- Jeg er ingen folkehelt

En helt vanlig torsdag formiddag i slutten av oktober: En av verdens fremste alpinister rusler opp Karl Johans gate med gullskiene på skuldrene. Men hysteriet uteblir. - Jeg er nok ingen folkehelt. Heldigvis, sier Kjetil André Aamodt til Dagbladet.

Da verdenscupsirkuset startet på fransk bre-snø forrige helg, var det bare nordmenn med utenlandske satelittkanaler som fikk oppleve moroa. Norske TV-stasjoner lot kameraene hvile, selv om rettighetene ble solgt til spottpris.

  • Er Kari og Ola nordmann lei idrettsutøvere som fyker nedover mellomeuropeiske skråninger til skyhøy lønn?
  • Har ikke alpinistene klart å trenge seg inn i den norske vinterfolkesjela?

- Joda, interessen er stor. Det er veldig mange nordmenn som er opptatt av alpint, sier Aamodt.

Og får støtte av president Jan Jensen i Norges Skiforbund:

- Alpint er det største og beste skiforbundet har. Alpinistene står stadig sterkere i idrettsbildet, både nasjonalt og internasjonalt, mener presidenten.

En entertainer

Men gullgrossist Aamodt innser at idretten hans ikke er av det mest rotnorske slaget. Folkets helter flyr femti kilometer på ski i skauen. Eller går ti tusen meter på speilblank is. Og det er helt i orden for mannen som skapte japansk hysteri i Morioka for snart fire år siden.

- Jeg opplever ikke meg selv som noen folkehelt. Entertainer er et riktigere begrep. Og de færreste entertainere blir folkehelter. Men hadde vi hatt en norsk Ingemar Stenmark-type som vant alt, ville han sikkert blitt en folkehelt som Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss.

- Vi har vunnet mye de siste åra, men vi har fordelt gullmedaljene mellom oss. Det er ingen norsk alpinist som har dominert alene.

Mye rart

Kjetil André Aamodt har heller ikke noe stort behov for å oppfylle en folkeheltrolle når skiene er tatt av og rennet unnagjort.

- Det er moro at folk følger med på det vi gjør, og vi løperne har selvsagt et ansvar for å skape blest rundt sporten. Derfor har jeg stilt opp på mye rart, men jeg har sagt nei til enda mer. Jeg anstrenger meg ikke for å være noe annet enn det jeg er - en skiløper. Jeg har aldri tatt gelé i håret for å se kjekk ut på tv.

- Synes folk at dere tjener for mye penger på idretten deres?

- Det er sikkert noen som synes det. På den siste turneen vår, var det en som sa vi burde skamme oss fordi vi tjente for mye. Men sånne uttalelser bryr jeg meg ikke om. Jeg vet hva som betyr noe for meg: Å bli bedre på ski.

- Pengene gir meg bare en frihet til å gjøre det. Dessuten er det ikke bare i alpint det er mye penger med i bildet.

Veldig motivert

Om tre uker forflytter verdenscup-sirkuset seg til USA. Kjetil André og de øvrige norske alpinistene reiser over allerede denne helga for å forberede seg. De tar ikke lett på verdenscupen selv om det er OL-sesong.

- Jeg er motivert for å vinne renn igjen. Veldig motivert. Jeg håper at det kan skje i overskuelig framtid. Jeg vil til topps, koste hva det koste vil. Om det så betyr at jeg må gi meg som allrounder og heller satse alt på én gren. Men foreløpig vil jeg delta i så mye som mulig.

For en seiersvant idrettsmann som Aamodt, begynner det å bli noen renn siden han var aller best. Og forventningspresset fra glansdagene i Morioka-VM i 1993 har vært formidabelt.

- Jeg ble hausset altfor mye opp etter VM, for så å bli dratt ned i møkka igjen. Sportslig sett var jeg nødvendigvis ikke noe dårligere i fjor enn jeg var i 1993. Jeg ble nummer to i verdenscupen begge sesongene.

Tynnslitte nerver

- Hva må skje for at du skal bli fornøyd med denne sesongen?

- Gull i OL, svarer Aamodt. Uten den minste betenkningstid.

- I hvilken gren?

- Det er egentlig det samme, men jeg har nok ekstra stor lyst til å vinne utfor. Og den lette løypa i Nagano kan være en fordel for meg som ikke er fartsspesialist.

- Hva gleder du deg aller mest til når karrieren er over?

- Å slippe nervepresset. Nervene blir temmelig tynnslitte når man vet at forskjellen på gull og sølv kan være noen få hundredeler.

- Av og til misunner jeg dem som driver med langdistanseidretter. Tenk å kunne ramle - eller ta seg ei pissepause - og likevel vinne, sier Kjetil.