Ingen trend - bare nødvendig

DET ER FORT GJORT å summere antall treneravganger i Tippeligaen og konkludere med at det er en uheldig trend i tida - skapt av kyniske klubbledere og mektige investorer. Ikke minst om man også lytter til den norske trenerforeningen, som markerer seg offentlig de gangene en av foreningens medlemmer mister jobben. Det er liksom ikke grenser for udugeligheten og den kortsiktige tenkningen i norske toppklubber.

MEN DET BLIR FOR ENKELT. Og det blir feil. For det første er lederne i norske toppklubber bedre enn sitt rykte. For det andre er de fire treneravgangene så forskjellig motivert at det er umulig å se noen trend. Men tre av dem - Dag Opjordsmoen, Anders Linderoth og Erik Brakstad - har noe viktig felles:

  • De var uunngåelige og helt nødvendige.

Bare tilfellet Vidar Davidsen i Lyn minner om den klassisk, uheldige treneravsettelsen uten sunne, fornuftige motiver. Og går vi tilbake til fjorårssesongen, så er det bare Erik Brakstads avgang i Molde som likner Davidsens avgang. Men gårsdagens overraskende seanse på Jæren setter naturligvis Molde-ledernes opptreden i et litt annet lys.

I UTGANGSPUNKTET skiller ikke kravet til en topptrener seg fra kravene til en hvilken som helst annen leder:

  • Resultatene er viktigst.
  • Kommer ikke resultatene, så må man finne akseptable årsaker.
  • Og finner man ikke akseptable årsaker, så må man finne en ny trener.

Under punkt to ligger alle de nyansene som gjør at en fotballtrener ikke uten videre kan sammenliknes med en hvilken som helst bedriftsleder, slik mange uten fotballinnsikt ynder å gjøre. Derfor stanset for eksempel Norges Fotballforbund ved punkt to etter en resultatmessig mislykket VM-kvalifisering.

BRYNE, STABÆK OG BODØ/GLIMT havnet på punkt tre. Også det naturlig. I Bryne og Stabæk skjedde det på trenernes initiativ. At en trener er utbrent eller føler seg utilstrekkelig, er ingen akseptabel årsak til de svake resultatene. Men det er en fullt akseptabel årsak til at man velger å trekke seg. Derfor har jeg ingen problemer med å godta de personlige initiativene som endte i avgangene til Erik Brakstad og Anders Linderoth. Har man det ikke godt meg seg selv, så klarer man heller ikke å gjøre en god jobb. Det er ikke spesielt for fotballtrenere.

I BODØ/GLIMT HANDLET Opjordsmoens avgang om en kombinasjon av svake resultater over en lengre periode og en gryende misnøye i spillerstallen. Det var greit nok at han fikk fornyet tillit etter en svak fjorårssesong. Det var rimelig at stillingen hans ble vurdert etter den elendige sesonginnledningen. Og det mest fornuftige som kunne skje var at han ble avskjediget ganske umiddelbart, og erstattet med en trygg og dyktig skikkelse i miljøet, da også spillerne begynte å murre.

I DEN GRAD MAN KAN snakke om en trend blant topptrenerne, så er det at klubbene ikke lenger er like opphengt i den norske topptrenermodellen. To av de mest suksessrike tippeligatrenerne de siste sesongene, er utlendinger: Teitur Thordarson og Benny Lennartsson. Og en tredje er uten formell trenerutdannelse: Arne Sandstø.