Jeg kan ikke tolke den offisielle evalueringen som annet enn billig trøst

Morten P om landslaget.

(Dagbladet):

BRYTER DU FOTBALLÅRET vi forlot ned i Moldes Europa-eventyr, en sensasjonell TV-avtale og to gode landskamper er det mye å glede seg over. Konsekvensene av 2015 er derimot ganske triste.

NILS JOHAN SEMB
har evaluert året som gikk (fotball.no) og som programforpliktelsen tilsier konkluderer toppfotballsjefen med at 2015 «totalt sett var et solid år for norsk fotball». Det betyr egentlig at det gikk ganske bra. Totalt sett. Og at norsk (topp-)fotball er oppe og står. Men det gjorde ikke det, ikke egentlig.

Og i hvert fall ikke totalt sett.

SKRELLER DU VEKK Moldes sensasjonelle Europa-eventyr, samtidig som du innrømmer at et par gode enkeltresultater for landslaget (1-0 i Bulgaria og 2-0 over Kroatia på Ullevaal blir betydningsløse i det store bildet (EM-tabellen), gikk det faktisk ganske dårlig.

Rosenborg gikk riktignok til gruppespillet i Europa League og Odd gjorde en godkjent kvalifisering, men likevel. Såpass må vi kunne forlange. For ikke skal vi til EM-sluttspillet i Frankrike, og inntil videre skal vi ikke til sommerens OL-turnering i Rio heller.

Hvilket var de to overordnede målene for 2015.

For lagene som betyr mest på Ullevaal stadion.

I ET TOPPFOTBALLPERSPEKTIV, og det må jo være det toppfotballsjefen forholder seg til, kan jeg derfor ikke tolke den offisielle evalueringen som annet enn billig trøst. Hvilket er forståelig. Det er slik mekanismene fungerer. Man graver ikke store hull. Man prøver alltid å tenne håp og bygge noe nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og mens fotballjentene i hvert fall får en ekstra sjanse til å rette opp VM-skuffelsen med et ekstra OL-play off i begynnelsen av mars, må Per-Mathias Høgmo og gutta leve med konsekvensene av fjorårets fiasko.

Som i første omgang er Estland borte Finland hjemme på to datoer i den internasjonale uka i slutten av mars.

PER-MATHIAS HØGMO forteller meg at Estland og Finland er ønskede motstandere fordi landslaget trenger å skjerpe effektiviteten, derfor er kamper mot lavtliggende, godt strukturerte og etablerte forsvar nødvendig og viktig øving. Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner.

For selv om vi trenger å knekke de matchavgjørende kodene mot lag vi normalt bør slå (0-0 mot Aserbajdsjan hjemme var jo den egentlig årsaken til at det ikke ble EM), så er det ikke sånn at Norge søker å spille mot Estland borte.

Ei heller er Finland førstevalg i landslagets sesongåpning på Ullevaal stadion, så lenge slike regnestykker aldri går opp.

Kommer det sju tusen betalende tilskuere til Ullevaal 29. mars blir jeg imponert.

MEN DET ER der vi er på grunn av alt som gikk galt i 2015. Det er Estland og Finland som er faktum for NFFs flaggskip nummer én. Og det er ikke solid uansett hvor mye smågodt man sper inn i en evaluering.

Det er et skritt tilbake.

PER-MATHIAS HØGMO ser det ikke på den måten. Fordi han ikke kan se det på den måten. Han kan i hvert fall ikke si det til deg og meg. At han ser det, mener jeg. Han må gjøre det enhver trener i hans situasjon alltid gjør, tenke positivt og se framover. Men litt mer enn at det som var dårlig i 2015 har en positiv innvirkning på 2016 bør han innrømme alle de som håpet til det siste da vi dro til Budapest for å snu 0-1 i november.

Fordi ingen av dem er dumme.

FØR KAMPENE MOT Ungarn skrev jeg følgende i denne spalten:

«Skulle det mot formodning ikke gå som vi håper og tror er det ingen grunn til å legge skjul på at første fase av Prosjekt Høgmo vil være en resultatmessig fiasko. Såpass ærlig må man være, også på Ullevaal stadion. Med 24 lag i det forestående EM-sluttspillet var nemlig forventningene krystallklare ved ansettelsen i slutten av september 2013. Bordet var dekket for Norge og Frankrike 2016. Og det var Høgmos jobb å få oss dit. Men det får ikke konsekvenser for jobben hans om det til slutt går på dunken langt utpå søndagskvelden den 15. november - det toget gikk den kvelden vi slo Bulgaria 1-0 i Sofia.

Der og da fikk Per-Mathias Høgmo et år til.

Minst.»

DET ÅRET ER fire dager gammelt og Per-Mathias Høgmo har ikke flere livliner å kaste bort om også «minst» skal komme i spill. Når Tyskland (H), Aserbajdsjan (B), San Marino H og Tsjekkia (B) er unnagjort i VM-kvalifiseringen som starter 4. september vil NFF gjøre en ny evaluering av A-landslagets situasjon og muligheter. Er Norge i posisjon til å kapre en av de to første plassene som gir VM-billett (Russland 2018) eller playoff kan Høgmo glede seg til 2017.

Er vi ute av det vil det kongelige norske fotballfolk rope om ny landslagstrener til høsten.

DET MÅ SELVFØLGELIG Norges Fotballforbund forholde seg til. Fordi mekanismene er sånn. Selv om vi den store sammenhengen er knøttsmå, og Tottenham f.eks. - en klubb Per-Mathias Høgmo gjerne bruker som referanse når han holder foredrag og forteller om forskjeller, hvem vi er og hva vi egentlig konkurrerer mot når det gjelder ressurser - har en økonomi som er større enn norsk fotballs totale omsetning. For det er entusiasme, drømmer, muligheter og eventuelle sluttspill dette handler om selv om treneren er verdens hyggeligste mann og forutsetningene (kvaliteten på utvalget spillere) ikke er bra nok.

Alt annet er Finland på Ullevaal 29. mars.

Og for mange slike kamper er selvmord på bunnlinja.

Det kan ingen leve med.