«Jeg føler at jeg har kniven på strupen»

SYDNEY (Dagbladet): - Jeg trenger kanskje ikke spille mitt livs håndballkamp. Men jeg føler at jeg må spille bra. Vise at jeg fortsatt har noe å bidra med. Jeg tar ingen VM-plass for gitt. Til det er konkurransen altfor hard. Jeg føler at jeg har kniven på strupen, sier Susann Goksør Bjerkrheim til Dagbladet.

Det er snart ti måneder siden korsbåndet røk. Susann har ikke spilt en obligatorisk håndballkamp siden. Hun gjør det i morgen, mot Ungarn i prøve-OL i Sydney.

- Det kribler noe aldeles..., sier Susann.

Hun gleder seg som en jentunge. Og prøver ikke engang å legge skjul på det.

For håndball er viktigere for Susann enn hun trodde sjøl.

Aha-opplevelse

- Det er nok den største aha-opplevelsen med denne skaden. Da jeg sto på utsiden og ikke kunne være med, gikk det opp for meg hvor stor del av livet mitt håndballen egentlig er.

- Den var faktisk viktigere enn jeg trodde.

- Så viktig at du ikke kan klare deg uten?

- Nei da, ikke så viktig. Jeg vet jo at jeg skal slutte en dag. Men viktig, ja.

Super-Susann

- Hvordan var det egentlig å stå på sidelinja og se at norsk kvinnehåndball endelig vant en tittel, europamesterskapet?

- Det var både deilig og sårt. Det sier seg vel selv. På en måte følte jeg at jeg opplevde det, var med på det. På en annen måte var det liksom helt feil at jeg var der, jeg følte meg veldig utafor.

Utafor er ikke Susann lenger.

- Nei, jeg er med igjen. Men det er ingen selvfølge at jeg skal rett inn på den plassen jeg hadde.

- Jeg er pukka nødt til å prestere, skal jeg forsvare plassen min.

Det har hun nok betinget rett i. Susann må vise litt av det alle vet hun kan. Men hun trenger ikke være Super-Susann for å få VM-billett.

Jo takk, bare bra

- Er du usikker på hva du kan prestere?

- Nei, egentlig ikke. Jeg kjenner meg sjøl og vet hvor jeg står.

- Hvor er det?

- Jo takk, beinet er bare bra. Jeg er trygg på at kneet holder. Men jeg må tvinge meg sjøl til å gjøre en del bevegelser som før kom automatisk. Automatikken er blitt borte med skaden.

- Deilig

- Hvordan er følelsen av å være med landslaget igjen?

- Den er stor. Jeg er veldig glad for å få være med igjen.

- Men de følelsene jeg har nå, er ingenting mot den jeg hadde da jeg begynte å trene igjen, og fikk til det jeg ville. Da var jeg så glad at jeg bare sto der og lo. Det var bare så deilig, sier Susann.

ENDELIG KLAR: - Det kribler, sier Susann Goksør Bjerkrheim. Hun gleder seg som en unge til å spille landskamp igjen. I går kom hun til Sydney og prøve-OL.