- Jeg er en varm venn av Northug

Svensk Nobelpris-kandidat i litteratur på ski-VM.

FORBRØDRING: Dag Solstad og Per Olov Enquister gamle kjente. I går var de sammen under sprintstafetten i Holmenkollen. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
FORBRØDRING: Dag Solstad og Per Olov Enquister gamle kjente. I går var de sammen under sprintstafetten i Holmenkollen. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Forfatteren Per Olov Enquist er i Norge av to grunner. For det første kommer hans roman «Magnetisørens femte vinter» omsider ut på norsk. Den kom opprinnelig i 1964 og var Enquists gjennombruddsroman.

Mer dagsaktuell er hans opptreden i går under feiringen av ski-VM på Litteraturhuset. Den idrettsinteresserte Per Olov Enquist førte en samtale på scenen for utsolgt hus med den ikke mindre idrettsinteresserte Dag Solstad, ledet av den idrettsinteresserte Aslak Sira Myhre.

I går ettermiddag var Enquist og Solstad også på besøk i Holmenkollen, der de var vitner til at de svenske skijentene triumferte i den såkalte sprintstafetten, et av mange eksempler på en relativt ny konkurranseform i langrennssporten. Per Olov Enquist har selv både vært aktiv idrettsutøver og har brukt motiver fra sportens verden i romaner og essay.

Det som møtte ham i Norge, før jentestafetten, var ikke hyggelig. Dagbladet slo an tonen med følgende tittel på forsida: «Svensk helvete i Kollen.»

Enquist rister sakte på hodet. Han har selvsagt fulgt med på tv og sett hvordan lufta gikk ut av den svenske VM-ballongen.

- Det er lite läskigt, det som skjer. Alle har forsikret at de er i kanonform. Men så er det plutselig noe feil med smøringen. Dermed bryter selvtilliten totalt sammen. Disse skiløperne har trent 800 timer i året, men får det ikke til.

- En av svenskene har i hvert fall fått et lite stykke Norge oppkalt etter seg?

- Du tenker på Hellner-bakken. Jo da, han hadde litt flaks i det første løpet. Og jeg tror virkelig han er i kanonform. Daniel Richardson også. Rett før VM slo han Petter Northug med et halvt minutt på 15-kilometeren i Drammen. Men som man sier: Alt sitter i hodet. Det har med psyken å gjøre, dette her. For topptrente idrettsfolk på dette nivået, er et angrep på hodet veldig farlig. Vi har sett det før, hvordan store stjerner klapper totalt sammen i et mesterskap.

Den svenske forfatteren synes det er mer interessant å snakke om den norske innsatsen.

- Det går jo så bra med Norge. Mange trodde det dreide seg om én mann og én kvinne. Men det fins jo flere bak dem. Det så vi med Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby på 15-kilometeren. Therese Johaug er veldig imponerende, også under årets Tour de Ski. Hun er den rake motsatsen til den muskuløse Marit Bjørgen; liten, tynn og rask.

- Hva med Petter Northug? Her i Norge har hans suksessformel vært omdiskutert.

- Han har fornyet skisporten. Det er bra. Jeg er en varm venn av Northug. Jeg liker den fyren. Han er spennende. I det ene øyeblikket ligger han langt nede i feltet, kanskje på femtiende plass. Fem sekunder seinere dukker han opp på tredje plass. Det er utrolig vanskelig å bevege seg på den måten. Han tilhører selvsagt den ypperste verdensklasse. En intelligent skiløper. Rask og omskiftelig. Han ville ikke vunnet om han ikke hadde hatt sin egen rytme og tekniske briljans.

- Marcus Hellner er heller ikke så verst?

- Han er rask. Og farlig for en løper av typen Northug. Om han har et forsprang på to meter når de er 300 meter fra mål, kan han slås. Men er forspranget fem meter, vinner han. Det går på veldig små marginer.

Som ung mann var Per Olov Enquist en lovende høydehopper. Han spilte fotball og deltok i flere friidrettsgrener.

- Men noen skiløper var jeg aldri. Jeg har selvsagt gått mye på ski. Jeg vokste opp i Västerbotten, der mange store løpere har sitt utspring. Der og i Dalarna. Men jeg har vært opptatt av idrett fra jeg har kunnet lese sportssidene i avisene.

- Hva skyldes denne interessen? Ser du noe symbolsk i idrettsutøvelsen?

- Symbolsk? Absolutt ikke. Idretten er et kontinuerlig teaterstykke. Fotball for eksempel byr på en dramatisk utvikling man aldri kan forutsi. Friidrett ser jeg også på med stor interesse. Jeg kan ganske mange resultater. Du må gjerne få lov til å teste meg.

- Jeg står over. Kan ikke nok. Hva med den nye utviklingen i skisporten, med stadig flere nye innslag; fellesstart, skibytte, sprint, stafetter av diverse slag - er det en velsignelse eller det motsatte?

- Begge deler. Til å begynne med syntes jeg fellesstart på femmila var uinteressant. Løperne hang sammen i 48 kilometer før noe begynte å skje. Men jeg har endret meg. Alle slike endringer øker underholdningsverdien. Man kan innvende at det virker konstruert, men idretten er full av grenser som er kunstige. Ta for eksempel tresteg. Kan du tenke deg en dummere øvelse? Lengde, høyde, hundre meter er logiske øvelser. Men tresteg!? Fellesstart er tross alt det naturlige. Det ville være umulig å tenke seg separatstart i friidrett, for eksempel på 10 000 meter. Skisporten har overtatt prinsippene i friidretten. Dette har løperne klart å tilpasse seg. Om løpet er en selskapsreise nesten fram til mål, vet de at de må rykke seg løs for å vinne. Den bevisstheten er Petter Northugs fortjeneste. Dette kan bli veldig spennende i åra framover.

Den boka Per Olov Enquist utgir i Norge i disse dager, har ordet vinter i tittelen, men har knapt noe med skisport å gjøre. «Magnetisørens femte vinter» handler om en lege, kvakksalver og hypnotisør som på slutten av 1700-tallet dukker opp i en liten tysk by, et besøk som får fatale konsekvenser. Boka ble Enquists gjennombrudd da den kom i 1964.

- Min tredje roman, og den første der jeg blander fiksjon og fakta. Jeg liker boka. Den er den første av romanene mine som har det tonefallet man kunne kalle typisk Enquist.

- Kan man si at du fant din egen stemme?

- Åpenbart. Mine første tre romaner var ikke så bra. I «Magnetisørens femte vinter» sluttet jeg å lytte i vinden etter alle andre litterære stemmer som lå i tida. Jeg skrev slik jeg burde skrive. Jeg har også seinere vært opptatt av temaet, spekulativt kvakksalveri.

- Den fyller et hull i den norske Enquist-katalogen. Nå er det bare de første bøkene igjen.

- De skal banne meg aldri oversettes. Nei, nei, nei. Jeg hørte om noen som hadde lest dem og fant dem både spennende og avslørende. Jeg vil absolutt ikke vite hva de avslører. Jeg var opptatt av den franske nyromanen og hvem vet hva? Jeg leste alt mulig. Etter «Magnetisøren ...» kom en merkelig, eksperimentell bok som het «Häss». Den er typisk nok bare oversatt i Frankrike. Like typisk fikk den bra kritikk der. Deretter kom romanen «Legionärerna». Etter det har jeg ikke hatt noe tilbakefall.

- Tilbakefall?

- Siden synes jeg egentlig ikke at jeg har skrevet noen dårlig bok.

Vi vender tilbake til ski-VM. Kunne et mesterskap i Sverige vakt den samme unisone oppslutningen som i Norge?

- Vi har ingen arenaer som ligger så sentralt. Falun er det nærmeste du kommer, og det ligger for langt unna.

- Er folks enorme interesse for idrett en religionserstatning? En måte å finne meningen med livet på?

- Ja på begge spørsmål. Men den betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. For dem som deltar, kan den bety varme, fellesskap, dramatikk, spenning. Idrett er en fenomenalt sosialiseringselement. Den hindrer mange «forbudte synder».

- Unnskyld?

- Tenk på hva som ville skje med de tusenvis av 14-15-16-17-18-åringene som driver idrett dersom de ikke hadde spilt ishockey, fotball, gått på ski og så videre. Det kunne blitt katastrofalt. De ville forfalt til de verste synder.

- Er det like viktig for svenskene å slå nordmennene som omvendt?

- Langrenn er mer av en nasjonalsport i Norge enn i Sverige. Men rivaliseringen mellom landene våre er snill og vennlig. Det fins ikke noe hat. Bare lek. Dette er det lykkelige resultatet av at Norge og Sverige skilte lag i 1905. Det skal vi være meget glade for. Tenk om vi hadde måtte leve med alle våre motsetninger som en og samme nasjon. Det hadde blitt et virkelig helvete. For begge to.