BARE ET SKIFTE:  18 år gamle Karsten Warholm var sjanseløs i EM, men er likevel blant de som gir norsk friidrett muligheter nok i sesongene som kommer. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix.
BARE ET SKIFTE: 18 år gamle Karsten Warholm var sjanseløs i EM, men er likevel blant de som gir norsk friidrett muligheter nok i sesongene som kommer. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix.Vis mer

Ingen norsk fiasko

Ett skuffende mesterskap er for svakt grunnlag til å stemple norsk friidrett som dårligst i Europa.

SER du bort fra Henrik Ingebrigtsens flotte sølv på 1500 meter, ble EM i friidrett en småtrist norsk historie. Spesielt fordi Ingebrigtsen med sin nærmeste familie nødig gir kreditt til resten av sporten; selvhjulpne som denne mer enn entusiastiske løperfamilien i årevis har vært både på og utenfor banen.

Men fra grått til beksvart, er det mer enn nyanser. De har dessverre forsvunnet de siste dagene. Som en VG-kommentator skrev i skuffelsen forleden:

- Norsk friidrett er dårligst i Europa.

Det er sporten definitivt ikke.

RIKTIGNOK er internasjonale medaljer toppidrettens valuta, men det er ikke mer enn to måneder siden det norske landslaget rykket opp i den europeiske Superligaen. Den har 12 nasjoner, og består neste år både av Sverige, Finland og Norge. Finnene kom for øvrig på plassen bak oss da opprykket ble sikret under de to stevnedagene i Estland før ferien.

Denne innsatsen betyr slett ikke at Norge er noen supernasjon i friidrett. Sannsynligvis ender Superleague neste sommer med nedrykk slik det skjedde i fjor. I tillegg gir konkurranseformen med en nasjonal utøver pr. øvelse god uttelling for Norges importerte sprintstjerne Jaysuma Saidy Ndure, og manipulerer slik bildet av situasjonen for idretten.

Kanskje er virkeligheten nærmere den 21.plassen Ingebrigtsens sølv ga oss på medaljestatistikken for EM, men det er fortsatt ikke dårligst. Det er i det europeiske midtsjiktet, og ganske naturlig for en nasjon med 5 millioner innbyggere samt sportsgrener som er langt mer populære enn friidretten..

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET er også ganske naturlig at en friidrettsnasjon som ønsker å bli bedre, sender så mange som mulig av utøverne sine til internasjonale stevner for å konkurrere. I så måte er rekordtroppen på 40 deltakere til EM helt ok, selv om det endte med bare en medalje og sju plasseringer blant de ti beste. Poenget er at de 32 andre også vet litt mer om hva som venter neste gang.

Om erfaringen hjelper, avhenger mest av dem selv. I utgangspunktet er det mulig for en ren norsk utøver å bli god i hvilken som helst øvelse som ikke er helt regulert av dopinginntak. Om det er sannsynlig, er en annen sak. Det er her friidrettsforbundet kanskje blir nødt til å gjøre noen langsiktige valg for å finne de øvelsene sporten vil prioritere.

Akkurat det er tilsynelatende for vanskelig. Da en hofteskadet Andreas Thorkildsen ble tvunget til å stoppe sesongen rett før EM, stod det ikke klar en gjeng med spydkastere til å føre tradisjonen videre. Det skjedde ikke da Trine Hattestad ga seg heller:

•• Nesten 25 år med verdens to beste spydkastere har foreløpig endt uten et solid nasjonalt spydmiljø; det til tross for at det ikke har manglet morsomme prosjekter og satsinger fra friidretten underveis. Ingen nasjon har for eksempel konkurrert så mye i snøballkasting for å få fram nye spydmestere.

Sånt kommer bare ikke i flokk.

PÅ SAMME VIS førte hverken Grete Waitz/Ingrid Kristiansens historisk dominanse på langdistanse på 1980-tallet eller Vebjørn Rodals enestående OL-gull på 800 meter i 1996 til noe nytt nasjonalt nivå i de øvelsene. I norsk friidrett har enerne kommet og gått tilsynelatende tilfeldig.

Derfor går det også an å gjøre det stort på samme vis som Karsten Warholm. Med sjuendeplass i forsøksheatet sitt var 18-åringen sjanseløs til å gå videre i EM forrige uke. Han ble nr. 31 totalt på 400 meter, og høres kanskje slik ut som et passe eksempel på norsk fiasko. Men egentlig løp Warholm med 46,73 sin neste beste 400 meter noensinne. Han var for eksempel raskere enn Vebjørn Rodal noen gang ble på den distansen: og ikke minst:

•• Karsten Warholm er Europas beste 10-kjemper i sin årgang.

Om han forblir det i årene framover, er en utfordring både for ham, den trofaste treneren Arve Hatløy, hjemklubben Dimna IL og Friidrettsforbundet, men slike enkeltstående karrierer har altså miljøet klart å forvalte før.

Da er det kanskje mer den enkelte utøver det står på, idet talent skal omgjøres til utfordrende EM, VM -og OL-medaljer.

UANSETT er det ikke er noe NM for tapere som starter når friidretten samles til nasjonalt mesterskap på Jessheim til helgen. I dette mesterskapet konkurrerer flere andre unge utøvere som EM-skuffelsene til tross, allerede som Karsten har fine internasjonale resultater.

Egentlig er det lenge siden norsk friidrett har hatt såpass nivå i juniorklassen. At dette foreløpig ikke holder internasjonalt til å hente inn mange seniormedaljer samtidig, er omtrent som det pleier å være for en sport som aldri har vært bred nok i konkurransen med de store friidrettsnasjonene.

Å stemple en slik sportslig virkelighet som "fiasko", er egentlig bare trist for de som stempler.

 FORT NOK:  Det så kanskje ikke så imponerende  ut på vei inn til 46,73 og sjuendeplass på 400 meter-forsøket i Zürich sist uke, men Vebjørn Rodal var aldri så  god på distansen som junioren Karsten Warholm. FOTO: NTB Scanpix/ Lise Åserud.
FORT NOK: Det så kanskje ikke så imponerende ut på vei inn til 46,73 og sjuendeplass på 400 meter-forsøket i Zürich sist uke, men Vebjørn Rodal var aldri så god på distansen som junioren Karsten Warholm. FOTO: NTB Scanpix/ Lise Åserud. Vis mer