Ingen sommerflørt før neste år

ULLEVAAL (Dagbladet): Dette var kampen da Åge Hareides Norge skulle vinne nasjonens hjerter og en hedersplass i den lille fotballhistorien vår.

Slik gikk det ikke.

Da alt lå til rette, var landslaget ikke stort nok til å utnytte sjansen.

Det er greit nok.

Våre beste menn prøvde det de kunne, men kunne ikke nok.

SIST GANG vi skulle ha lagt oss tett bak Italia på autobahnen til Tyskland-VM, kladdet alt seg til i snøføret. I hvert fall slik trener Åge Hareide så den uavgjorte kampen mot Moldova for drøye to måneder siden.

Noen andre av oss syntes snø var det nærmeste vi kunne komme norske forhold i en VM-kvalik i fotball.

I går på Ullevaal tangerte vi igjen det meterologisk optimalt norske for årstida. Det hadde bøttet ned hele dagen i Oslo; matta skulle være leirete, sleip og ujevn og landslaget stilte med en del mannfolk som hadde vært ute en trøstesløs, kald, lokal junikveld før.

 RYGGET:  Italienerne forsvarte seg effektivt mot Norge. Det var ikke ofte Morten Gamst Pedersen kom så  nære Italias keeper Buffon. Foto: Tor Richardsen/Scanpix
RYGGET: Italienerne forsvarte seg effektivt mot Norge. Det var ikke ofte Morten Gamst Pedersen kom nære Italias keeper Buffon. Foto: Tor Richardsen/Scanpix Vis mer

TENK BARE værmelding når rekken av hjemsteder for de norske spillerne inneholdt Austevoll (Claus Lundekvam), Ålesund (John Arne Riise), Veme (Erik Hagen), Treungen (Jan Gunnar Solli) og Vadsø (Morten Gamst Pedersen).

Det kan være surt nok på slettene på Romerike der André Bergdølmo og John Carew lærte seg å spille fotball, og plusser du på Moss (Thomas Myhre), Kråkstad (Martin Andresen) og Trondheim (Odd Iversen), har du i hvert fall ikke vært innom et eneste sommerparadis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare Krisoffer Hæstad fra Randesund stilte med oppvekst fra tilnærmert temperert sone; skjønt sørlandssomrene er korte og oppskrytte.

Dette var altså vårt stusselige vær og vår ekstra sjanse.

OG SÅ betydde vær og bane ingen ting.

På dette nivået gjør det egentlig ikke det. De gode er gode uansett, og det er heller kreftene enn været som tærer på i forsøket på å følge dem.

Norge forsøkte hele tida, men før pause klarte laget det fullt ut bare i det første kvarteret. Da satt det høye presset som Hareide har pumpet inn i spillergruppa på alle treningene, og italienerne kom knapt ut av eget forsvar.

ÅGE HAREIDE har snakket om å skape stolte øyeblikk helt siden han overtok landslaget for halvannet år siden. I går skapte landslaget et stolt kvarter.

Det var en god sportslig presentasjon, og kvarteret inneholdt det meste av god fotball. Rusa på opplevelsen av å lykkes, så Norge farlige ut. Angrepene kom fort, tett og varierte med Martin Andresen som stødig rytmesetter og spissparet Steffen Iversen/John Carew røft, jagende i rommet rett foran keeper Buffon .

Så forsvant det vanvittige norske presset, selv utrettelige Kristoffer Hæstad kom noen centimeter for seint i duellene; stillingen var fortsatt 0 - 0 og gjestene overtok med en slik selvfølgelighet at det var lett å se hvem som ikke trengte å overgå seg selv for å prestere.

DESTO MER imponerende å komme rett ut fra pausen og lage de to første klare norske målsjansene. Begge ved John Carew.

Nivåmessig sett er det ganske logisk. John Carew med plass i en mot en-duell mot hvilken som helst italiensk landslagspiller trenger ikke å være fantastisk for å komme forbi. Det holder å være seg selv med alle de talentene han er skapt med.

Sånn var John i går.

EN STUND var han overalt; suveren i mottak, farlig rettvendt, tett på en straffe og nær ved å lykkes på et flatt, frekt frispark.

Mens Martin Andresen mistet den avgjørende presisjonen i pasningene og glippene bakover økte mens kreftene forsvant, holdt John Carew Norge i håpet bare i kraft av seg selv.

DER ER landslaget fortsatt.

Poengdelingen mellom Hviterussland og Slovenia gjør at andreplassen i pulja er innen rekkevidde.

Om ikke Norge vant noen ekstra hjerter på en målløs, våt junikveld, kan det holde til Tysklandstur neste år.

Det blir en fin sommer av sånt også.