UT AV OL-SKYGGEN:  Børre Rognlien ble ikke kritisert for OL-jobben. I stedet fikk den avtroppende idrettspresidenten stående applaus for sterke økonomiske resultater. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.
UT AV OL-SKYGGEN: Børre Rognlien ble ikke kritisert for OL-jobben. I stedet fikk den avtroppende idrettspresidenten stående applaus for sterke økonomiske resultater. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix.Vis mer

Ingen omkamp om OL2022

Oslo-kritikerne ble totalt avfeid på idrettstinget.

TRONDHEIM (Dagbladet): Da Høyres stortingsgruppe i fjor høst fulgte opinionen og behendig stoppet den norske OL-søknaden, var det flere kritikere som krevde at dette nederlaget måtte få konsekvenser for de sentrale idrettslederne. Den kritikken ble feid ut av tingsalen da idrettsbevegelsen selv tok sitt OL-oppgjør:

•• Et forslag fra OL-motstanderne i Troms Idrettskrets om å strø litt salt i såret også i Idrettsforbundets årsrapport for 2014, falt med utklassingssifrene 151 mot 4 stemmer.

Stort tydeligere kan ikke norsk idrett slå fast at den tapte OL-avstemningen sist høst var et felles ansvar.

NETTOPP det var en av grunnene til at avtroppende idrettspresident Børre Rognlien istedet for besk OL-kritikk, ble møtt med stående applaus. Der Børre utad ble ansiktet for en OL-kampanje som slett ikke begeistret flertallet i folket, blir han innad i bevegelsen stående som den lederen som har jobbet fram historisk gode rammevilkår for norsk idrett:

•• I løpet av hans presidentperiode har staten økt sin bevilgning til idretten med over en milliard kroner.

I tillegg kommer de langt større overføringene fra kommunene som gjør at lokalklubbene landet rundt aldri har hatt bedre økonomiske muligheter til å gjøre en god sosial jobb.

Da blir det politiske nederlaget i OL-saken til å bære.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET som er tyngre, er følelsen av at noen idrettsledere underveis forsøkte å løpe fra sine egne vedtak. Som volleyballpresident Stein Gunnar Bondevik treffende sa det i den svært korte debatten på idrettstinget om hva som gikk galt i forkant av Høyres nei til å gi statsgaranti for Oslo-lekene 2022:

- Det var for få klare stemmer som forsvarte den beslutningen de hadde vært med å ta, påpekte Bondevik.

Volleyball-presidenten var selv blant mindretallet på 15 som sa nei til å søke OL da saken var oppe på det ekstraordinære idrettstinget i Stjørdal i 2012. I den salen stemte hele 142 ja til å satse på å hente vinterlekene til Norge.

Seinere skiftet Bondevik syn. Han ønsket likevel OL2022 til Oslo, og fikk sterke lokale reaksjoner på dette:

- Jeg bor i Tromsø. Der kostet det pent sagt litt å stå på idrettsflertallets beslutning. Noen liker tyn; jeg liker det ikke, fleipet Bondevik, men poenget hans var alvorlig nok:

- Vi som idrettsledere reflekterte ikke stemningen blant folk flest. Kanskje var det fordi OL-debatten ikke ble grundig nok underveis. Vi må tørre å være uenige. Men når vi har besluttet noe, må vi stå sammen, konkluderte Stein Gunnar Bondevik.

DET gjorde altså idrettstinget i dag ved kontant å stoppe de som mente OL-nederlaget automatisk måtte ramme idrettens egen ledelse.

Såpass selvinnsikt skulle egentlig bare mangle:

•• Når en tilnærmet samlet idrettsbevegelse gikk inn for å skaffe Norge vinter-OL i Oslo, må kritikken være grundigere enn en omkamp om riktig OL-by.

Det var den da også i den bestilte evalueringsrapporten som idretten fikk i våres, men dette var et arbeid for å stille bedre rustet til neste OL-søknad. Ikke for å fordele skylden for at OL-jobben ikke ga ønsket resultat, eller for å ramme den sentrale idrettsledelsen av helt andre politiske årsaker.

Det skjønte heldigvis idrettstinget, og avfeide omkamp om en mislykket OL-søknad.