Ishockeyspillerens tragedie: Reiste hjem for å overraske familien. Men samme dag omkommer mamma og fire småsøstre

Her er 20-årige Jozefs rystende historie.

FORSSA, FINLAND(Expressen/Dagbladet): Plutselig ble et ufattelig mareritt til brutal virkelighet i løpet av et svart øyeblikk.

Det er 24. november 2014 i Budapest i Ungarn.

Meningen er at dette skal bli en dag fylt av overraskelse og glede.

19-åringen Jozef Viszkocsil har reist den lange veien fra Haparanda til Budapest i hemmelighet. Hans fire småsøstre vet ikke at storebror har fått fri fra hockeylaget i Asplöven, der borte i Nord-Sverige et sted. Det skal være en overraskelse. Bare mamma Alena og pappa Jozef vet at sønnen er på vei hjem.

Og nå gjenstår bare en ti mil lang bilreise med pappa Viszkocsil fra flyplassen i Budapest til foreldrehjemmet i Nové Zámky i Slovakia.

Men hvor er han?

Jozef Viszkocsil venter en stund i ankomsthallen før han ringer pappa.

Han får ikke svar.

Jozef ringer til mamma.

Ingen svarer.

Følelsen av at noe er galt begynner å vokse.

Noen minutter etter ringer telefonen til Jozef. Det er pappa som forklarer at han ikke kan komme. At det blir en bekjent som kommer for å hente Jozef på flyplassen. Han vil ikke forklare hvorfor. Men Jozef gir seg ikke. Han fortsetter å spørre. Han forstår at det er noe som ikke stemmer.

Til slutt forteller pappa hva som har skjedd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jozefs mamma og de fire søstrene Petka, Marcela, Juliana og Monika har alle omkommet i en bilulykke.

- Vær sterk nå - Vær sterk nå Jozef. Sitt bare der og vent til skyssen kommer. Ikke gjør noe dumt, sier pappa til Jozef.

Det er september. Jozef Vizkocsil og Expressens Tomas Pettersson er sammen i Forssa i Finland.

- Hva jeg gjorde? Jeg satt meg bare ned på hockeybagen på flyplassen og gråt. I 20 minutter gråt jeg bare. Uten å ha en klar tanke i hodet.

Jozef Viszkocsil tenker tilbake på den stunden han aldri kommer til å kunne glemme resten av sitt liv.

- Den forferdelige følelsen jeg hadde der og da, kan jeg bare be om at ingen andre skal oppleve, sier Jozef.

Emnet for samtalen føles ganske uvirkelig med tanke på omgivelsene rundt oss. Latter møter oss fra en gjeng ungdommer som spiller fotball. En innsjø glitrer i solskinnet. Det er en nydelig høstdag i det lille finske samfunnet Forssa, en drøy times bilreise nord for Helsingfors.

Nytt kapittel Jozef Viszkocsil har tatt fatt på et nytt kapittel i sitt unge hockeyliv etter tre sesonger i Sverige. Laget heter FPS og nivået er tredje divisjon. Håpet er at dette blir springbrettet til noe annet.

- Vi får se hva som hender. Men jeg vil gjerne tilbake til Sverige en gang i framtida, sier 20 år gamle Viszkocsil.

Der og da vet ingen av oss at ønsket hans snart blir oppfylt. Jozef får ny kontrakt med J20-laget i Asplöven, som klubben deler med finske Tornio IHC.

Det er enkelt å forstå at man kan lengte bort fra Forssa. Ishallen er et grått betongbygning, som kunne ha vært hentet fra en svart/hvitt-film på 60-tallet.

Spartansk Jozef bor en trapp opp fra treningsrommet i ishallen. Et ytterst spartansk lite rom med en seng, et skrivebord, et kjøleskap og ikke noe mer.

- Dette minner mest om en fengselscelle?

Jozef svarer:

- Ja. Men det kommer en italiensk spiller hit snart. Det er meningen av vi to skal dele en leilighet et eller annet sted.

I tvil Jeg var i utgangspunktet i tvil om jeg skulle lage denne reportasjen om Jozef Viszkocsil i det hele tatt. Å trekke fram tragedien igjen. Hvorfor skulle jeg pirke i sår som uansett aldri vil gro?

Men selv i de aller svarteste historiene, finnes det noe å lære. Historien til Jozef Viszkocsil viser hva idretten kan gi når det verste inntreffer.

- Mitt liv har vært ganske enkelt. Alt har egentlig dreiet seg om to ting. Min familie og ishockeyen. Så mistet jeg nesten hele familien min, sier 20-åringen.

Idretten var redningen Han forteller at idretten reddet ham.

- Uten hockeyen vet jeg ikke hva som kunne ha skjedd. Jeg kan ikke forestille meg det. Jeg tror det ville ha vært umulig for meg å komme tilbake til et normalt liv igjen.

Jozef forteller om dagene etter ulykken. Om hvordan dødsfallene sjokkerte den vesle hjembyen Nové Zámky. Det var så mange som ønsket å delta i begravelsen, at den ble holdt i en idrettshall. Han forteller at han satt på første rad, og ikke våget å snu seg en eneste gang under seremonien. Av frykt for at han skulle kollapse.

Han forteller at han helst av alt ville være alene i dagene etterpå. At han bare ville låse seg inn på et rom og være for seg selv. Men at han bare følte seg verre og verre.

Startet å trene - Etter en uke gikk jeg inn i ishallen og trente litt for meg selv. Jeg følte meg litt lettere etterpå. Etter det begynte jeg å tilbringe fire-fem timer på isen hver dag. Jeg fikk et avbrekk fra de tunge tankene.

Etter et par måneder var Jozef tilbake i Haparanda og avsluttet sesongen på Asplövens J20-lag.

- Jeg tenkte at jeg burde ha blitt og vært sammen med pappa. Men han er en sterk person, virkelig sterk. Det var han og min agent Louis Liesch som motiverte meg til å reise og fortsette hockeykarrieren, forteller Jozef.

Han sier:

- Det ville mamma også ønsket. Hun var alltid der for meg og motiverte meg med studiene og ishockeyen.

Så sier han knapt hørbart:

- Mamma var en fenomenal kvinne.

- Tok hånd om meg Jozef forteller om hvordan det var å komme tilbake til Asplöven etter det som hadde hendt.

- Det var bra. Ledelsen gjorde en kjempejobb. Og det beste av alt var å treffe lagkameratene. De tok virkelig hånd om meg.

Nesten ti måneder etter tragedien kan Jozef føle takknemlighet til hockeyen. At han ikke sluttet. Han takker sin pappa og sin agent flere ganger. Og en person til.

- Jeg ønsker å takke Per Kenttä, sier Jozef.


Altmuligmann I Haparanda nærmer det seg sesongstart.

Livet går som normalt for Per Kenttä like før starten i Hockeyallsvenskan.

Det er hektisk.

Men Per Kenttä har kontroll.

- Det roer seg nå. Bare vi får på plass en back, så er det klart, sier Asplövens sportssjef, trener, sekretær og altmuligmann.

Han er vant til forskjellige utfordringer i klubben. Men den utfordringen han skulle få ti måneder tidligere var helt spesiell. Da telefonen ringte, og agenten Louis Liesch var i den andre enden. Den samtalen var like uventet som den var tragisk.

- Det var bare forferdelig. Det er en slik beskjed som det er umulig å forberede seg på, og umulig å vite hvordan man kan håndtere, sier Kenttä.

Frontkollisjon Liesh forteller om frontkollisjonen mellom en Volvo og en lastebil i Slovakia. Om at hans klient og Asplövens juniorspiller Jozef Viszkocsil på et øyeblikk hadde mistet fem av sine familiemedlemmer.

- Jeg syntes bare så forferdelig synd på gutten, forteller Per Kenttä.

Hvordan valgte dere å håndtere situasjonen i klubben?

- Det er ingen fasit for hvordan man skal reagere i en slik situasjon. Det eneste man kan gjøre er å bruke sunn fornuft. Forsøke å være der for den som trenger det, sier Kenttä.

Hva gjorde dere?

- Vi samlet laget og fortalte hva som hadde hendt. Vi fikk også hjelp av en prest som var der for spillerne som følte behov for en ekstra støtte, forteller Kenttä.

Omtrent to måneder etter ulykken kom Jozef Viszkocsil tilbake til klubben.

- Vi måtte bearbeide det som hadde hendt på nytt, sier Per Kenttä.

Han forteller:

- Jozef var veldig sterk. Vi var der hele tiden for ham. Men han fikk også bestemme ganske mye selv. Om hvordan han skulle håndtere situasjonen.

Kenttä utdyper:

- Folk er forskjellige som mennesker. Noen vil prate mye og ønsker støtte. Mens andre bare vil vende tilbake til noe som ligner en hverdag igjen.

Hvordan gikk det?

- Vi fokuserte mye på at Jozef skulle få noe annet å tenke på. Det vil si ishockey. Han ønsket selv at alt skulle være så normalt som mulig. Det vanskeligste var nok for lagkameratene. Om hvordan de skulle forholde seg til Jozef. Om de skulle prate, eller la ham mest mulig i fred. Det var tøft.

Hva lærte dere av denne tiden?

- At når man får en slik beskjed, og så skal forsøke å jobbe videre, da forstår man at hockeyen ikke er så viktig egentlig. Det sportslige føles ganske uvesentlig.

Tankene kommer Jozef Viszkocsil sitter på sengen i sitt rom i Forssan Jäähalli og forteller om hverdagen i Finland.

- Vi samles for trening ved fire-tiden på ettermiddagene. Jeg er mye i treningsrommet før samlingene. Det bor en finsk gutt her, som jeg også spiller en del squash med.

Det blir vel uansett en del tid alene på rommet?

- Ja.

Jeg går ut fra at det da er lett å tenke tilbake på det som har hendt?

- Ja, men da setter jeg på musikk og forsøker å tenke på noe annet. I blant fungerer det, i blant ikke, sier Jozef.

Framtidsplanene 20-åringen har framtidsplanene klare. Han ønsker å livnære seg som ishockeyspiller. Han håper han fortsatt er utenlands om ti år. Og at han aller helst befinner seg i et land som Sverige.

Men samtalen vender tilbake til ulykken.

Om hvordan man både som person og klubb kan reagere når det ufattelige inntreffer.

- Det aller viktigste er å snakke mye. Ikke tenk tanken om at det beste er å la vedkommende være for seg selv. For det er det verste man kan gjøre, sier Jozef.

Han avslutter samtalen vår slik:

- Tvert i mot har man behov for å være sammen med noen. At man alltid har noen å snakke med. Det spiller egentlig ingen rolle hva man prater om. Bare man prater. Når noe slikt inntreffer i et liv, så skal man ikke være ensom. For da glir tankene lett over mot det tunge, sier Jozef Viszkocsil.

Oversatt av Bengt Berg.
Artikkelen har tidligere stått i Expressen.

IDRETTEN BLE REDNINGEN. Jozef Vizkocil sier han ikke vet hvordan det ville gått med ham etter tragedien, om det ikke hadde vært for idretten. Foto: Lisa Mattison.
IDRETTEN BLE REDNINGEN. Jozef Vizkocil sier han ikke vet hvordan det ville gått med ham etter tragedien, om det ikke hadde vært for idretten. Foto: Lisa Mattison. Vis mer