- Jeg er ei rolig gardsjente

HÅLANDSDALEN/ANTERSELVA (Dagbladet): Selv om yngstedatter Liv Grete har stilt inn siktet på gull i Salt Lake-OL, går hverdagen sin vante gang hos Oddrun Skjelbreid (53) i Hålandsdalen. Suksessen har heller ikke gått til hodet på Norges fremste kvinnelige skiskytter.

- Etter ferja må dere ta av til Skjelbreid, og så er det cirka én kilometer inn til venstre etter at dere har passert busskuret. Så er det det hvite huset med rød og brune lister ved den store låven med to kornsiloer.

Selv med en lokalkjent fotograf er det ikke bare enkelt å finne fram til Liv Grete Skjelbreid Poirées barndomshjem på Skjelbreid i Hålandsdalen i Fusa kommune.

Vår Volvo ruller inn på tomta, svinger forbi det gamle hovedhuset, passerer elghundtispa Tinka som står og bjeffer inni buret sitt i munningen mellom det lille stabburet og vedskjulet - og omsider er vi framme ved den digre hvite generasjonsboligen med rød og brune lister. Oddrun Skjelbreid (53) tar oss hjertelig imot.

MOREN TIL Liv Grete Skjelbreid Poirée har ikke sett datteren sin siden i september. Og må skru på TV'en for å få sett henne under OL.

Mannen er allerede på plass i OL-byen. Knut Skjelbreid er med i Olympiatoppens glidposjekt, som skal sørge for at norske langrennsløpere, kombinertløpere og skiskyttere har den beste gliden under OL.

Oddrun må sørge for at melkeproduksjonen med de 14 kyrene går sin vante gang.

Akkurat slik hverdagen - og livet for øvrig - går sin vante gang, selv om yngstedatra har vunnet tre VM-gull og er blant de sterkeste og største norske gullkortene i Salt Lake-OL.

- Kanskje er det meg det er noe galt med, men jeg klarer liksom ikke å ta av selv om Liv Grete har vunnet noen skirenn. Jeg var like glad da hun vant kretsmesterskap, sier mor Oddrun.

Også jeg blir både nervøs og glad når hun konkurrerer, men det er tross alt viktigere ting i livet enn å vinne skirenn.

- Så omgivelsene tar av mye mer enn deg?

- Alle forteller meg hvor stort det er, men for meg har det kanskje ikke gått opp ennå. For meg er hun fortsatt bare Liv Grete, og hun har klart å være seg sjøl oppi alt dette. Og når vanlige mennesker kan vinne tre VM-gull, så er det kanskje egentlig ikke så inmari stort...

SISTE OPPTELLING - fra 1. oktober i fjor - viser at det bor 466 mennesker i Hålandsdalen. I hele kommunen er innbyggertallet 3723.

Liv Grete er ikke lenger med i det tallet. Hun bor i Frankrike. Men det var her det fantastiske skieventyret startet.

- Det var jo ikke så mye annet enn skiskyting å drive med her inne, sier Oddrun Skjelbreid.

Pappa Knut var sjøl aktiv skiskytter, med 11. plass i NM som beste resultat, så døtrene Liv Grete (27), Ann-Elen (30) og Linda (32) ble tidlig rekruttert.

Med over 100 mål stor tomt, og egen skytebane i hagen, lå alt til rette rett utenfor husveggen.

- De fikk tidlig ski, og husker jeg ikke feil, så gikk Liv Grete sitt første lysløyperenn da hun var sju år.

- Skiskyting, eller langrenn?

- Det var langrenn. Hun var ni år gammel da hun gikk sin første konkurranse i skiskyting.

- Vant hun?

- Nei. He, he. Det var faktisk skytingen hun sleit mest med i lang tid. Men hun hadde farten i sporet og hevdet seg likevel brukbart, sier mor.

PREMIESAMLINGEN i den brune seksjonen i stua viser at hun har hevdet seg mer enn brukbart også siden. Her er premier og glasskuler fra alskens renn. Her er tre VM-gull. Her står fire Kongepokaler (som ikke er pusset på en stund...) i vater - og inni hver sin eske ligger to bronsemedaljer fra OL-stafetten i skiskyting i Nagano.

Ann-Elen gikk førsteetappen. Liv Grete siste. På det tidspunktet hadde storesøster - Linda - for lengst hoppet av idrettskarusellen, men for Ann-Elen og Liv Grete ble idretten førstevalget i livet.

Men karrierene deres har ikke utviklet seg helt likt:

Mens Liv Grete har gått fra suksess til suksess de to siste årene, så har Ann-Elen slitt forferdelig i samme perioden. I år har hun 22. plass som beste plassering i verdenscupen.

- Hvordan opplever mor at den ene har suksess mens den andre har motgang?

- Man klarer jo ikke å glemme de som ikke får de til. Jeg håper jo at Ann-Elen kommer i bedre form til OL, men det er vel egentlig å tro på julenissen at hun skal gjøre det bedre i OL enn i verdensupen, sier Oddrun Skjelbreid oppriktig.

- Men Liv Grete er du trygg på at vil hente hjem OL-medaljer?

- Å nei. Liv Grete er god, men jeg er ikke helt sikker. Man kan aldri være det.

LIV GRETE SJØL er heller ikke typen til å ta noe på forskudd. Men da Dagbladet hadde en lengre prat med henne i Anterselva i Italia for en drøy uke siden, la hun ikke skjul på at hun er så godt forberedt som hun kan være.

Og det skulle da også bare mangle: Hun satte seg på OL-flyet i visshet om at hun vant de fire siste rennene før OL.

- Akkurat nå har jeg ingen bekymringer og jeg gleder meg veldig til å gå i OL. Men det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis må gå bra i OL. For meg har sesongen allerede vært bra. Vinner jeg medalje i OL, så blir det en kjempesesong. Hvis ikke, vil det uansett være en god sesong.

- Hvor mange mener du kan vinne OL-gull?

- Mellom seks og ti kan ta gull, hvis man tar med overraskelsene. Og de vil alltid komme i et mesterskap.

Det vet hun alt om. Liv Grete sto sjøl for overraskelsen under Kollen-VM for to år siden. Nærmest på mirakuløst vist ble hun dobbelt verdensmester etter å ha mistet hele sesongen på grunn av en alvorlig matforgiftning.

SUKSESS PÅ IDRETTSBANEN har gjort Liv Grete til en holden kvinne. Og det hjelper også stort på familieøkonomien at hennes franske ektemann, Raphael Poirée, i tillegg er like suksessrik.

- En av de viktigste verdiene jeg har med hjemmefra er at om man vil oppnå noe, så må man jobbe for det, sier Liv Grete.

Etter tre år på NTG på Geilo startet hun på geografi grunnfag på Lillehammer, men hoppet av halvveis, for å satse for fullt på idretten. Så seint som for to år siden hadde Liv Grete null i inntekt og null i formue.

- Jeg har drevet mange år i null, og tok en sjanse da jeg droppet studiene. Men om jeg skulle gått på skole samtidig ville jeg hatt dårlig samvittighet overfor både skolen og studiene, for jeg ville ikke klart å gjøre begge deler 100 prosent.

ISTEDET SER LIV GRETE på idretten som livets skole.

- Idretten har gitt meg mer enn jeg trodde var mulig, og jeg har lært utrolig mye om meg sjøl og andre, sier hun _ og forsøker å utdype det nærmere:

- Tenk deg at vi er en stor saueflokk, og så blir noen av oss plukket ut til å reise rundt og tilbringer med tid med hverandre enn vi gjør med mann og kone. Og husk at vi er mange forskjellige typer som ikke har valgt å være sammen. Det er vanvittig interessant å se forskjellene på folk. Idrett er mye mer enn bare konkurranser, og man plukker opp mange ting man kan ta med seg seinere i livet.

- Hva betyr penger for deg?

- Jeg er ikke opptatt av penger, men jeg er glad for den sikkerheten det gir. Om jeg faller og skamslår meg i morgen så er sesongen ødelagt. Da får jeg ikke inn en krone mer. Eller om jeg får en drittsesong neste år og blir nummer fem hele tiden. Og den dagen jeg legger opp har jeg iallfall ett år på meg til å finne ut hva jeg vil videre, sier Liv Grete - og påstår at hun ikke vet hva hun vil tjene på et OL-gull.

- Har suksessen forandret deg?

- Det må nesten de rundt meg avgjøre, men jeg føler ikke det sjøl. Jeg er jo ei rolig gardsjente, smiler Liv Grete Skjelbreid Poirée.

ETTER OL HAR hun planlagt en tur hjem til mor og venner i Hålandsdalen.

- Det er alltid kjekt å komme hjem til familien, og treffe alle venninnene mine igjen. De vennene jeg har hatt siden jeg var liten vil alltid vær mine venner, og de ser på meg som den jeg alltid har vært. For meg er det viktig å få slike input innimellom.

Men hun må ha gjort et positivt inntrykk på andre også:

Under idrettsgallaen på Hamar 5. januar vant hun prisen som Årets Forbilde i Norge.

- Jeg har aldri tenkt på meg selv som noe forbilde, men det var utolig kjekt å få den prisen.

Folk som står Liv Grete nær tegner et bilde av ei jente som er opptatt av rettferdighet og likeverd.

Det er nok også derfor Liv Grete er litt redd for alt som står skrevet om henne i media. Hun ønsker ikke å bli framstilt som grådig selv om hun nå tjener gode penger.

- Jeg klarer meg godt uten å være kjendis. Jeg ønsker å bli fremstilt som ei helt vanlig jente som synes det er moro å drive med skiskyting. For meg er alle mennesker er like mye verdt, uansett hva de driver med, sier Liv Grete.

- Så du synes det er litt ekkelt å lese om deg selv i avisa?

- Ja, litt. Men man lærer seg jo etterhvert også å ikke bry seg så mye med hva andre folk synes. Jeg må bare godta at noen sikkert ikke synes jeg er helt ok, liksom. Det er bare flott at folk har forskjellige meninger.

- Hvilket spørsmål har du fått flest ganger i år?

- Hmmm. Det tror jeg må være om jeg frykter terror i OL.

- Gjør du?

- Jeg har gjort meg en masse tanker rundt det som skjedde 11. september. Og i tiden etterpå syntes jeg ikke det var noe ålreit å fly alene.

- Men nå gleder jeg meg til å være flaggbærer under åpningsseremonien, sier hun.

OM LIV GRETE og Raphael vinner gull i Salt Lake blir de første ektepar som gjør det i samme vinter-OL. Men det er en tanke Liv Grete ikke ofrer noe energi på.

- Vi er klar over at vi kan bli historiske, men tenker veldig lite på det. Vi tenker på å gå best mulig, og så får det gå som det går. Jeg skal jo på jobb, og om jeg utfører jobben godt, så er sjansene store for at jeg vinner en medalje. Det er jo de samme jentene som jeg konkurrerer med i verdenscupen, det er ikke noe hokus pokus. Idrett er tross alt bare leik. Litt alvorlig leik, poengterer hun.

- Blir det litt nervekrig de siste dagene før OL-start? - Nei, absolutt ikke. Hvis jeg hadde reist til OL og forsøkt å psyke ut noen så ville jeg følt meg som en feiging. Jeg håper at alle som deltar stiller på like premisser, at forholdene er like for alle og at den beste vinner.

- Med pappa som er smøreekspert er vel du vant med å ha det beste utsyret og best glid?

- Nei, jeg arvet som regel alltid ski etter søstrene mine. Pappa var bevisst på at vi ikke skulle ha bedre ski enn andre, og vi smurte skiene våre selv.

- Andre ting du husker godt fra barndommen?

- Jeg var kjempemørkredd og torde ikke være alene. Da søstrene mine skulle på joggetur fikk jeg være med på én betingelse; jeg måtte henge på eller bli hjemme, for de sa klart i fra at de ikke kom til å snu. Jeg hang på som et slips, smiler Liv Grete.

Da kjenner hun iallfall følelsen av å ha noe rundt halsen...

LIVETS SKOLE: - Idretten har gitt meg mer enn jeg trodde var mulig, og jeg har lært utrolig mye om meg sjøl og andre, sa Liv Grete da vi snakket med henne i Anterselva for et par uker siden.