BLANDEDE FØLELSER: Ingvild Flugstad Østberg har vurdert å legge opp to ganger i år. På tross av det ble hun nummer tre sammenlagt i verdenscupen og fikk med seg tre individuelle verdenscupseire denne sesongen. Foto:  Bjørn Langsem / Dagbladet
BLANDEDE FØLELSER: Ingvild Flugstad Østberg har vurdert å legge opp to ganger i år. På tross av det ble hun nummer tre sammenlagt i verdenscupen og fikk med seg tre individuelle verdenscupseire denne sesongen. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Ingvild Flugstad Østberg

Ingvild Flugstad Østberg om VM-nedturen og tanken om å legge opp: - De dagene der kunne alt dra til helvete

Har vurdert å legge opp to ganger i år. 

(Dagbladet): Det er mer enn ni år siden Ingvild Flugstad Østberg debuterte i verdenscupen med en 31. plass på sprinten i Drammen.

Derfra og fram til nå har karrieren vært en sammenhengende opptur. Ikke fordi Østberg har dominert alle renn og raket inn premiepenger og pallplasser i årene etterpå, men fordi hun år for år har blitt en bedre skiløper.

I fjor ble hun nummer to sammenlagt i verdenscupen, 184 poeng bak Therese Johaug.

- Jeg er forberedt på at jeg også kommer til å møte motgang, sa Østberg til Dagbladet etter den sesongen, men framgangen fortsatte i år.

VM-nedturen

Lenge så det ut til at det var Østberg og Heidi Weng som skulle kjempe om den totale verdenscupseieren denne sesongen, men så kom den.

Smellen. Den hun hadde forberedt seg på. Smellen som endte med vraking fra stafettlaget i VM og vraking av seg selv til tremila i samme mesterskap.

- Ja, hva skal jeg si? VM ble en nedtur og sånn sett en smell, men jeg mener jo at det går an å gå på verre smeller enn det. Jeg har gått fort igjen etterpå, og gikk fort før VM også, så jeg ser ikke på det som at jeg nå går inn i en toårsperiode hvor det går dårlig. Jeg tror jo at jeg må være forberedt på verre smeller også, men det er klart, det var jo ikke et sånt VM jeg hadde håpet på, sa Østberg da Dagbladet snakket med henne på løperhotellet i Quebec dagen før verdenscupavslutningen begynte i Canada.

Da hadde hun akkurat klatret opp av hullet hun ramlet ned i under VM og så framover. Klarte å tenke på de gode løpene og verdenscupseirene før jul. Hun var fortsatt uvitende om den nye smellen som ventet like rundt hjørnet i årets siste løp.

Der og da var det VM som var smertereferansen.

- Jeg tror kanskje ikke det var så ille som det føltes. Alt ble stang ut, det ble bare en dårlig spiral. Så toppa det seg litt med den stafetten, sier hun.

- Jeg har tenkt en del på det, selv om jeg ikke har gjort den grundige evalueringa ennå. Jeg har ikke blitt helt klok på hvorfor det ikke skulle funke akkurat de dagene der, men det var en kombinasjon av at jeg ikke var på mitt skarpeste, at jeg kunne hatt litt bedre ski på noen av øvelsene, og dermed datt jeg ut av stafettlaget også.

Selvtillitsutfordringen

Men det skulle ikke bli så fryktelig mye bedre i Canada. Etter en grei start på minitouren gikk lufta fullstendig ut av henne da hun så Stina Nilsson, Ida Ingemarsdotter og Krista Pärmäkoski skli forbi seg på oppløpet i jaktstarten.

Østberg lå lenge i snøen og tenkte. Hun vurderte å legge opp. For andre gang i år.

Det var ikke før onsdag denne uka hun bestemte seg for å fortsette å satse mot OL. Da hadde hun brukt halvannen uke på å gruble over sin egen framtid.

- Gleden ved å gå på ski er fortsatt stor, og nå tar jeg litt fri for å lade batteriene til en ny sesong med jentene, skrev Østberg i en pressemelding der hun understreket at hun tar med seg de positive erfaringene fra sesongen inn i OL-oppkjøringen.

For det er selvtillit som er nøkkelordet for Ingvild Flugstad Østberg. Og den selvtilliten er skjør.

Det er egentlig ganske rart når du tenker på at hun fortsatt har rekorden i antall gull fra junior-VM (7 stykker) og har vært med og dominert verdenscupen de siste to årene.

- Hvorfor det er sånn er et godt spørsmål. Jeg har aldri hatt så veldig trua på meg sjøl, men så har det blitt mye bedre med årene. Jeg har jobba en del med Britt (Tajet Foxell, psykolog i Olympiatoppen, red.anm.) på den biten der, å fokusere på styrkene mine. Så når den biten har gått bedre og bedre blir det lettere å få selvtillit og bli trygg, men så vet jeg at det ikke er så mye som skal til før jeg begynner å tvile på meg selv. Uansett om det har vært idrett, skole eller andre ting har jeg aldri vært den som har hatt størst tro på meg selv. Det har jo alltid gått bra om jeg skulle prestere noe eller noe sånt, så det er egentlig ingen grunn for at det skal være sånn, sier Østberg.

- Hva er det du jobber med?

- Det er jo veldig lett å plukke ut de negative tingene. Det er jeg kjempeflink til, å være kritisk, så med henne har jeg jobbet mye med å fokusere på de tingene jeg er veldig bra på. Mine fordeler og mine styrker, de tingene jeg er best på. Hvis jeg dyrker de tingene føler jeg meg jo bedre og sterkere. Også når jeg skal gå skirenn og prestere.

- Det høres veldig lett ut?

- Det var det jeg tenkte når vi begynte med det også. I starten hadde jeg ikke helt trua på det heller, og det sa jeg til henne. For en ting er at hun bare kunne si at jeg skulle tenke sånn og sånn, men hun kan jo ikke styre det jeg tenker. Jeg tenker det jeg tenker uansett, og det kommer tilbake til deg. Om jeg tenker på de tingene jeg er god på, så sniker det seg inn tanker om det jeg ikke er god på også. Det tar tid, og nå er det en stund siden jeg begynte å jobbe med Britt også.

Ble en negativ spiral

I seks år har Tajet Foxell hjulpet Østberg med å ta med seg positive ting inn i trening og renn. Å ikke la den kritiske stemmen i bakhodet ta overhånd når ting ikke har gått helt som planlagt.

I den samme perioden har Østberg blitt en pallkandidat i hvert eneste renn hun går. Før det gikk galt i VM.

22. plassen i sprinten ble til en 19. plass på femtenkilometeren. Etter åttendeplassen på tikilometeren ble hun vraket til stafettlaget.

- Var det en negativ spiral som gjorde at du sa fra deg tremilsplassen også?

- Det var litt blanda, ja. Jeg følte meg ikke bra, og jeg skjønte ikke hvorfor. Kroppen kjentes ikke maks ut, og i tillegg hadde jeg ikke selvtillit til å komme meg ovenpå igjen. Jeg visste hvor lyst Ragnhild hadde til å gå, og jeg hadde nesten ikke samvittighet til å stå på startstreken som nesten-motivert. Jeg hadde ikke helt trua, men sekundet etter at jeg hadde sagt fra meg plassen angra jeg nesten, sier hun.

- Da jeg satt og så på var det en pine. Det ble jo veldig fint, og et løp som ...

- Du vet du hadde vært med helt inn til spurten?

- Jeg kan ikke tenke på det.

- Men du har tenkt på det?

- Ja, sier hun, og drar på a-en.

- Det er lett å si det, men det er ikke bare å henge på der heller. Det ble i hvert fall et løp som man sjelden ser i et tremils jenteløp. Vi hadde gått en lang skøytedistanse før i år, og den var det jeg som vant. Derfor var det ikke så gøy å si at jeg ikke skulle gå der. Det var jo et VM-løp og alt ting. Men Ragnhild ble jo veldig glad og gjorde det bra, så sånn ble det.

- Men du hadde en reell medaljesjanse der, slik det ble?

- Ja, jeg hadde det, men det skal jeg leve med. De dagene der var det litt sånn at alt kunne dra til helvete, men jeg har nå kommet meg såpass at jeg har lyst til å satse litt til.

- Du hadde ikke lyst til å legge opp?

- Jo, jeg hadde litt lyst til å legge opp. Jeg hadde trent mot det der i to år og omtrent ikke gått et dårlig skirenn på mange år. Så kommer det der. Jeg får nada igjen for all jobben som ligger bak når det virkelig gjelder.