Jeg savner Steffen

Landslaget trenger ham for å slå tilbake.

ENDA EN GANG så landslaget ut som det kunne ha bruk for litt hjelp, men det er ikke derfor Steffen Iversen bør hentes tilbake fortest mulig:

• Nå skal han bli med for å minne seg selv, trenerne, medspillerne og resten av oss på hvordan Norge kan vinne igjen.

Steffen dummet seg ut alene på byen, men har i beste fall lært at fellesskapet er det eneste som teller.

Det gjelder også nå som fotballandslaget legger ut på veien mot Sør-Afrika med bagasjen full av spørsmålstegn.

FOR MED ET LAG uten John Carew og med en gressmatte med for mye vann, skjedde ikke det viktigste for landslagssjef Åge Hareide på Ullevaal i kveld.

Det skjedde i går da Steffen Iversen til slutt kom ut fra garderoben etter Rosenborg-treninga og sa:

- Jeg er veldig skuffet over meg selv. Åge gjorde rett da han sendte meg hjem.

HVA DET BLE pratet om eller avtalt i minuttene før Steffen kom ut med denne unnskyldningen, vet jeg ikke. Da satt han sammen med klubbens nye mediesjef Nils Heldal, og alle mediesjefer som kan sin katekisme i krisehåndtering, har lært at første bud er å legge seg ned. Brennkvikt og helt flatt.

Jeg savner Steffen

Slike rituelle øvelser kan løse et ytre problem. For landslagstroppens indre liv, hjelper det ingen ting.

Akkurat det tror jeg Steffen endelig forstår. Det er derfor jeg vil ha ham tilbake.

RBK-VETERANEN HAR etter sigende slitt med utelivet sitt i årevis. Hvor mye det har ødelagt for jobben hans som fotballspiller, vet ikke jeg. Det gjør kanskje ikke han selv engang.

Steffens private fest- og drikkevaner angår knapt noen andre enn ham. Denne saken gjelder ikke graden av moralisme.

Den gjelder moral og grensesetting på det viktigste landslaget i norsk idrett.

Der har foreløpig Åge Hareide vært klar og sterk. Han har tatt det tunge valget som Egil Drillo Olsen ikke våget under VM i 1998 da Henning Berg og Erik Mykland fikk spille videre etter sin tur på den franske landsbyen.

Det er lett å fleipe med at Hareide har vært tydeligere med stilen utenfor enn på banen, men det er dumt. Nettopp den bevisste jobbingen med holdningene i troppen, er grunnen til at Åge Hareide innad i fotballmiljøet med troverdighet kan prøve seg på sin tredje internasjonale kvalik.

FOR SNART FEM år siden begynte han den forsoningen mellom John Arne Riise og John Carew som radikalt bedret det sosiale miljøet på landslaget. Den fikk en stotrende, over-arrangert innledning før en treningskamp nede i Beograd, men viste seg å være ekte nok. Først for en glad, sosial John som lett så fordelen av å være venn med alle; så for en mer utrygg John Arne som var vant til å passe på seg selv.

LA SEG FLAT: Steffen Iversen bør hentes tilbake fortest mulig, skriver Esten O. Sæther. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix
LA SEG FLAT: Steffen Iversen bør hentes tilbake fortest mulig, skriver Esten O. Sæther. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix Vis mer

Felles for dem begge er uansett at de har skjønt hvorfor de måtte forandre seg. Poenget var ikke å gjøre opp for et gutteslagsmål; det gjaldt mye mer å bygge miljøet som styrket fellesskapet. Derfor er det blitt mye mindre «jeg» og mye mer «vi» hver gang landslaget samles.

Foran denne VM-kvaliken er de to igjen de mest sentrale i Norges lille drøm om å nå et sluttspill i Sør-Afrika i 2010. Det meste dreier seg om Carew; hvordan Hareide skal organisere det offensive spillet for å få best mulig utbytte av vår eneste store internasjonale stjerne, men underveis kommer den suksessen også til å gå via Riise.

DET VAR DERFOR Åge Hareide hadde ryddet Morten Gamst Pedersen vekk fra venstrekanten til denne kampen for å gi enda mer plass til John Arne Riises offensive raid.

Uten en kantspiller foran seg kan Riise komme bredere og oftere i en mer naturlig innleggsposisjon, og da skal ballen inn til Carew.

Før kampen regnet vekk, så denne endringen riktig bra ut. John Arne Riise er en god internasjonal breddeholder, og får muligens utviklet dette spillet videre med AS Roma i høst.

NÅR VM-KVALIKEN starter mot Island neste måned, er også de rette hodespillerne på plass inne i feltet. John Carew selvsagt, men helst Steffen Iversen i nærheten.

Ikke fordi Steffen er så mye bedre enn Daniel Fredheim Holm eller de andre hodesterke spissalternativene, men fordi det å få ham på plass er det samme som å holde fast på det grunnleggende bak all norsk suksess i lagspill:

• Det er det vi gjør sammen som teller.

På banen har Steffen alltid vært bra sånn. Han er en fin kompis, og nå er han blitt enda bedre.

Alle som har fått litt hjelp i livet, blir gjerne det.