«Jeg får nesten gåsehud»

LIVERPOOL (Dagbladet): Glem andre idrettspriser og tv-sendte gallaer. Den prisen som rager høyest er Folkets Idrettspris, kåret av Norges beste lesere, Dagbladets.

Nå var det ingen tvil om at bronsestatuetten skulle til nordvest-England. Til den djerve unggutten fra Ålesund, Liverpools røde Riise med drakt nummer 18.

- Denne prisen setter jeg virkelig pris på, det er nesten så jeg får gåsehud. Tusen takk, det er fint at det er folket, og ikke en jury, som har stemt på meg. Det er jo sånne priser jeg vil vinne også, sier John Arne Riise. 22 år snart, og bosatt i et bedrestilt strøk av fotballbyen.

Her, langt fra arbeidsløshet og nedlagte havneområder, har Riise-familien kjøpt seg en villa. Naboene er blant annet lagkameratene Jari Litmanen og Sami Hyypia. Skulle det oppstå trøbbel kan Riise kontakte Markus Babbel. Han bor i bakhagen.

Da Dagbladets medbrakte sportsleder, Tormod Haugstad, overrakte Riise den gjeve bronsestatuetten, eksemplarisk formet av kunstnerne Nico Widerberg, var det lutter glede i den store stua.

Samboer Guri, også snart 22, sørget for kaffe og hygge sammen med lillejenta Roy Keane. Nei, det navnet er sjølsagt bare tul l. Parets lille prinsesse heter Ariana. Hun gråt da Dagbladets tre bomser ankom, med full rett. Riise derimot smilte og var stolt som en hane.

- Jeg setter meg alltid mål om å vinne, også sånne priser. Dette betyr mye for meg, sier Riise og bukker lett.

Kunstinteresse

Samboer Guri Havnevik sier at i hennes familie har de stor kunstinteresse.

- Da de hørte at John Arne skulle få en Widerberg himlet de med øynene, sier Guri der hun står og sitter med kapteinen i den unge proffamilien, Ariana. Hun har akkurat rundet sitt første år.

John Arne Riise var nesten like gammel da han reiste fra Ålesund til Monaco, for å bli proff. I det lille fyrstedømmet ble han værende i tre år. Han spilte bra, men det ble etterhvert heller sparsomt med spilletid.

- Jeg visste sjøl at jeg var god nok, men det hjelper jo ikke når du ikke får vist det. Jeg kunne nok ha reist til England som 17-åring, men det ville jeg ikke. Jeg ville ut og få erfar ing, bli bedre teknisk og bedre mentalt forberedt, sier Riise som avbryter seg sjøl: «Men, jeg har alltid visst at engelsk fotball passer for meg som type.»

- Du har jo også visst at du ville bli proff siden du var tre år gammel, legger Guri til.

En kulthelt

Onde lærballtunger er det mange av i Norge. Mange av dem mente at Riise var en liten kry drittunge. Som ikke hadde noe i Liverpool å gjøre da det ble klart at klubben kjøpte ham foran øynene på Fulham. Riise har foreløpig stoppet kjeften på de fleste. Blant annet ved å feie inn noen spektakulære mål mot Everton og Manchester United.

- Jeg tror egentlig ikke han er klar over hvor stort det er at han har fått seg sin egen sang, da jeg hører den på Anfield får jeg nok noen tårer i øynene, sier Guri. Riise snakker trening og ball.

- Det var nok målene mine mot United, og spesielt Everton, som gjorde at jeg ble likt av fansen tidlig. I tillegg liker de spillere som gir 110 prosent , og det er jeg alltid innstilt på å gjøre.

Selvtillit

- De fleste vi snakker med hevder du har en voldsom sjøltillit, hva kan det komme av?

- For å komme langt med det du driver er du nødt til å ha sjøltillit. Mange mener nok jeg har for mye, at det nesten blir litt klysete, men jeg er opptatt av å gi alt for å komme meg videre. Jeg må stole på meg sjøl, men jeg har sjølsagt respekt for gode spillere. Før United-kampen ble det skrevet i avisene at jeg skulle knekke Beckham, det var ikke det jeg sa. Jeg sa at jeg ville gi alt for å stoppe ham. Det gjorde jeg også. Han fikk ikke til mye, sier Riise som før denne sesongen drømte om å få spille rundt 30 kamper totalt for Liverpool.

- Jeg har så langt denne sesongen spilt 27 av 31 kamper, de siste 18 fra start. Det har gått over all forventning. Dette hadde jeg ikke drømt om, men jeg håpet jo på det, sier den unge familiemannen.

- Familie har jeg alltid hatt lyst til å stifte. Jeg tror det er viktig å ha noen å komme hjem til når du reiser ut så ung som det jeg var. Det er godt det er noen hjemme når jeg kommer hjem etter trening og kamper, sier Riise som sier han vil plassere Folkets Idrettspris på nattbordet.

- Den skal stå her i vinduet, sier Guri.

Utenfor Pentagon

Før vi kom hjem til familien Riise, måtte Dagbladets team Norway vente utenfor Liverpools treningsfelt. Her sto det et tjuetalls supportere med baller, trøyer og dukker som de ville ha signert.

Lufta var blåsur og kald. Sportslederen hadde på seg småsko. Han frøs nesten på seg Everton-angst.

Vårt håp var at Michael Owen skulle stoppe eller Steven Gerrard, men begge hadde dårlig tid. De feide forbi. Robbie Fowler derimot, han stoppet. Fowler hadde besøkt gamle lagkamerater.

- Riise er en god spiller, en veldig god spiller, sa Robbie. Før det hadde Vegard Heggem også stoppet.

- Gutten er en kombinasjon av talent og stor sj øltillit, sa Heggem. Høyreback in business snart. Pentagon-portene ved Liverpools treningsfelt ble åpnet sakte.

Riises lånebil kommer kjørende ut, nesten til slutt. Klokka er ti over ett. Arbeidsdagen er over for de høytlønnede proffene.

- Dagene mine er ganske like. Vi startet treninga klokka halv elleve, men jeg liker å være der tidlig, rundt kvart over ni. Dette for å få meg frokost og litt massasje. Deretter er det trening i halvannen time og etterpå er det lunsj og muligheter for sauna, boblebad og steambad på treningsanlegget. Viktig å være der for å få den sosiale biten sammen med lagkameratene, sier Riise som etter hver økt reiser rett hjem. Til Guri, som sier dette om kjæresten og faren til barnet.

- Han er veldig flink til å ta seg av lillejenta, men ellers er han er jo litt rotete da. Det er sjelden han henger opp dressene sine, og han er ikke noe spesielt glad i å handle eller til å lage mat, men han liker godt å støvsuge. Det gjør han effektivt.

- Om vi er mye ute? Ikke John Arne, men jeg reiser mye ned til sentrum av Liverpool, og vi har vært ute på restaurant en gang sammen. Det er vanskelig for John Arne å gå ut her i Liverpool, alle stopper ham, sier Guri som forklarer om de gode naboene i villastrøket.

- Vi har et godt naboforhold her. Er mye samme med kona til Jari Litmanen og Sami Hyypia besøker oss ofte. For å spise kake, sier Guri som ikke er interessert i fotball.

- Nei, det er jeg virkelig ikke, men jeg ser alle hjemmekampene for å se John Arne, men utover det. Nei, ikke i det hele tatt.

Guri ser nå ser fram til at den lille skal få barnehageplass, så hun kan få begynt med det hun liker, sportsdans.

- John Arne er også god til å danse, men han er utrolig vanskelig å få med ut på gulvet.

Riise nikker, han liker beste å danse på det grønne gulvet. Med venstrefoten ladet.

- Med Liverpool vil jeg vinne alt, det er målet mitt: Premier League, FA-cupen og Champions League.

<B>SEIER: Vinneren av Folkets Idrettspris 2001, kåret av Dagbladets oppegående lesere, er Liverpools venstreback fra Ålesund, John Arne Riise. Her sammen med smaboer Guri Havnevik og sjefen over alle sjefer, lille Ariana.