«Jeg er ikke en av gutta ennå»

Da Eirik Bakke meldte forfall, ringte landslagstreneren rett til Lerkendal. Og her har du Fredrik Winsnes - som med egne ord forteller om sitt møte med landslaget.

Jeg har ingen kamper fra aldersbestemte landslag. Da jeg var yngre, hadde jeg bare veldig lyst til å spille for Norge. Én kamp hadde vært nok - flagget på brystet og alle klisjeene. Men toget hadde gått, det, trodde jeg. Inntil jeg plutselig ble tatt ut til Hongkong-turneringa med de hjemlige spillerne.

Og nå er jeg her. Sammen med de beste. Ikke helt en av guttene ennå, men med aksjer inne.

Trodde vel egentlig jeg var ferdig med jaget. Hadde funnet roen. Endelig litt etablert og inne i varmen.

Trygt. Lunt. RBK.

Men så skal det ikke mer enn en telefon til før nervene får frynser, og man igjen er den unge, usikre og urutinerte. Ett forfall og alle pasninger blir et sannhetens øyeblikk. Én innkalling og adrenalinet dominerer.

Her og nå, tre dager seinere, puster jeg bedre. Men kjenner spenningen.

RBK om igjen

Det merkelige er at dette er de første årene i Rosenborg om igjen. Fersk på nytt. Har alt å vinne, men stiller de største kravene. Langt fra trygg, men med utfordringer som stimulerer. I angrepsposisjon, der det vel egentlig er best å være, der de største kravene er de som kommer fra en selv.

Kanskje er det dette jeg har savnet litt?

Kanskje er det sånn man tar de lengste stegene?

Vi kom til Oslo onsdag kveld etter å ha trent to dager i Sandefjord. Jeg satt langt framme i bussen og hadde mine nærmeste rundt meg. Dagfinn (Enerly) rett bak og Ståle (Stensaas) bak og skrått til venstre. Greit å kjenne noen fra før.

For her fins det stjerner. Folk som har levd i den største oppmerksomheten. Avgjort finaler. De beste av de beste.

Jeg holder lav profil.

Kjenner systemet

På trening er det lettere. Kjenner igjen spillesystemet fra Rosenborg selv om det er nyanseforskjeller i utførelsen. Her går det fortere framover med litt færre pasninger. Men rollene er de samme, og det er fortsatt sinnssykt slitsomt å spille indreløper.

Et par lette bein og en dyp kjeller er det som trengs.

Og helst på lørdag. Har fått beskjed om at jeg like godt kan starte som å sitte på benken. Innstiller meg på å sitte, men er klar dersom muligheten byr seg. Og tanken er frisk, den, men ikke skremmende. Vi har fått kvesset bartene internasjonalt med Rosenborg. Gått på et par smeller, men vunnet litt også. Kjent på nivået og lært mye. Så gjenstår det å se om man får bruk for erfaringene sine i morgen ettermiddag.

Landslaget er nærmere

Uka ble ikke helt som forventet. Hadde sett for meg skole og kunstgress, Trøndelag og frisk bris. Ikke at det hadde vært å forakte, men akkurat nå er Oslo en perle, jeg spiller i rødt og gjesteskriver i Dagbladet. Og så kjenner jeg mange her nede, så det er nesten så jeg fornemmer feriefølelsen. Landslaget har kommet nærmere, men jeg er ikke helt innenfor ennå.

Inntil videre er det gøy å leke med de store gutta.