Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

- Jeg stoler helt på at de tar meg imot

Du trodde cheerleading var minimale antrekk, trutmunn og noen dansesteg med dusk? Jentene fra Eiker Eagles driver med den ultimate lagsporten.

|||• Klubben i mitt hjerte: Her stemmer du på din klubb!

DRAMMENSHALLEN (Dagbladet): Nesten 850 cheerleadere fra 13 lag har møtt opp i Drammenshallen denne lørdagen. Det er besøk fra Sverige, det er over 200 flere med enn det var i fjor. Det er et sterkt overtall av jenter her, men også noen unggutter.

Eiker Open har blitt høstens store happening i cheer-miljøet i Norge. I år måtte de flytte fra Eikerhallen til den større i Drammen. Det eneste som legger en liten demper på stemninga er frykten for svineinfluensaen, men speakeren minner ofte nok om albuehosting, og det er antibac i garderobene.

Sterke jenter
- Stuntene og kastene. Det er farligst, men det er også gøyest!

Benedicte Holstad og Pernille Nålby konkurrerer for vertsklubben Eiker Eagles. Eller det vil si, i dag har de bare oppvisning. De mangler to på å være de tolv som kreves for å bli bedømt i Cheer Dance, på grunn av den svineinfluensaen. Men de gleder seg ikke noe mindre av den grunn, fem timer før de skal på matta.

 - Mange av oss har drevet med turn, fotball, håndball. Du ser hvem som har drevet med turn. Vi trener to-tre ganger i uka, med Timothy (han er treneren, journ.anm.). Vi trener mye styrke, armer, pushups. Jeg synes vi trener bra styrke. Vi må det for å få til programmet så bra som mulig, sier Benedicte.

De to jentene er 15 år gamle. Så spørsmålene besvares raskt og grundig, men ikke nødvendigvis i samme rekkefølge som i journalistens notater.

- Hva med gutta da?

- Gutta syns ikke det er så gøy. Men det er flere som driver i seniorklassen (over 16). Kanskje det blir litt mindre flaut og sånn etter hvert, lurer de to Eagles-jentene.

I voldsom vekst
Cheerleading har eksplodert som idrett de siste årene i Norge. Forbundet teller nå rundt 1500 medlemmer, men det tallet øker med over 30 prosent hver eneste år. Ifølge forbundet selv er det venteliste i de fleste av de 24 medlemsklubbene. De trener fra fire til ni om kvelden mandag til fredag, men likevel er det ikke plass til flere før de får ordnet seg større haller. Cheer har vært tilknyttet andre idretter, som vi har sett det fra enorme arenaer i USA, der cheerleading er nært knyttet til amerikansk fotball og basket for eksempel. Men det er lenge siden sporten begynte å leve sitt eget liv. Det kan virke som om cheerleading på mange måter er blitt den kule versjonen av turn.

- Det virket bare som om det var en sport som var for alle, sier Benedicte Holstad om hvorfor hun begynte.

De mangler som nevnt to for å kunne konkurrere i dag, men de er fortsatt 10 som forbereder seg til oppvisningen. Cheerleading er en utpreget lagsport. Det trengs fire stykker for å kaste én «flyer» opp i lufta. Baser og fronter kalles de andre, forteller jentene. Foran står det en støtteperson. I tillegg gjøres turnelementer som araber flikk flakk og andre trinn på matta. Turntreninga hjelper nok der. 5 dommere bedømmer utøverne underveis. Hvor høyt, hvor synkront? Fart og flyt. Hvor avansert? Og det er ikke lov å tråkke utenfor linjene som rammer inn matta.

Skoene må også være de korrekte, blir vi fortalt.

Trekk for steinansikt
Og ja, hva med det? Sminken og parfymen ligger tett på ansiktene i hallen, til tross for antibac-utspredninga. Er cheerleading litt jålete?

- Det er viktig å smile, det er det. Det er trekk for steinansikt, for da ser dommerne at man må konsentrere seg om å få det riktig. Spirit, kaller vi det. Og uniformene er der også fordi vi skal være like. Når man blir seniorer får man forresten nye drakter, hvertfall i de fleste klubbene, forteller Pernille Nålby.

Det virker som det siste er noe man gleder seg til. Men draktene og utseendet er langt fra viktigst.

Jentene tar noen prøvekast i et forsøk på å hjelpe fotografen på vei. Og et par til når bildene er tatt, bare for å være sikre på at de sitter før oppvisninga. Benedicte er to meter oppe i lufta før hun blir fanget av venninnene igjen. Er det ikke litt farlig?

- Første gangen er skummel. Men jeg tror veldig på at de tar meg imot. Jeg stoler på dem. Så jeg er ikke redd for det lenger, sier Benedicte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media