Foto: Kyrre Lien / SCANPIXVis mer

Ingen gutt for reality-høsten

For John Arne Riise er verdt mye mer enn det.

ULLEVAAL (Dagbladet.no): Norge - Skottland 4-0.

Mens mamma gråt på storskjermen, sparket John Arne Riise seg rett i hovedrollen på den scenen han hører hjemme ved å bruke ett av de råeste venstrebeina i fotballbransjen.

Det var ham vel unt. De andre rollene han har spilt i norsk rampelys de ti siste årene med og uten hjelp hjemmefra, har vært mest fjas.

Før Skottlands-oppgjøret rullet Riise-reprisene sammenhengende på alle landets nettsteder for så å bli tapetsert på forsidene til VG og Dagbladet til allmen forlystelse inn mot kampstart.

Da er det ikke lenger så artig å være den blondeste eventyrgutten i norsk fotball.

SETT etterpå framstår John Arnes for anledningen sommerlyse lugg mot Skottland like falsk som den glammen som har sittet klistret til historien om tenåringen som seilte ut fra Ålesund til det aller største fotballhavet uten så mye annen bagasje enn en pose med støvler og et ustoppelige pågangsmot.

Ingen tvil om at John Arne har sprayet godt på denne festfasaden underveis, men de siste årene har han stilt med stadig mindre sprayboks og adskillig bedre innhold.

Da er det godt å kunne skifte scene.

FORTIDA kommer tilbake uansett. Alllerede mandag er John Arne i vitneboksen for å svare på eks-agent Baardsens fortellinger fra profflivets mørkere kroker. Det er neppe sannhetsgehalten i disse historiene denne straffesaken står om, men inntrykket fra fotballens såkalte solside er det ingen tvil om:

•• Der sløses det med det meste.

Akkurat det kan ikke feies vekk hverken for John Arne eller de andre i den nye globale fotballadelen. Sporten har et holdningsproblem som må løses.

Desto mer overraskende er det at John Arne Riise midt i dette vaset aldri har sløst med det sportslige talentet sitt.

FOR SELVSAGT var det frisparkmålet hans som forandret det meste for Drillos.

Kanskje hadde skottene likevel tapt i løpet av en snau time i undertall. Men ved å gjøre det på første spark på ballen etter utvisningen, fikset John Arne også den festen som norsk fotball trengte etter all motgangen.

Det hadde ikke skjedd med bare en gjerrig hjemmeseier. På banen teller også glammen.

AKKURAT den finnes altså på dette utskjelte landslaget. I hvert fall hvis motstanderen er jevnbyrdig og kamputviklingen maksimal.

Det siste hjalp Caldwell-gutta med. Det var de som skulle ta ut John Carew fysisk; en oppgave som for en kvelds skyld ikke var umulig. For John hadde en rusten start. Han tapte de første duellene med dette skotske brødreparet, fikk en riktig gult kort  tidlig og var egentlig til å stoppe med vanlige midler.

Det gjorde ikke lillebror Caldwell da han rett fra en advarsel, hang seg fast i John med begge henda.
Stort dummere kan du ikke forsvare deg på utebane.

DEN skotske miseren fortsatte utover kampen. Storebror Caldwells forsøk på å avgjøre familiefeiden mot John Carew hadde også endt med rødt om ikke lagledelsen hadde plukket stopperen av banen rett etter pause.

Sånn sett er det ingen tvil om at det var en motstander i ubalanse som ble feid vekk fra Ullevaal, men det er grunn til å holde fokus på egen lykke likevel. For dette var kampen der flere enn John Arne Riise i medgangen presterte opp mot sitt maksnivå; Tom Høgli var angrepsvillig og frekk på høyrebacken, Magne Hoseth så leken som han kan være da han endelig fikk ballen på midten, Bjørn Helge Riise viste fotballkløkt med det smarte forspillet til 2 - 0,  Morten Gamst Pedersen hadde kvelden da føttene fortalte alt om hvor god han er blitt og Erik Huseklepp gjorde hvert minste bakrom så strålende stort og flott med farten sin at han kan planlegge en framtid blant de mest høyrøstede eiendomsmeklerne.

MEN først skal han og resten av Drillos utvalgte spille mye fin fotball.

Plutselig er det blitt tid for det også med det norske landslaget.

Dette er sporten der alt snur fort. For en gjeng som blir trampeklappet ut av Ullevaal Stadion er det meste av skuffelser gjennom de siste årene glemt. Nå er det på banen det avgjøres igjen.

Heldigvis også for John Arne Riise.

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.