- Jeg har uvenner også

Livet har ikke bare vært en dans på roser, sier verdens mest kjente nordmann. Dagbladet dro til Kristiansund for å finne ut hvem Ole Gunnar Solskjær egentlig er.

Minutter før midnatt søndag 25. februar 1973: - No må vi færra. Brita Solskjær jager opp Øyvind. Han er trøtt og mørbanket etter helgas bryte-NM, men hjelper kona ut i bilen og setter seg bak rattet. Tidligere på søndagskvelden kom den seksdoble brytemesteren medaljeløs hjem fra NM for første gang. Tidsklemma knekker karrieren. Treningen dankes ut av jobben på kommunens lønningskontor, husbygging i Karihola og akkurat nå - veldig høygravid kone. Fødselen er i gang. På Fylkessjukehuset i Kristiansund gjør Gunvor Pettersen seg klar på fødestua. Jordmora hadde ikke ventet Solskjær-paret på døra før på terminen - om noen dager. Men pjokken har allerede tatt avspark. Klokka 05.34 mandag morgen 26. februar 1973 drar hun Ole Gunnar Solskjær ut i verden. Pappa Øyvind glemte brytefiaskoen på flekken. - Min største gevinst, sier han til Dagbladet. Om få dager debuterer Øyvind og Brita som besteforeldre. - Vi gleder oss, sier Øyvind. På et privatsykehus i Manchester får samboer Silje og Ole Gunnar sitt første barn - helst på en for Norge kampfri EM-dag.

Scoringsrekord

Det er snart fire år siden paret flyttet fra nordvest i Norge til nordvest i England. Det er snart seks år siden Ole Gunnar skrev under for Molde og flyttet ut fra gutterommet hjemme i Korallveien. Han hadde avsluttet 94-sesongen med åtte scoringer på de fem siste seriekampene i Clausenengas comebacksesong i andre divisjon. Totalt scoret Solskjær 31 av klubbens 48 seriemål. Det er fortsatt rekord i andre divisjon. Fra Molde gikk ferden til Drillos-debut, superscoring mot Aserbajdsjan, proffkontrakt i Manchester United og matchvinnerscoring i Champions League. Ole Gunnars eventyrhistorie er velkjent. Nordmenn romantiserer alt som minner om Askeladder. Solskjær har blitt nasjonens kjæreste fotballspiller. Han er sannsynligvis verdens mest kjente nordmann. Hvordan ble Ole Gunnar Solskjær den han er? Hvem er han? Hva skjedde fra 1973 til 1994? Ole Gunnar starter med det enkle svaret: - Jeg er den jeg er. Litt snaut, kanskje... Dagbladet dro til Kristiansund på leit etter svar. På toppen bak Nordlandet kirke - med utsikt til det naturlige havnebassenget og sentrum - har Ole Gunnar og Silje kjøpt seg tomt i Kristiansunds mest eksklusive boligfelt. Like ved siden av brannstasjonen har de kjøpt hus til feriebruk.

- En treners drøm

Solskjær har ikke glemt hvor han kommer fra. De 22000 (med omland) i byen, har heller ikke glemt ham. Venner, lærere, trenere og tilfeldig forbipasserende - de renner over av Solskjær-skryt: - Han var eksemplarisk. En treners drøm. Aldri i opposisjon. En positiv og nøktern gutt, sier Ole Olsen - trener for Ole Gunnar som smågutte-, junior- og de tre åra som A-lagsspiller i Clausenenga (92- 94). - Veldig allsidig gutt han Ole Gunnar, vet du. I ballspill måtte jeg justere reglene i forhold til ham. Fotball, basket eller innebandy. Han var et balltalent i alt. Han var i klassens øverste sjikt i alle tester - så vel spenst som utholdenhet, sier Yngve Johansen - gymlærer for Ole Gunnar på Dalabrekka barneskole fra 1980- 86. - Ole Gunnar var en mønsterelev. Allerede den gangen var han blinka ut som den mest lovende. Det gikk gjetord om ham, men det fantes ikke primadonnanykker. Han deltok i alt, tok timene alvorlig og gjorde alle arbeidsoppgavene skikkelig. Han sluntret aldri unna. Ole Gunnar var en type som innbød til sympati. Det var ikke noe fordekt ved ham. Han var en solskinnsgutt, ja - gutt er rette ordet, sier Ann-Mari Hammer - ballspillærer for Ole Gunnar på Atlanten videregående skole. Hammer er gift med Arve Strømman - mattelærer for Ole Gunnar på samme skole: - Ole Gunnar var en stjerneelev. I mine timer satte alle seg der de ville. Ingen hadde faste plasser. Ole Gunnar satte seg helt fremst, nesten foran kateteret. Det er alltid den siste plassen som blir tatt, men han valgte den frivillig. Helt typisk ham. Han vil være med der det skjer. En offensiv type. Dessuten var han flink i matematikk. Går det an å være så prektig?

Vurderte å slutte

- Nei, jeg var ikke bare positiv. Hadde mine tunge stunder. Jeg kunne bli veldig sint, og tålte ikke å tape fotballkamper. Tok det veldig innpå meg, og enkelte ganger gikk jeg litt for langt, sier Ole Gunnar. - På alle andre virker det som om alt har gått på skinner for deg? - Å nei. Jeg har sporet av flere ganger, jeg. Livet har ikke bare vært en dans på roser.

  • Oppveksten var ikke akkurat preget av økonomisk overflod. - Jeg fikk aldri det jeg pekte på, sier han.
  • Som småvokst guttespiller vurderte han sterkt å slutte med fotball. - Da var jeg bare nummer elleve eller tolv på laget. Det ble plutselig ikke så artig.
  • Han stagnerte under førstegangstjensten, og måtte psykes opp av Ole Olsen. - I 92- 93 var jeg i militæret. I 1992 scoret jeg 30 mål på A-laget. Året etter scora jeg bare 20 mål. Det året trente jeg ikke så veldig mye. - Men fra 1994 har det gått en vei, sier han. - Har du høyere sjøltillit enn du tror sjøl? - Nei, men jeg har lært å stole på meg sjøl. Har aldri sett noen grunn til å være sur og grinete. Det kommer ikke noe godt ut av slikt. Men jeg har sjølsagt vært sur jeg også iblant. - Jeg har ikke bare venner. Jeg har uvenner også.

- Karismatisk gutt

Eirik Naalsund er definitivt ikke blant de sistnevnte. Han er blant Ole Gunnars få fortrolige kamerater. Han spiller tredjedivisjonsfotball på Kvik i Trondheim, og jobber som sjukepleier i samme by. Nylig fikk han 23000 kroner i lønnspålegg - i året. Det er bare en brøkdel av det kameraten får utbetalt i uka. Han besøker Ole Gunnar i Manchester et par ganger i året, og får aldri lov til å betale ei regning. De spilte fotball sammen fra knøtte- til A-laget. - Vi ble skikkelig gode venner først i gymnastida. Men Ole Gunnar var en veldig fin type allerede da vi var barn. Han var karismatisk. Alle ville være bestevenner med ham. På overnattingsturene med laget lå vi på luftmadrasser i gymsaler. Alle ville ligge ved siden av Ole Gunnar, sier Naalsund. - Beskriv ham som venn? - Han er en real og behagelig type med et godt vesen. Han er en venn det går an å slappe av og være seg sjøl sammen med. - Hva verdsetter han sjøl høyest hos folk? - Noe av det viktigste for Ole Gunnar er at han kan stole på folk, og får lov til å være ærlig. Dette har blitt forsterket nå som han er blitt en så pass offentlig person. Det verste han veit er folk som baksnakker andre, folk som går bak ryggen på ham. Sier Naalsund, og gir seg sjøl et ørlite unntak fra regelen. Han forteller følgende historie om Solskjær, mattetimene og lærer Arve Strømman: - Strømman er en artig type. Ole Gunnar likte ham godt. Derfor satt han som et skolelys på fremste rad av reint sosiale årsaker. Men i fysikk og kjemi satt jeg og han langt bak og preika - helt til vi ble flytta fram av læreren. Akkurat det var ganske pinlig.

Imponert over foreldrene

Småsprell i gymnastida er stort sett det vi finner på Solskjær. Russeavisomtalen er ikke helt pen. Ellers synes skamrosen å være fortjent. Drosjesjåføren i T-506 - en av Kristiansunds 18 drosjer - sier det slik: - Jeg trente et lag fra Frei den gangen Ole Gunnar var liten. Vi spilte ofte mot Clausenenga. Jeg husker at vi alltid satte to mann til å markere ham. Men foreldrene hans gjorde sterkere inntrykk. De sto alltid på sidelinja og så på - uansett vær. De må jammen ha sett mange forblåste fotballkamper. Eirik Naalsund deler vurderingen av Øyvind og Brita: - Den utrolige ballasten han har med hjemmefra er grunnen til at han har nådd så langt. Han har jordnære foreldre, som har lært Ole Gunnar at han ikke skal gå bak ryggen på folk.

Ble ikke bortskjemt

Mamma Brita holder seg helst i bakgrunnen, og takker høflig nei til intervju med Dagbladet. Pappa Øyvind takker ja - under tvil, og kommer kjørende i en mørkeblå Golf GL som var ny tidlig på 90-tallet. Antrekket er CFK-jakke og godt brukt arbeidsbukse. - Jeg har vært borti gata her og hjulpet en kamerat å bryte opp et gulv, sier han. Han jobber fortsatt på kommunens lønningskontor, og er ikke nevneverdig preget av sønnens millioner. Det er ikke junior heller, skal vi tro Øyvind Solskjær: - Ole Gunnar har ikke tatt av. Overfor oss er han den samme personen. Så naturlig som han alltid har vært. Vi foreldre snakket alltid om nøkternhet, kameratskap og økonomi da han var liten. Vi kunne ikke tillate oss å bruke mer penger enn vi hadde. I den perioden han og søstera (fire år yngre Brit) vokste opp, var bare en av oss foreldre i arbeid. Vi måtte tenke økonomisk. Dette preget oss og det preget dem. De fikk nesten aldri det de ønsket seg, men måtte vente i halvårsvis før de fikk det de ville ha. Nå i ettertid tror jeg de setter pris på dette. De skjønner hvorfor vi holdt igjen. At det ikke bare var å bruke. Da kunne vi risikere å komme i en gjeldskrise, slik at vi måtte gå fra hus og hjem. Ole Gunnar sier det slik: - Oppveksten var så positiv og harmonisk. Jeg har ingenting å klage på i det hele tatt. Jeg hadde det som plommen i egget. Hadde en snill søster og to fantastiske foreldre. Jeg er den jeg er, sier Ole Gunnar - og legger til: - Jeg har blitt det gjennom dem.

- Notorisk måljeger

Ifølge gamletrener Ole Olsen gjelder ikke foreldrenes innflytelse bare de menneskelige egenskapene. Han tror pappa Øyvind har æren for Ole Gunnars unike kvalitet som tidlig avslutter. Det er ikke få keepere som har opplevd å henge som tomsekker i lufta lenge etter at Solskjær har fyrt av. - Ole Gunnar var tofotet allerede som sju- åtteåring. Det må ha vært faren som holdt på med ham, sier Ole Olsen. Han mener Solskjærs skuddkvalitet med begge føtter gir ham avgjørende tidelers forsprang på forsvarere og keepere. - Han behøver ikke tilrettelegge. Det er bare å skyte. Han er en notorisk måljeger, sier Olsen. Pappa Øyvind bekrefter Olsens påstander: - Det er riktig at jeg fortalte ham at han burde trene på å bli like god med begge beina. At han ikke bare skulle trene med høyrefoten - den han var god på. Dette tror jeg at jeg tok med meg fra det jeg så i brytinga. De som var gode på hodefall trente bare på det. De trente aldri på det de var dårlige til. Sjøl trente jeg like mye på det jeg var dårlig til. Derfor trente Ole Gunnar venstre-foten, og ble god på den også.

Må beherske seg

Far og mor besøker Ole Gunnar og Silje to- tre ganger i året. De har registrert glansbildeportrettet som tegnes av Ole Gunnar: - Med den posisjonen han har fått i Manchester United og på det norske landslaget, har han blitt gjort til en mønstergutt i pressen. Kanskje bedre enn det han egentlig er, sier Øyvind. - Utad må Ole Gunnar alltid være positiv. Han er et idol for unger, og kan ikke gjøre store sprell. Banne på TV eller gå ut på byen og drikke seg full - det kan ikke Ole Gunnar gjøre. - Er han feilaktig glorifisert? - Ikke feil. Det er riktig at han er rolig av seg. Han liker ikke å framheve seg sjøl. Helst vil han stå litt bak.

Veldig forelska

Ole Gunnar hevder at han har sluttet å bry seg stort om bildet som tegnes av ham. - Jeg vet hvem mine beste venner er. Dem holder jeg fortsatt på. - Du hater baksnakking? - Ja, det er få jeg kan stole 100 prosent på. Egentlig er jeg en sånn person som gir folk en sjanse. Men flere ganger har jeg fått høre om ting jeg ikke trodde jeg skulle få høre igjen. Det er de nærmeste det er viktig å prate med. - Føler du deg ensom? - Jeg har mine nærmeste, og har ikke behov for å utvide omgangskretsen veldig mye.

  • Ifølge Eirik Naalsund har dette med kjærlighet å gjøre. - Ole Gunnar er veldig hjemmekjær. Han feirer heller med en middag sammen med Silje. Det er fordi han er så utrolig glad i jenta si. Han har vært forelska i henne så lenge jeg kan huske. - Liker han ikke å gå på byen lenger? - Skal Ole Gunnar ha seg en fest nå, så samler han heller de nærmeste vennene sine og blir hjemme hele kvelden. Jeg tror folk på byen i fylla blir for falske og smiskete for ham.

Vil bli trener

Ole Olsen mener Ole Gunnar bør følge opp den aktive karrieren som trener: Han kan bli en dyktig trener. Ole Gunnar er et godt menneske. Det er viktig når man skal få mange spillere til å dra sammen. Han er en snill gutt, som vet hva han vil. Dessuten har han selvfølgelig spillererfaring på høyt nivå. Ole Gunnar innrømmer at han leker med tanken: - Jeg har tenkt litt på det i det siste. Jeg prøver å ikke glemme det Brian Kidd og Alex Ferguson sier. Vi får se. Om ti år kanskje. Men jeg prøver å ikke tenke på det. Det er jo så lenge til.

  • I moderklubben trenger de ham ikke umiddelbart. I 1994 spilte Ole Gunnar og Clausenenga mot AaFK to ganger. Resultat: Bortetap 8- 3 (Ole Gunnar scoret alle for CFK) og hjemmetap 0- 7. Sist søndag dro Clausenenga til Ålesund for å møte sunnmøringene for første gang i serien siden da. Storfavorittene AaFK hadde spilt 31 kamper uten serietap, og hadde ikke sluppet inn mål siden i fjor. Clausenenga vant 5- 2. CFKs venstreback Jan Trygve Pedersen dundret inn det første målet fra 30 meter. Han er den siste fra Ole Gunnars kameratgjeng som fortsatt spiller på A-laget. Om Ole Gunnar flytter tilbake til Kristiansund noen gang? - Jeg vet ikke. Klimaet er jo ikke det beste. Men vi har jo begge familie og venner der, fikk et godt tilbud og kjøpte den tomta i tilfelle. Den ligger jo fint til. sindre.halkjelsvik@dagbladet.no #

«Jeg har sporet av flere ganger, jeg»«Jeg har lært å stole på meg sjøl»«Det er få jeg kan stole 100 prosent på»Eirik Naalsund

kamerat