Italia fikk som fortjent

Se bildene!

  • Mamma mia, Italia gråter!
  • Delta i EM-debatten

    PORTO (Dagbladet): Millioner av fotballgale italienerne har fått noe å tenke på. Det er dem vel unt. I ei glanstid for konspirasjonsteorier, har fotballgiganten Italia fått en kamp til å lure seg selv med:

    Svenskenes 2- 2 mål etter en serie danske kjempesjanser pluss en samtale mellom trener Morten Olsen og kaptein Thomas Gravesen på sidelinja, så ut som det perfekte plott.

    I hvert fall hvis det er plott du forbinder med fotballresultater.

    DETTE VAR

    kvelden da italienere fryktet juks og oppgjør på bakrommet mellom to nordiske brødre. Stygt sagt: På seg selv kjenner man andre.

    Italiensk idrett har slitt med etikken i flere grener. De har vært blant de vesteuropeiske landene med størst dopingbruk og har et sjuskete rykte i kamp mann mot mann.

    Sportsetikken gjenspeiler selvsagt samfunnets kultur. Det er liten tradisjon for juks i det protestantiske Nord-Europa. Hos oss rådet en misforstått gjerningsreligion der hvert feiltrinn ble registrert som avgjørende fall; som om det var vi som hadde jobben som Guds regnskapsførere.

    Hos katolikkene lenger sør var man rausere med tilgivelsen.

    DERFOR KUNNE

    et 2- 2 for Italia i en tilsvarende kamp fortsatt vært skriftet vekk; akkurat som millioner av italienere nylig hyllet sitt dopingdrepte sykkelidol Marco Pantani.

    Et uavgjort venneresultat mellom Danmark og Sverige hadde ikke passert noen skriftestol i København eller Stockholm. Det ville vært to nordiske kvartfinaler uten ære.

    Eller som Sveriges trener Tommy Søderberg sa før han gikk på banen:

    -  Fotball handler ikke om resultater. Det gjelder å gjøre en god kamp og være stolt av deg selv etterpå.

    I dag er det to kvartfinalister som kan være stolte av plassen.

    FOR DET

    var ikke noe plott på Bessa Stadion:

    •  Regnet som silte ned over vilt kjempende spillere kom ikke fra vannsprøyter bak betongtribunene.
    •  Den danske stemningssangen «Vi sejler nedad åen» ble ikke vinket i gang av en innspillingsleder bak TV-kameraene.


    Jeg var der, og så også at både Thomas Gravesen, Jesper Grønkjær og Ebbe Sand kunne ha scoret mens svenskene kavet for å komme tilbake.

    Men svensker kommer alltid tilbake på idrettsbanen. Det er ikke noe plott mot Italia.

    I verste fall mot oss.

    I DETTE

    mesterskapet har vi heiet på Sverige. Nå tar vi med Danmark også. Det er to herlige lag, men danskene var best.

    Rett etter 1- 0 scoringen tråkket Thomas Gravesen av gullskoa til Zlatan. Såpass må til for å komme seg fram i EM. Danske fotballspillere som river og sliter, river også ned den falske forestillingen om hvordan våre naboer i sør skaffer seg sine triumfer.

    Selv da trener Morten Olsen briljerte på det enestående 86-laget, kom målene oftest i sporene etter dampveivalsen Preben Elkjær. EM-gullet i 1992 var hard jobbing i en foss av medgang.

    I PORTUGAL

    er bildet av det dejlige Danmark fortsatt en turistbrosjyre. På banen er det kraften som rår. Ikke i den forstand at danskene spiller primitiv fotball; men fordi de først og fremst er bevisst på at fotball er en kampsport.

    Svenskene ble kjempet ut av sitt vante angrepsmønster fra start. Hver gang de prøvde å tre ballen gjennom midtbaneleddet, ble de møtt av harde, danske bein. Oftest de to og hardeste til Thomas Gravesen.

    TETTE, SINTE

    Gravesen er en god grunn for at selv Tsjekkia får det røft i kvartfinalen til helga.

    Og en enda bedre grunn for at han og resten av danskene ikke inviterte svenskene med videre på moroa i sluttminuttene.

    Thomas Gravesen driver ikke veldedighet på fotballbanen. Neppe juks heller.

    Jukset tilhører de som prater om det.

    Og i dag går praten i Italia.

FORVILELSEN: Antonio Cassano scoret på overtid, jublet og fortvilet.