- Jeg ble et bedre medmenneske

BERGEN (Dagbladet): - Jeg trodde jeg var en stålmann, sier Brann-trener Harald Aabrekk (42). Morens plutselige sykdom under fotball-VM, og bortgang rett før kvartfinalen mot Molde, forandret selvbildet hans.

- Jeg er blitt et bedre medmenneske - og dermed også en bedre fotballtrener, sier han til Dagbladet.

Aabrekk var på vei mot sin trenerkarriéres to største utfordringer:

  • Hovedtrener i Brann.
  • Assistenten til landslagssjef Nils Johan Semb.

Men morens plutselige sykdom og bortgang gjorde det umulig å gjennomføre begge jobbene med maksimalt engasjement.

Karin Aabrekk fikk konstatert svulst på hjernen samtidig som sønnen var i Frankrike sammen med resten av det norske VM-teamet. Avstanden fra Frankrike til Nordfjordeid gjorde beskjeden ekstra belastende.

- Faren min døde da jeg var trener i Tromsø. Den gangen rakk jeg ikke hjem. Jeg fryktet at det skulle skje en gang til, sier Aabrekk.

Men han fikk resten av sommeren sammen med moren. Hun døde tidligere i måneden. Forklaringen på at Aabrekk var fraværende både da Norge tapte mot Latvia, og da Brann slo Molde i kvartfinalen i NM.

Ny side

Inntil da hadde han pendlet mellom familiens bosted i Bergen og barndomshjemmet i Nordfjordeid - en biltur på rundt fem timer. Samtidig forsøkte han å plotte diverse klubb- og landslagsaktiviteter inn i de ledige stundene.

- Jeg har fått utrolig støtte fra Nils Johan (Semb) og Kjell (Tennfjord) i denne perioden. De ga meg frie tøyler til å prioritere som jeg ville. Ellers hadde jeg aldri maktet dette, sier Aabrekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klønete

Han har opplevd den såkalte fotballfamilien fra en ny side:

- Vi driver konkurranseidrett. Det er resultater og ikke så rent lite kynisme som driver oss. Samtidig har jeg opplevd en støtte fra kollegaer rundt omkring som virkelig varmer. Jeg har fått blomster og lykkeønskninger - jeg har i det hele tatt fått inntrykk av at veldig mange vil at jeg skal ha det bra, sier Aabrekk.

Han innrømmer at det preger ham selv også. Og at han tross alt har hatt godt av å oppleve viktigere ting enn fotballen.

- Vi har så lett for å fordumme hverandre, og være klønete. Vi skylder på andre, og kan i det hele tatt være ganske primitive i dette yrket, sier han.

- Jeg tror jeg er blitt litt flinkere til å forstå andre - og dermed blitt både et bedre medmenneske og en bedre trener, sier han.

Økt respekt

Det sportslige utgangspunktet var tøft nok for Aabrekk:

  • Han skulle overta hovedansvaret for en fotballby i dyp krise. Brann hadde ikke vunnet en kamp.
  • Og han skulle være med å forvalte arven etter Drillo. Drillos hadde knapt nok tapt en kamp.

Usikkerheten rundt morens helse gjorde ikke påkjenningen mindre.

- Jeg trengte en dags tenkepause før jeg sa ja til Brann. Men jag var veldig trygg på det vi hadde jobbet med til da, til tross for de dårlige resultatene. Det handlet bare om å få rendyrket det. Dessuten var det helt avgjørende at Kjell (Tennfjord) og jeg hadde så god kontakt, og at Kjell ville jeg skulle ta jobben. Respekten min for Kjell har økt ytterligere etter dette, sier Aabrekk.

- Og det er Kjell som trener laget i det daglige. Jeg tar ut laget og leder det under kampene, påpeker han.

Stole på

Men fortjent eller ikke: Branns kvalitetsløft i høst er først og fremst knyttet til Aabrekks navn. Seier over Rosenborg gir cupfinale på Ullevaal. Og Brann har dessuten skaffet seg en oppsiktsvekkende 2-0-ledelse foran returoppgjøret i UEFA-cupen mot Werder Bremen.

- Vi er rett og slett blitt bedre som lag. Vi har rendyrket måten å spille på, og vi er blitt flinkere til å stole på hverandres ferdigheter, sier Aabrekk.