UTSATT FOR ET RAN: Det er i ferd med å synke inn over Martin Johnsrud Sundby at OL-opplevelsen i Sotsji burde vært langt bedre enn den var der og da. I etterkant av dopingskandalen er han blitt to medaljer rikere.
Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
UTSATT FOR ET RAN: Det er i ferd med å synke inn over Martin Johnsrud Sundby at OL-opplevelsen i Sotsji burde vært langt bedre enn den var der og da. I etterkant av dopingskandalen er han blitt to medaljer rikere. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Martin Johnsrud Sundby orker ikke bruke energi på doping

- Jeg kan ikke tro at min største konkurrent i sporet er en fyr som jukser

Martin Johnsrud Sundby synes det er svært vanskelig å forholde seg til den statsfinansierte russiske dopingsvindelen.

(Dagbladet): - På sett og vis har jeg så langt det har vært mulig ønsket å tro at dette ikke stemmer. Jeg har dypt, dypt inni meg hatt et håp om at dette ikke er reelt. For hvis det er reelt, noe sannsynligheten blir større og større for, så er realiteten at jeg er blitt frarøvet et veldig stort øyeblikk i min idrettskarriere, sier Martin Johnsrud Sundby til Dagbladet.

Det er i ferd med å synke inn over vår beste langrennsløper de fire siste årene at han er bedratt. Og det på verst tenkelig vis, for en idrettsmann.

Da han kjempet seg over målstreken på den knallharde femmila i OL i Sotsji var det tre mann foran ham over den streken. Det var ikke mange sekundene som skilte ham fra Aleksandr Legkovs gull, men det var nok til at både Maxim Vylegsjanin og Ilja Tsjernousov kilte seg imellom.

Og der sto Martin igjen med den sure fjerdeplassen mens han hev etter pusten på Laura skistadion i de russiske fjellene.

Frarøvet øyeblikkene

Nå er den fjerdeplassen blitt til en sølvmedalje. Legkov og Vylegsjanin er utestengt fra OL for all framtid, diskvalifisert fra Sotsji, og den internasjonale olympiske komiteen har slått fast at verden ble lurt av et statsfinanisert russisk dopingregime ingen har sett maken til.

- Jeg er frarøvet to store øyeblikk også, for vi mista en medalje på stafetten i tillegg. Det var kanskje det mest oppsiktsvekkende løpet Aleksander gjorde i OL, hvis man skal si noe om de prestasjonene hans der. Det var oppsiktsvekkende, det var litt sånn «jøss, åssen gikk det til». På sett og vis er det en forklaring på hvorfor jeg har ønsket å tro at disse gutta ikke har vært med på det. Eller at det har vært et system som har tatt ansvaret for gutta uten at de har hatt noen medvirkning selv. Det er en håpløs tanke å sitte med at dette kunne vært helt annerledes, sier Sundby.

Helt siden Legkov og Vylegsjanin ble suspendert fra verdenscupen i langrenn før Tour de Ski for nøyatig ett år siden, har Sundby vært forsiktig med å si noe om dopingsakene som har hengt over russerne.

Klok av egen skade, selvsagt, men like mye for å skåne sitt eget hode oppi alt koket.

Skyver det vekk

Likevel, etterhvert som den ene rapporten etter den andre har avdekket det massive russiske jukset, er det ingen vei tilbake lenger.

Det står svart på hvitt at vi er blitt lurt. Og ikke minst, det er Sundby og alle de andre utøverne også blitt.

- Det vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til, sier Sundby.

- Plager det deg?

- Som jeg sier, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det, så den eneste måten jeg har, er å ikke forholde meg til det.

- Du skyver det vekk?

- Ja, og så blir jeg litt irritert på det. For hva skal de gjøre nå? Skal de begynne å arrangere medaljeseremonier i et OL hvor jeg skal ha fokus på det jeg skal gjøre der? Rykter og historier sier at det er en tanke de har. Jeg så det i friidretts-VM , og jeg syns det var en merkelig måte å gjøre det på. At jeg skal bruke krefter og energi i Pyeongchang å ta stilling til dette her ti tusen ganger til. For i den forbindelse blir det jo da masse mediastyr på disse tingene, og da betyr det at deres feil går ut over meg igjen nå. Hvis de har gjort feil, send meg den medaljen i posten og begrav dette. Så får de ta stilling til hvordan Russland skal få operere videre, men ja, jeg syns situasjonen er vanskelig å forholde meg til.

Rykter i miljøet

Det hjelper jo ikke at flere av de nå utestengte russerne har fått konkurrere i verdenscupen i år. I sesongåpningen i Finland sto langrennsverdenen i en situasjon der utøvere med en livstidsutestengelse fra OL fikk gå verdenscupløp.

På toppen av det hele er forrige sesongs VM-konge, Sergej Ustjugov, en av de som gikk i Sotsji, men som ikke står på noen av listene over dopede utøvere derfra.

Det var Ustjugov som vippet Sundby ned fra Tour de Ski-tronen, men ingen av de utallige dopingtestene FIS har tatt, har vist spor av noe galt.

Likevel henger naturlig nok mistanken over ham. Sundby tviholder likevel på at han er ren.

- Jeg må jo det. Jeg kan ikke tro at min største konkurrent i sporet er en fyr som jukser. Jeg kan jo ikke det, da måtte jeg jo tenkt at, «jøss, det var da merkelig på Lillehammer forrige helg at vi ristet av oss Ustjugov to ganger på de siste femten kilometerne, mens han lekte med oss i går. Det var snodig! » Altså, jeg kan ikke begynne sånn. Hvis den mølla først får vann på seg ... Og det blir i forhold til alt og alle, for det er ekstremt mye rykter i miljøet. Det har det alltid vært, og hvis jeg skulle begynne å tro på ryktene, så vil min glede med å konkurrere mot disse gutta være long gone.

Frykter at tilliten rakner

Blant andre rykter i miljøet, er Norges bruk av astmamedisin en gjenganger. Dagbladet vet at andre nasjoner snakker om det, selv om de aller fleste landene i verdenscupen både har astmatikere og bruker forstøvere i behandlingen av dem.

Sundby selv står naturlig nok sentralt i rykteflommen, men føler ikke at det berører ham på noen måte.

- Det opplever ikke jeg sånn i det hele tatt. Så langt unna hverandre de tingene er i hendelser og forløp, så tenker ikke jeg i de banene i det hele tatt. Men man skal jo være veldig forsiktig med de tingene, vi er veldig godt tjent med at vi har tillit til hverandre som utøvere. Og så må den tilliten gjerne knuses når ting skjer, sånn som det gjør nå med Sotsji og den biten der. Men jeg vil heller at det skal knuses hardt og brutalt ti ganger enn at jeg skal gå og ha en mistanke over lang tid, for så å få «men det var jo det jeg visste». Det ønsker jeg ikke overfor mine konkurrenter, sier han.

- Min store frykt er jo at hvis tilliten internt mellom utøverne rakner, så mener jeg idretten rakner. Når jeg leser at Alex Harvey har mistenkt Aleksandr i ti år, eller at canadierne mistenker alle russerne, så vil det si at canadierne går rundt og snakker om at alle russerne er dopa på sitt hotellrom. Jeg kan ikke se hvorfor den uttalelsen skal komme så sterkt hvis det ikke er sånn, og hvis tilliten mellom de ulike utøverne i en så liten idrett rakner, da ser ikke jeg hvordan vi kan ha grobunn til å fortsette å dyrke den fantastiske idretten vi har. Jeg er veldig redd for det. Jeg er veldig redd for å spre mistillit, og jeg har et veldig sterkt ønske om å ikke mistenke noen av mine konkurrenter for å gjøre noe.