I SKYENE: Med seieren mot England lammet Island Europa slik ingen har sett siden øyas egne askeskyer. Foto: NTB Scanpix
I SKYENE: Med seieren mot England lammet Island Europa slik ingen har sett siden øyas egne askeskyer. Foto: NTB ScanpixVis mer

Island er Drillos for 20 år siden

I det øyeblikket defensiv organisering gir en fotballmygg sensasjonelle resultater, glemmer vi å ha to tanker i hodet samtidig. Hvorfor det?

To tiår etter at Drillo tok Norge til to VM-sluttspill og andreplass på FIFA-rankingen har Island fylt fotsporene våre i internasjonal fotball. Og nå som da går debatten. Drillo-sida av faget sier selvfølgelig det er genialt fordi fotball handler om å vinne, og bare det.

Den andre sida gremmes. Ja, det vakre spillet handler om å vinne, men det handler også om ballkultur og etablert angrepsspill.

PÅ SIDELINJA SITTER Lars Lagerbäck og gliser rått mens han lar fotballaget Island snakke for seg. Akkurat slik Drillo gjorde seg spillestil-arrogant på 90 tallet. De vet de har rett. De vet, da som nå, at små nasjoners vei til en plass ved de stores bord handler om å optimalisere det som er enklest i fotball, nemlig motspillet. For disiplin, lojalitet til et system, vilje, ork og total oppofrelse kan du snakke inn i folk om du er god nok til å skape blind tro i en spillergruppe.

Ferdighetene den enkelte kommer med er du prisgitt.

NORSK FOTBALLS PROBLEM på 90-tallet var ikke at landslaget spilte Drillo-fotball. Problemet var at Drillo-fotballen ble læren i Norge. Vi ble mer resultatorienterte enn utviklingsorienterte. Det var 4-5-1 for alle penga med alt det innebar av defensiv struktur, høy aggressivitet, breakdowns og gjennombruddshissighet. Nesten alle lag, med Rosenborg som det store unntaket, skulle spille og vinne som Drillos.

Og mens dette pågikk langt nedover i aldersbestemt fotball, selv om evangelisten sjøl uttalte at ferdigheter selvfølgelig var et gode, gjorde vi lite for å utvikle ferdighetsbaserte fotballspillere og spille fotball.

Så blinde var vi.

Eller lydige om du vil.

Og så tapte vi terreng.

JEG VET IKKE hva islandsk fotball tenker om landslagets spillestil ut over det gledelige faktum at det funker så det griner. Men jeg håper det er en debatt på Island. Jeg håper islendingene, i motsetning til oss, evner å ha to tanker i hodet samtidig. Og at ikke alle bare bryr seg om de 89 minuttene den enkelte spiller ikke har ballen, slik Lagerbäck sier han gjør, eller at alle roper halleluja fordi det er enklest å score mål etter 0,67 pasninger i eget lag (kan hende jeg bommer på desimalen, men det er garantert under en), slik Drillo brukte statistikken da vi var gode.

OG SÅ HÅPER jeg, om det finnes en Nils Arne Eggen på Island, at han ikke venter til Færøyene eventuelt får orden på det om 20 år med å si at det han sa om Island til db.no på tirsdag - «Jeg er imponert over at de har kommet så langt, men jeg er ikke imponert over måten de spiller fotball på. De er flinke til å forsvare seg og kontre, men spiller ikke god fotball etter min mening».

Tenk om Samhandlings-Eggen hadde vært like offentlig kritisk for 20 år siden da vi spilte Island-fotball.

Da hadde vi hatt spillestildebatt i Norge da.

VI FÅR IKKE gjort noe med det vi unnlot å gjøre den gangen Norge hadde to tungvektere i internasjonal fotball, landslaget og Rosenborg.

Det toget ble rolig parkert på et sidespor av Drillo og Eggen. Men skal debatten rundt Islands EM-framganger ha en mening er det viktig å skille snørr og barter. For fotball er ikke et enten eller, det er nødt til å være et både og - spill og motspill.

Så ja, det er viktig å være godt organisert og kunne forsvare seg.

Men vi kan ikke bli så blinde at etablert angrepsspill nok en gang går av moten fordi Island gjør det vi gjorde for 20 år siden.