Jakten på det ultimate

Ole Einar Bjørndalen nådde vinterens mål i første forsøk. Likevel er han ikke hundre prosent fornøyd. Det sier alt om mannen.

Satt på spissen kan du godt si at Ole Einar knapt bryr seg om gull og mesterskapstitler. Han samler ikke på dem. Det han er på jakt etter, er lykkestunder.

Og lykke for ham, som idrettsmann, er det nesten uoppnåelige - det absolutt ultimate løpet.

Et løp der absolutt alt stemmer, der ingen verdens ting kan gjøres bedre.

Han oppnådde ikke det i går. Sjøl syntes Ole Einar det gikk for tregt på den stående serien. Han klarte ikke å unngå å ergre seg litt over akkurat det.

Vel, han om det.

Likevel forteller episoden det aller vesentligste om dette unikummet av en idrettsmann. Han har evner langt utover det ordinære.

Han er en mester til å stenge alt annet ute og konsentrere seg om det eneste som er viktig der og da. Noen ganger, selv under trening, er han knapt til å få kontakt med, så fokusert er han.

Han har en forbløffende evne til å fortrenge tidligere triumfer og være skrubbsulten på nye. At han vant en neve OL-gull sist vinter var helt nødvendig å fortrenge. Han har faktisk klart det.

Han er best, men er hele tida på nysgjerrig og intens jakt etter nye teknikker og metoder som kan forbedre både skigåing og skyting. Derfor holder han seg blant annet med en støvsugerselgende hobbypsykolog.

Han har en treningsdisiplin bare et par-tre langrennsløpere jeg kjenner kan matche.

Til sammen utgjør disse elementene ei mesteroppskrift det i beste fall er vanskelig - til tider umulig - for konkurrentene å matche.

Selv når Ole Einar - etter egne normer - somler litt på standplass, er han uslåelig.

Demotiverende for konkurrentene, men ytterligere en motviasjonsfaktor for Ole Einar selv.

Nå har han vunnet et VM-gull, det eneste han manglet i samlingen.

Tro ikke han er fornøyd med det.

Han reiste til Sibir for å gå det ultimate løpet.

Det har han fortsatt til gode.

Derfor har konkurrentene ingen grunn til å juble over Ole Einars gull i går. De kan gjerne håpe at gutten er mett og tilfreds over at nok et mål er nådd.

Det er bare å glemme det.

For Ole Einar er sprintgullet allerede fortrengt. Det er bare framtida som er interessant.

Du så det under OL sist

vinter. Du får fort se det igjen

i Sibir utover uka.