Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Internasjonalt på multemyra

Når verdens juniorløpere inviteres til Sjusjøen, er det et ledd i å gjøre oss mindre suverene i langrennsløypa. Det handler også om Norges ønskede rolle i internasjonal idrett.

På ei multemyr på Kuåsen ved Sjusjøen for et par uker siden: 133 langrennsløpere fra 15 nasjoner er ute på langtur. I idylliske omgivelser løper noen i tre timer, andre i fem. I løpet av et ni dager langt opphold får løperne og deres trenere innblikk i hvordan verdens beste langrennsnasjon organiserer treningsarbeidet. På programmet er blant annet rulleski, elghufs og bakkeløp, mens Astrid Uhrenholdt Jacobsens forteller om oppturer og nedturer i sin karriere.

Deltakerne betaler ikke noe for å være her. Regninga på trekvart million kroner tar Skiforbundet seg av. Målet er at løpere og trenere skal ta med seg inspirasjon hjem til Litauen, Italia og USA — og forhåpentlig komme tilbake for å hamle opp med norske løpere om noen år. Det vil være like kjærkomment som nødvendig.

Samlingen er en direkte konsekvens av Norges suverene stilling i langrenn.  Så lenge en nasjon vinner nesten alt, faller interessen fra TV-seere og sponsorer i resten av verden. Nå handler det om å hindre at en liten idrett blir knøttliten. 

Skipresident Erik Røste så et gryende problem etterhvert som gullmedaljene rant inn under VM i Val de Fiemme for to og et halvt år siden. Norge vant åtte gull og 19 medaljer i langrenn, hopp og kombinert. Omregnet i poeng tok Norge 151, mer enn tre ganger så mange som nest beste nasjon Sverige.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Suksessen har kommet som følge av at langrenn er nasjonalidretten her hjemme. Den er en del av kulturen vår. Det er mange som vil bli gode, og forholdene legges til rette. Populariteten og stadig bedre resultater har gitt sponsorboom, noe som igjen har gjort det mulig å investere enda mer. Det er blitt plass til mange løpere på representasjonslag, vi har fått flere private lag — og summen er blitt enda flere gode skiløpere.

Samtidig er smørebussen blitt vulgært stor og i de internasjonale konkurransene tar vi med oss et støtteapparat like stort som en middels bedrift. Norge har muligheten, og den brukes.  

Svaret fra Det internasjonale skiforbundet (FIS) har vært å begrense ressursbruken hos de beste, og spesielt vil det ramme Norge. I internasjonale konkurranser reduseres antallet akkrediteringer til hver nasjon, og det slippes til færre skitestere. Ut ifra et perspektiv om at toppidrett handler om innovasjon og stadig utvikling, kan det menes at slike begrensninger er å gå baklengs inn i fremtid. Slik har iallfall vårt eget skiforbund argumentert, men foreløpig uten nevneverdig respons.

I stedet for å bli pålagt begrensninger ønsker Skiforbundet å trekke med seg flere slik at et VM ikke bare blir et oppgjør mellom Norge, Sverige og et par enkeltløpere.  I forbindelse med langrennssamlingen på Sjusjøen sa Erik Røste at det beste Norge kan gjøre, er å fremstå åpen og inkluderende. Trengingsmessig skal alt vises frem. Så vet man at slett ikke alt gjøres riktig i norsk idrett og langrenn, og at man skal passe seg for å innta en ovenfra og ned holdning til gjester som ikke har de samme ressursene. Den balansegangen klarte man åpenbart på årets internasjonale samling. På den lukkede Facebooksiden for deltagerne har tilbakemeldingene vært overstrømmende. 

Det langrenn gjør her, er en internasjonal vri på det vi liker å kalle den norske toppidrettsmodellen. Nasjonalt er det gjort et poeng av at kompetanse og samarbeid går på tvers av idretter gjennom Olympiatoppen. Dette er unikt for Norge, og utlendinger skjønner ikke at vi får det til.

Langrenn tar det videre med å lage gode samarbeidsmodeller internasjonalt. Det er ikke slik at trenere fra andre nasjoner sitter musestille under Sjusjøsamlingen. De bidrar på trenersiden, og diskuterer langrenn med sine kolleger. Dermed blir dette en utviklingsarena også for norske løpere og trenere.

Vi har sett at Norge forsøker å ta en rolle på flere områder i internasjonal idrett. I antidoping har vi vært blant de fremste i flere tiår, mens vi i prosessen med OL-søknaden for lekene i 2022 fikk inn prinsipper som skal ta vare på alle arbeidstakere i bygge- og planleggingsfasen av store idrettsarrangement. Nå kan det komme et nytt tilskudd gjennom Lillehammer Olympic Legacy Center.

Som en motytelse til at Den internasjonale olympiske komité (IOC) gikk inn med et ekstraordinært bidrag på 108 millioner kroner til bygging av deltakerlandsby i forbindelse med ungdoms-OL til vinteren, skal det etableres et kompetanse- og treningsprogram for vinteridrett. Seks millioner kroner er satt av i statsgarantien, og mer kan det bli hvis budsjettene holdes under februardagene i 2016. I årene som kommer skal trenere og utøvere fra hele verden besøke Lillehammer for å trene i OL-anleggene og lære mer om antidoping, fair play, etikk og samarbeid. Det skal skapes arenaer for dialog.

Ungdoms-OL og OL kommer tett, men det er bare Norge som har fått denne rollen av IOC. Det tyder på at den omdiskuterte organisasjonen ser at det gjøres mye riktig i norsk idrett. Den posisjonen bør synliggjøres og utvikles. 

Lik Dagbladet Sport på Facebook