FRISKT: Her er Therese Johaug (i blått) og Marit Bjørgen ute og tester løypene på Sognefjellet i formiddag. Bilveien over fjeller de bor på er stengt.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
FRISKT: Her er Therese Johaug (i blått) og Marit Bjørgen ute og tester løypene på Sognefjellet i formiddag. Bilveien over fjeller de bor på er stengt. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

- Jeg har vært borti mye vær, men det her er det verste jeg har vært borti

Langrennslandslagets sommersamling snør helt ned.

SOGNEFJELL (Dagbladet): Kontrasten til fjorårets solfyllte sommersamling på Sognefjellet, der langrennsløperne koste seg rundt perfekt oppkjørte trikkespor i shorts og t-skjorte, ja til og med bar overkropp, formelig pisker oss i ansiktet idet vi beveger oss ut mot drikkeposten landslaget har anlagt omlag hundre meter fra Sognefjellshytta.

Fjellovergangen mellom Lom og Sogndal er stengt, men vi har kjørt kolonne fra Bøverdalen og opp på fjellet for å se hvordan det går med det innesnødde landslaget i langrenn.

Her, 1434 meter over havet, den 3. juni 2015, snør det filler og fant og lyset er så flatt at vi ikke ser hvor vi tråkker. Landslaget er ute i løypene og går på ski.

- Jeg har vært borti mye vær, men det her er det verste jeg har vært borti, altså. I dag er det ok, og det sier jo litt. For et par dager siden gikk det ikke an å stå oppreist ute en gang. Det var helt vanvittig. Og det er juni, sier landslagsnykommeren Hans Christer Holund til Dagbladet.

Snøparadokset
Martin Johnsrud Sundby har som vanlig is i skjegget når han passerer oss. Bare landslagstrener Trond Nystad blir stående i det sure været.

- Det ser mye verre ut på bilder enn det er i virkeligheten, smiler han med snø, slaps og is i både skjegget og på lua.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er jo et paradoks at vi står her i juni og klager over for mye snø, mens vi står i november og klager over for lite.

Å være på sommersamling på fjellet og samtidig være innesnødd er jo også et slags paradoks, selv om det dreier seg om både uteidrett og skisport.

Såpass uvanlig at bare Marit Bjørgen husker sist det skjedde.

- Ja, det gjør jeg faktisk. Jeg var innesnødd her i 2001, eller var det i 2000? Vi som var på rekruttlaget bodde da på Turtagrø (på andre siden av fjellet, red.anm.) og da skulle vi kjøre Årdalsveien over til Lillehammer. Vi kjørte oss fast og ble redda der, så jeg har vært borti dette her før, smiler hun.

Motivasjonsfaktor
Selvfølgelig har Bjørgen vært med på dette før. Etter snart en damealder i verdenstoppen har hun vel egentlig vært med på det aller meste. Likevel husker hun forrige innesnødde opplevelse veldig godt.

- Det gikk jo ikke å kjøre over, så når bilene våre ble sittende fast ble vi hentet av en spormaskin. Da ble bilene stående igjen der, minnes hun.

Omtrent samtidig kjøres et par utgravde og tidligere innesnødde biler forbi Sognefjellshytta der vi sitter, på vei mot varmere og snøfrie strøk i bunnen av fjellsida.

Dagens andre treningsøkt nærmer seg for Bjørgen og de andre landslagsløperne, og kikkende ut på snøværet som flyr vannrett forbi vinduet konkluderer langrennsdronninga med at ting aldri er så gale at de ikke er gode for noe.

- Det er juni, og for å si det sånn har vi ikke hatt sånn vinter i vinter, så vi får jo oppleve en forlengelse av vinteren. Men man får jo testa motivasjonen sin her, og jeg merker jo at det ikke er noe problem å trene tre timer i drittvær, og da har jeg i hvert fall valgt riktig ved å fortsette å gå på ski, sier Bjørgen til Dagbladet.