Ingenting å være redd for

Det begynte med slagsmål og sikkerhetsvakter i ringen. Det endte med en kort høyre mot den hvite bøffelens hode. Og så sto han der da - Iron Mike Tyson. Som en vinner med rustne hansker.

14 minutter og 59 sekunder brukte Mike Tyson på å slå ut Frangois Botha. Men tar du med overtida i første runde gikk det et drøyt kvarter.

Og:

Hvis gutta i svarte jakker ikke hadde stormet ringen, kunne det endt der og da. Som enda en skandale.

Forspillet før det første minuttet på taburettene handlet om holding. Og det var Tyson - i visshet om at hans første runde på 19 måneder var tapt - som klamret seg til framtida. Så hardt og så lenge at kamerat Botha svingte løs med sin venstre.

Det var da ringdommer Richard Steel måtte rope på hjelp.

- Han (Tyson) vred armen min og prøvde å brekke den, sa Botha på pressekonferansen etter kampen. Hvis så hadde skjedd, kunne Tyson begynt på brygga. Men de hatefulle ble skilt, brakt hver til sitt, og så kunne spetakkelet fortsette.

Med Frangois Botha som den beste bokseren.

En midt i fliret

SørAfrikanerens taktikk var å bringe Mike Tyson ut av fatning. Eller om du vil - tilbake til den sinnsstemningen han var i da Evander Holyfield hoppet rundt med et blødende øre. Og med et hånflir rundt munnen, vant han de fire første rundene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han erobret ikke jernmannens psyke.

- Han var stygg i munnen, ja, sier Mike Tyson. Hvilket betyr: Frangois Botha ga Tyson alt han hadde.
- Jeg prøvde å psyke ham ut, innrømmer han som kalles den hvite bøffelen. Men så - 06.07 - kom kanonkula med påskriften Botha.

Og så falt han. Som en skutt bøffel.

- Jeg trodde jeg hadde kontroll, sier Botha. - Jeg ble nok for sjølsikker og måtte betale for det. For slaget som felte meg, gikk jeg rett inn i.

Men fire tapte runder målt opp mot ett slag av fellende kaliber er ikke nok for bokseekspertene i Amerika. Der konkluderer man med at Mike Tyson ikke er den han var.

Skremmer ingen


Hovedgrunn: Det er ingen som er redd for ham lenger.

- Jeg er bedre nå enn da jeg bokset mot Holyfield, sier Tyson. Akkurat det skal ikke så mye til. For da var jernmannen i så dårlig form at han valgte den feigeste veien ut. Øret.

- Jeg trenger flere kamper, fortsetter Tyson. - Og så må jeg bokse bedre kamper.

For kamp nummer to velger Tyson seg april. Hvem folkene rundt velger som motstander, gjenstår å se. Men Tyson har i hvert fall slått seg tvers igjennom den døra som ble satt på gløtt da boksekommisjonen i Las Vegas nyutstedte galskapens lisens på nåde.

Spør du dem som har dollar-grønt som favorittfarge, hvilket det er mange av rundt den lille tatoverte seddelpressa, holder det i lange baner.

For Mike Tyson er fortsatt stor.

I jernmannens million-knitrende omgangskrets er det bare Allah som har lov til å være større.