«Jeg vil bruke hodet - ikke beina»

CALGARY (Dagbladet): ÅDNE SØNDRÅL (30) begynte å gå på skøyter da han var åtte. I dag har han åtte løp igjen av karrieren. To av dem handler om OL-gull - resten om å gjøre seg ferdig. For godt.

88 KILO VELTRENT HERRE, som litt tidligere på dagen har kost seg med 245 kilo i knebøy, kommer ruslende i slippers og lurer på hvordan det står til med Dagbladets forrige skøytemedarbeider. Akkurat, ja, i skøytefamilien - som i alle andre nære og gode familier - har man ikke sluttet med å bry seg om hverandre. Og det første som slår meg der jeg stjeler over en halv dag av Ådne Søndråls førolympiske oppladningstid i og rundt den speilglatte ovalen i Calgary, og stadig vekk er helt oppe i ansiktet hans med et lite kamera, er at han virkelig bryr seg.

Om nær sagt alt og alle.

ÅDNE SØNDRÅL skal gå tilsammen 2500 meter fordelt på to distanser i Salt Lake City. Helst skal han gå så fort at den idretts-sentimentale delen av Norges befolkning begynner å grine begge gangene han passerer målstreken. 2500 meteren som vi skal gå med Ådne, kan i denne sammenhengen ikke deles opp i 1000- og 1500 meter med tre dagers hvile imellom, en slik olympisk luksus har vi ikke tid til, er seks runder og en oppløpsside.

DEN FØRSTE RUNDEN handler om det å gi seg.

- Jeg har faktisk ikke tenkt at det bare er åtte løp igjen før det er slutt, sier han og teller resten av karrieren (to OL-distanser, to 500-metere og to 1000-metere på Valle Hovin, og en 1000-meter og en 1500-meter i Inzell) inni seg. Slik jeg ser det, er det veldig viktig at jeg ikke går rundt og føler at jeg snart er ved endestasjonen. Og derfor lever jeg som om jeg har fire år igjen - jeg kan ikke tillate meg å slappe av et sekund. For ikke å slutte med det jeg må gjøre - før det er slutt.

- Men du har vel noen tanker om hvordan det blir?

- Klart det blir rart, jeg gikk jo mitt første verdenscupløp i 1989. Og jeg vet at jeg kommer til å savne miljøet. For skøytesporten er en spesiell idrett, den er veldig familiær, hvor vi som konkurrerer med hverandre, bor sammen og har et nært forhold. Men samtidig er det viktig for meg å bestemme sjøl, når jeg vil slutte. Skal man holde på med dette her må man være uhorvelig sulten. Og fordi jeg har vunnet det jeg kan vinne, ønsker jeg å slutte mens jeg fortsatt er god. - Ikke når jeg må.

DEN ANDRE RUNDEN går rett inn i framtida fra en dag i mars.

- Jeg vil bruke hodet - ikke beina, sier Ådne. - Jeg har ambisjoner om å gjøre karriere på en annen arena - jeg vil lykkes i næringslivet, med business. Og i løpet av de ti siste åra, og det er lang tid på en utdannelse, har jeg fått karret meg dithen at jeg bare har igjen et halvt år på en mastergrad på BI.

- Som skal brukes til?

- Venturekapital er det jeg drømmer om. Det vil si at man plukker gründere som driver med noe man har tro på, kjøper seg inn i selskaper på et tidlig tidspunkt og selger når det er oppe og står. Og jeg sier man fordi jeg ikke har penger til å starte eget selskap.

- Det lukter mange tilbud allerede?

- Ja, masse. Og veldig forskjellige. Noen synes det er spennende å knytte til seg et kjent navn - det er ikke spennende for meg. Andre igjen vil ha kontaktflaten min - det er heller ikke så spennende for meg. Men noen har sagt de tror på meg som person fordi jeg har klart en mastergrad samtidig som jeg har drevet toppidrett. Og det liker jeg - det er spennende.

- Hvor viktig er penger?

- La meg si det sånn; jeg har tjent godt på skøytesporten uten at det har vært målet. Penger har aldri betydd mye for meg. Det er sekunder og tiendedeler som har vært måleenhetene på min suksess. Men etter skøytekarrieren blir det annerledes - nå vil klokka byttes ut med kroner og øre. Og da blir penger viktig. Som en faktor på om jeg lykkes i jobben.

DEN HARDE TREDJERUNDEN blir lett av følgende grunn; Den handler om konkurransemannen Ådne Søndrål.

- Jeg er sykelig glad i å konkurrere og lever for adrenalinet. Det du opplever den siste timen før en konkurranse - etter at du har trent 15000 timer for å være akkurat der - den følelsen kan du ikke få av noe annet. Og derfor gleder jeg meg så enormt til OL, den ultimate konkurransen det går fire år mellom hver gang du får sjansen til å delta i. Den spenninga jeg føler før start ved de store anledningene er min store greie.

- Og som blir borte i mars?

- Ja, og det er derfor jeg trenger noe nytt - en ny konkurranse å vinne. Det er derfor jeg liker det med business. Jeg rett og slett ha noe nytt å hige etter. Og jeg kommer til å gå på trynet - sjølsagt vil jeg gjøre det.

Men: - Før eller siden vil jeg nå de målene jeg har satt meg.

1200 VERBALE METER etter start skal de neste 400 handle om skøytene. De røde skøytene med tre S-er i gullskrift. De uvurderlige og håndsydde skoa som er skrudd fast på ganske alminnelig stål.

- Hvis noen rapper skøytene mine nå, er det ingen vits i å være med i OL. Jeg har riktignok et par som er noenlunde like, men de vil ikke fungere. For jeg har spesielle føtter - en ortoped fortalte meg at bare en av 10000 har føtter som meg - og på toppen av det er jeg blant de mest sære når det gjelder skøyter.

- Inntil en japaner på en liten fabrikk i Okaya utenfor Nagano formstøpte disse skøytene - han er den eneste i verden som kan lage sko (skøyter) til meg - hadde jeg gnagsår hele vinteren.

Men en gang ble et inngått skøytepar borte. Stjålet på flyplassen i Milano.

- Jeg var i mitt livs form og hadde vunnet 1500-meteren helga før med halvannet sekund, sier Ådne. - Og så sto jeg der uten skøyter. Nå fikk vi riktignok sendt et par med bil gjennom Europa, men med dem gikk jeg to sekunder saktere per runde. Inntil jeg tryna på langsiden.

DEN FEMTE RUNDEN går Ådne med familien. De som aldri er til stede, og som bare venter. - Jeg har to unger på tre og sju år. Jeg har reist 200 dager i året så lenge de har kjent meg. Og jeg vet at det ikke er rettferdig overfor dem å være så mye borte.Samtidig vet jeg at man er nødt til å være egosentrisk.

Fordi:

- Ingen spør meg på startstreken om ungene var syke i sommer slik at jeg ikke fikk trent som jeg skulle. Ingen spør meg om kona forlangte at vi skulle spise middag da jeg burde vært ute og syklet. Og fordi mine prestasjoner måles etter hva jeg gjør og bare det, må jeg prioritere.

- Noen har med familien på konkurranser?

- Ja, men for meg blir det feil. Det går veldig dårlig både for dem og meg. Hege (kona) har riktignok vært med på noe, men de få gangene har hun ment jeg har vært sur og vanskelig. Det har hun helt rett i.

500 METER IGJEN, vi nærmer oss målet. Og grunnen til at han holder på.

- Meningen med livet er å være på vei mot et eller annet - strekke seg mot noe. Det gikk opp for meg etter at jeg hadde vunnet i Nagano. For før OL var jeg sikker på at om jeg vant gull ville jeg komme til å se på medaljen minst en gang hver dag de neste fem åra. Nå er det veldig lenge siden jeg sluttet å tenke på hvor den er.

- For det er veien til målet som betyr noe. Når du først har vunnet, vil du helst utsette det, du ønsker liksom at løpet skal gå i morgen i stedet. Og det var da jeg begynte å tenke slik at jeg begynte å vinne de løpene jeg før hadde tapt.

Ådne Søndrål

Født: 10. mai 1971

Bosted: Oslo

Sivilstatus: Gift, to barn

Meritter: 1 OL-gull, 4 VM-gull

Høyde: 1,80

Vekt: 88 kg

OPPLØPSSIDA ER KORT. Like kort som en seier. Og det som venter bak målstreken, blåser forbi det også. Sjøl på en gulldag i OL.

- «Ja vi elsker» blir stusslig kort når du har lagt ned så mye arbeid. - Kort og fantastisk.

- En gang eller to i Salt Lake City også?

- Ja! Jeg velger jo å tro at jeg lykkes, sier Ådne Søndrål.

GULLSKØYTENE: Blir dette paret borte, kan Ådne droppe OL. Når de strammes, sitter de limt til foten.
FOKUS: Uansett hva han gjør av trening er blikket der. Rettet mot de store løpene.