Ja, vi digger OL

PARK CITY (Dagbladet.no): I dag tar skiskyttergutta Norges 10. gullmedalje. Da er ikke den 11. til å stoppe. Norge reiser fra USA med tidenes beste vinter-OL i bagasjen. Flott og fint. Men hvorfor digger vi dette?

25 millioner kroner har det amerikanske idrettseventyret kostet. Det blir røft regnet 2,5 million pr. gull.

Utfra gullprisen har Norge Olympiske Komite gjort en elendig investering.

Målt utfra evnen til å skape underholdning, spenning, begeistring og glede, bør nordmenn flest mene de har fått valuta for pengene.

Det har vært en vinterfest av begeistring.

NRK loggfører bemerkelsesfulle rating-rekorder.

Vi vil ha dette. Vi vil ha dramaet, spenningen, duellene - og gullmedaljene.

Og vi har fått det.

Vi har fått dyrke heltene våre, gitt barna våre muligheten til å velge seg nye forbilder. Forbilder vi kan akseptere.

Og vi har fått lov til å le litt godmodig av svenskene.

Fordi sporten er så enkel og tilsynelatende uskyldig. Vi slipper å tenke selv, vi får selv den mest komplisertre curling-taktikk ferdigtygd med løpende analyser.

Det hele blir så lett å fortså, så enkelt å forholde seg til.

Sport er konkret. Og ikke noe er så lett-begripelig som et norsk OL-gull.

  • Sport er uforpliktene.
  • Sport er spennende.
  • Sport er underholdende.
  • Sport er enkelt å forstå.
  • Sport er konkret.

    Norsk vinteridrett på perfekte ski er langt enklere enn et dagligliv fullt av bekymringer om ei regning vi ikke helt vet hvordan vi skal skaffe penger til, ei alvorlig sjuk venninne vi ikke har tid til, et ekteskap som hangler eller tankene på hva som skal skje med verden etter 11. september.

    Selv ikke den råeste Bruce Willis-filmen kan overgå Thomas Alsgaards innspurt på stafetten.

    Britney Spears kan vippe på puppene så mye hun vil, men vil aldri overgå Kari Traas gull-sjarme.

    Vi lar oss villig og ukritisk begeistre.

    Vi trenger kanskje dette. Et norsk gull-rush, litt nasjonal begeistring og en aldri så liten svipptur bort fra virkeligheten, den gjerne litt for grå hverdagen.

    Ikke noe galt i det. Det er her idretten gjerne har sin misjon. Det skal en Kjell Inge Røkke til for å kunne konkurrere med en vellykket idretts-karriere.

    De er vanskelige å få, men gir desto mer tilbake til de få som klarer det. Bjørn Dæhlie har klart det. Ole Einar Bjørndalen er i ferd med å vokse ham til knærne.

    Bjørn skapte seg et livsgrunnlag på ekstreme ferdigheter og nasjonal begeistring. Han ble rik med folkets vesignelse.

    Vi følte vel han hadde gitt oss så mange gode stunder av virkelighetsflukt at vi unner ham millonene.

    Samme velsginelse vil Bjørndalen få om han vinner stafetten etter spurtduell med Ricco Gross i dag.

    Janteloven gjelder ikke for olympiske helter.

    Men reginingene våre må vi fortsatt betale.

JUBELRUS: Trenger vi egentlig mer nasjonal jubel?