Langrennstalentet Sissel Bjerkenås slanket seg nesten til døde.

«Jeg ville bort fra alt. Bort fra livet»

Publisert
Sist oppdatert

Som junior var Sissel Bjerkenås norgesmester i langrenn. På landslaget ble flere av lagvenninnene bedt om å gå ned i vekt. Men det var Sissel som slanket seg mest.

Det som skulle være en kamp om å vinne gull i skisporet, ble i stedet en kamp for å overleve.

- Min historie er til skrekk og advarsel. Det er derfor jeg vil vise disse bildene. Jeg unner ingen å gå gjennom alt det jeg har opplevd, sier Bjerkenås, som i dag er 61 år.

Hun orket nesten ingenting av fysisk aktivitet midt i 20-årene.

Å vaske gulvet gjorde juniornorgesmesteren i langrenn helt utslitt.

Når moroa startet for venninnene på en lørdagskveld, orket ikke Bjerkenås noe annet enn å legge seg i senga for å sove.

- Det er deprimerende når man er 25-30 år. Da har man følelsen av å ikke leve, men bare eksistere, forteller Bjerkenås.

- På denne tiden da vekta mi var så lav, klarte jeg knapt å gå opp ei trapp på grunn av manglende muskelmasse. Jeg kunne ikke ta toget, fordi jeg ikke klarte å ta trinnet opp fra perrongen og opp i vogna, erindrer hun.

Hun var 36 kilo og hadde skjelett som en 75-åring.

«Lever hun i dag?»

Det spør flere av 80- og 90-tallets skihelter når de hører Sissel Bjerkenås' navn.

Bjerkenås beskrives som «et levende skjelett i garderoben» av tidligere lagvenninner fra tiden de var sammen på juniorlandslaget i langrenn fra 1978-1980.

KAMP: Sissel Bjerkenås kjempet seg til gull i junior-NM og landslagsplass. Så måtte hun kjempe for livet. Video: Hans Arne Vedlog. Reporter: Marte Nyløkken Helseth. Vis mer

Hun var sannsynligvis den første som fikk spiseforstyrrelser av norske landslagsløpere i langrenn.

- Jeg var nede i 36 kilo på det verste. Jeg hadde ikke noe liv. Jeg orket ingenting og ville bort fra alt. Bort fra livet. Jeg var helt på grensa av det menneskekroppen kan tåle. Jeg fikk dunhår på kroppen som en overlevelsesmekanisme fra kroppens side, ettersom kroppen frøs sånn, forteller Sissel Bjerkenås (61) til Dagbladet.

VANT NM-GULL: Her er Sissel Bjerkenås på vei mot sin største triumf i skisporet under junior-NM på Voss i 1978. Etter dette gikk det helt galt for henne.
VANT NM-GULL: Her er Sissel Bjerkenås på vei mot sin største triumf i skisporet under junior-NM på Voss i 1978. Etter dette gikk det helt galt for henne. Vis mer

- Skjelettet mitt da jeg var 30 år gammel, var som skjelettet til en 75-åring, fikk jeg beskjed om fra legen. Han hadde aldri opplevd noen med så lav fettprosent som meg. Han fikk tatt bort selvmordstankene mine den gang med «lykkepiller», sier hun, og fortsetter:

- Men jeg ble ikke frisk da heller. Det var noe annet som skjedde - flere år senere - som ble redningen.

Dette er den hjerteskjærende historien om stortalentet som vant junior-NM på Voss som 18-åring, men som brukte kreftene og stålviljen sin til å ødelegge egen kropp og helse, før hun klarte å snu tankesettet og kjempe seg tilbake i livet på heroisk vis.

I 40 år har trønderen kjempet en knallhard kamp for å bli helt frisk igjen fra sin mangeårige anorektiske tilstand og senvirkningene som har fulgt med.

Nå går det endelig bra, men i mange år handlet kampen om å overleve.

I nesten et år har Dagbladet, ved hjelp av nye journalistiske metoder og gjennom hundrevis av menneskemøter, undersøkt omfanget av forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser i vår nasjonalsport langrenn – og skiskyting. Dette har resultert i graveprosjektet «En syk skinasjon».

I den forbindelse ønsker Bjerkenås nå dele sin historie om hva og hvorfor det gikk så galt, seinskadene som medfølger og hva som skal til for å kjempe seg tilbake til en normal og frisk tilstand.

Spiseforstyrrelsen har også preget henne i åra etter at hun ble frisk.

- Da jeg endelig begynte å bli frisk, var det for seint for meg å få barn, forteller hun åpenhjertig.

«Hvis du ikke går opp i vekt nå, så dør du!»

Bjerkenås tar oss i mot i hjemmet sitt på Røros. Hun tar oss med inn i sitt mareritt og inn i sin kamp.

Hun sier selv at hun mistet 15 år av det som burde vært noen av de beste årene i livet, fra hun var 20-35 år.

EKSTREMT TYNN OG SYK: Sissel Bjerkenås så ikke selv hvor sykelig tynn hun var. Her i et sommerøyeblikk på stranda. Selv forble hun barnløs. Foto: Privat
EKSTREMT TYNN OG SYK: Sissel Bjerkenås så ikke selv hvor sykelig tynn hun var. Her i et sommerøyeblikk på stranda. Selv forble hun barnløs. Foto: Privat Vis mer

Som juniorlandslagsløper var Bjerkenås en motbakkespesialist med høyt oksygenopptak. Da hun utviklet en svært alvorlig og livstruende grad av anoreksi, var hun nede i 36 kilo på det mest kritiske.

«Hvis du ikke går opp i vekt nå, så dør du!», var den klokkeklare beskjeden Bjerkenås fikk etter å ha slitt med anoreksi i 15 år.

Da svevde hun mellom liv og død. Hun var altså 35 år gammel.

- Jeg skjønte at dette er min siste sjanse. Jeg måtte opp i vekt. Jeg klarte å tvinge i meg mat som jeg normalt ikke klarte å spise. Hele kroppen skalv, da jeg tvang i meg brødskiver med brunost og det som jeg så på som «nei-mat» den gangen, forteller Bjerkenås.

Jeg er heldig som overlevde, erkjenner hun.

Den tidligere norgesmesteren i langrenn klarer nå sette ord på hva som skjer når man er spiseforstyrret og hvordan personligheten forandres.

- To krefter kjemper mot hverandre. Jeg prøvde å gå opp i vekt mange ganger. Men da jeg la på meg to kilo, tok den syke delen av meg over, og så gikk jeg ned i vekt igjen. Da kommer man ingen vei. Jeg ble deprimert, forteller hun.

Når vekten og fettprosenten går ned under en viss grense, skjer det noe i hodet, mener hun.

- Man tenker ikke rasjonelt: Den syke, anorektiske delen tar over kontrollen og styrer både tankegang, matinntak og følelser. Jeg ble ødelagt mentalt.

- Det var en lang, lang kamp. Jeg klarte til slutt å se den tynne kroppen og innse at jeg var syk, forteller den tidligere juniornorgesmesteren.

Mistet menstruasjonen i 15 år

Den ekstreme viljen i Sissel Bjerkenås, som skapte problemet i utgangspunktet, ble også løsningen. Med hjelp fra en familiegruppe, som klarte å trykke på de knappene som ingen leger eller psykologer hadde greid å trykke på, snudde det.

- Det er min største seier i livet å komme ut av det «helvetet». Det var forferdelige år. Det var så herlig da jeg fikk tilbake kreftene.

Bjerkenås sier at «det var som å bli født på ny» da hun begynte å bli frisk igjen i en alder av 35 år.

- Jeg følte så mye glede av å bli normal igjen. Jeg levde i en lykkerus. Det var så godt å leve, forteller Sissel Bjerkenås.

Seinvirkninger av sykdommen har hun likevel tatt med seg i åra som har fulgt. En av dem er beinskjørhet, som har ført til en rekke beinbrudd.

- Jeg har hatt mange beinbrudd i åra etter at jeg ble kvitt spiseforstyrrelsen. Det ble mange brudd i ribbeina da jeg begynte å bli aktiv igjen, men fortsatt var beinskjør. Det skulle veldig lite til. Hvis jeg falt, kunne det ryke et bein. En gang punkterte lungene også. Jeg ble litt for ivrig etter å bygge meg selv opp igjen, forteller hun.

Bjerkenås har delt og gitt Dagbladet innsyn i hennes egne journaler fra beinmålingene hun har gjort tidligere, i perioden 1994-2017.

Målingen fra 1995, da Bjerkenås var 35 år, viser en beintetthet tilsvarende en person på 75 år.

Advarer

25 år seinere – etter knallhard jobbing over en så lang periode – er beinbygningen og skjelettet snart normalt igjen for Bjerkenås når vi nå skriver 2021.

- Min ryggrad er fortsatt noe redusert, mens hofta nå er tilbake til normalen, forteller hun.

Men det har altså tatt rundt 40 år å bli helt frisk fra først spiseforstyrrelsen og dernest seinvirkningene av spiseforstyrrelsen.

Det er viktig kunnskap å formidle videre til yngre generasjoner i dag, sier hun og utdyper:

«Det har jeg selv fått smertelig erfare.»

- Ingen fortalte meg hvordan spiseforstyrrelsen ville gå utover beinstyrken da jeg var ung langrennsløper. Kroppen stopper østrogenproduksjonen. Den er viktig for blant annet et sterkt skjelett.

- Menstruasjonen min var borte i 15 år. Min siste normale blødning tror jeg at jeg hadde som 17-åring. Da legen fant ut dette, ble det tatt beinmåling, samt at jeg ble satt på østrogentabletter. Da fikk jeg høre og lære hvor viktig østrogen er for beintettheten.

Hun håper å nå ut til yngre jenter og gutter i en liknende situasjon og forhindre at en forstyrret spiseatferd går så langt som i hennes tilfelle.

Derfor gikk det galt

Hvordan Sissel Bjerkenås klarte å bli frisk igjen fra den livstruende spiseforstyrrelsen – og dernest bygge opp eget skjelett igjen etter å ha lidd av seinvirkningene i et halvt liv – forteller hun lenger ned i artikkelen.

Men først skrur vi tiden tilbake til da problemene startet og hva som opprinnelig trigget spiseforstyrrelsen.

Hvordan kunne det gå så galt med et av Ski-Norges mest lovende talenter?

Som junior vant Bjerkenås NM på Voss. Hun var 18 år gammel og herjet i skirenn på trøndersk snø. I 1977-78 kom hun inn på juniorlandslaget.

Det var da det skjedde.

Det var da livet og tankesettet gikk fra friskt til sykt.

Bjerkenås tar oss med tilbake til en skisamling i Stryn:

Juniorlandslagsløperne var målrettet og ambisiøse. De ville bli best. Og trente knallhardt.

Sissel Bjerkenås kjempet seg til gull i junior-NM og landslagsplass. Så måtte hun kjempe for livet. Video: Hans Arne Vedlog. Reporter: Marte Nyløkken Helseth. Vis mer

Utøverne gikk først opp den lange bakken til breen med skiene på nakken. Dernest kjørte skijentene en flere timers lang langrennsøkt oppå breen, før de gikk ned igjen til hotellet.

De var i verdenstoppen på å trene.

Men blant de dårligste på å spise.

- Vi kunne gå seks-syv timer før neste måltid. Jeg husker hvor sulten jeg var noen ganger før middag, forteller hun.

- Det var ikke noe snakk om å spise umiddelbart etter en treningsøkt for å sørge for hurtigere restitusjon.

Flere tidligere landslagsløpere Dagbladet har snakket med, forteller at det ble økt fokus på vekt og kosthold på denne tiden.

Bjerkenås forteller at hun først fikk beskjed om å slutte å spise potetgull da hun var med kretslaget på sin første samling.

- Da jeg kom hjem, sa jeg til min mor at jeg ikke fikk spise potetgull mer, forteller hun.

På juniorlandslaget økte fokuset på kosthold og vekt ytterligere.

- Noen av oss fikk beskjed om å gå ned i vekt og at vi hadde for mye på rumpa. Jeg fikk ikke den beskjeden selv, men ble påvirket av miljøet rundt meg på landslaget, sier 61-åringen og legger til:

- Jeg tenkte: «Hvis hun skal ned i vekt, bør jeg også ned i vekt»,

Oksygenopptak-triggeren

Daværende landslagstrener Dag Kaas har en noe annen versjon.

- Stemmer det at dere i landslagsledelsen forsøkte å få utøverne ned i vekt?

- Nei. Vi forsøkte det vi kunne å skape en balansert helhet. Det vil si at om man trener bedre og spiser sunnere for å finne sin idealvekt, kan noen gå ned i vekt, andre kan holde vekta og noen kan til og med gå opp, sier Kaas til Dagbladet.

IKKE GOD NOK KUNNSKAP: Dag Kaas var landslagstrener da Sissel Bjerkenås ble syk av spiseforstyrrelser. Kompetansen på området var fraværende, både blant legene de hadde knyttet til seg, og i langrennsmiljøet. Foto: Kristin Svorte
IKKE GOD NOK KUNNSKAP: Dag Kaas var landslagstrener da Sissel Bjerkenås ble syk av spiseforstyrrelser. Kompetansen på området var fraværende, både blant legene de hadde knyttet til seg, og i langrennsmiljøet. Foto: Kristin Svorte Vis mer

Han understreker at både landslagsledelsen, legene og samfunnet generelt visste lite om spiseforstyrrelser på 1980-tallet.

Kaas påpeker videre at Bjerkenås hadde idealvekt før hun begynte å slanke seg, men at hun ikke skjønte det selv.

- Hva gjorde dere for å forsøke å hjelpe?

- Jeg snakket med henne om kosthold, men uten å ha tilstrekkelig kompetanse, svarer trenerlegenden.

Skjebnen til den tidligere juniornorgesmesteren i langrenn har gått hardt innpå mange sentrale personer i langrennsmiljøet.

- Det var det første sjokket, sier Kaas.

- Da ringte alarmen for meg og alle på juniorlaget, uten at vi visste hva som lå bak og hva vi kunne gjøre.

Bjerkenås legger imidlertid ikke skylden på noen trenere. Hun tror årsaken til problemet er sammensatt.

Blant annet peker hun – i likhet med flere øvrige eks-landslagsløpere Dagbladet har snakket med de siste månedene – på at den systematiske innføringen av måling av maksimalt oksygenopptak trigget vektfokuset.

STERKT REDUSERT: Sissel Bjerkenås tilbake på skistadion i Trondheim som 37-åring. Foto: Tom E. Østhuus / All Over Press
STERKT REDUSERT: Sissel Bjerkenås tilbake på skistadion i Trondheim som 37-åring. Foto: Tom E. Østhuus / All Over Press Vis mer

- Når man går ned i vekt, gir det positive utslag på oksygenopptaket. Lavere vekt øker oksygenopptaket. Det var det mye fokus på. Jeg gikk ned i vekt og fikk fremgang i sporet. Men når vekta blir for lav, uteblir framgangen. Når jeg ser på bilder fra den tiden, var jeg tynn allerede før jeg begynte den ekstreme vektnedgangen, erkjenner Bjerkenås.

- Det var lite kunnskap om hva som kunne skje om det gikk galt. Jeg fikk ødelagt mange år og fikk smake medaljens bakside.

Til dette sier daværende trener Dag Kaas:

- Vi hadde utøvere med tyngre beinbygning og muskulatur og derfor hadde lavere milliliter-opptak per kilo, men som gikk raskere i sporet. Det mener jeg vi var nøye med å formidle, men det er mulig det ble oppfattet annerledes.

Skjelett som en 80-åring

Bjerkenås fikk skistipend i USA da hun var i 20-åra.

Der fikk langrennstalentet komplimenter for det hun beskriver som «en syltynn kropp». Det motiverte henne til ytterligere vektreduksjon og forsterket den onde sirkelen hun var inne i.

- Jeg gikk sakte, men sikkert videre ned i vekt. I starten holdt jeg tritt i skisporet, løp 10 000 meter på bane og gjorde det bra. Men med lavere vekt og mindre muskelmasse, ble resultatene i skisporet og på løpebane gradvis dårligere, forteller Bjerkenås.

DRO TIL USA: Sissel Bjerkenås pinte seg stadig mer ned i vekt. I USA hadde hun også suksess som løper. Foto: Hans Arne Vedlog
DRO TIL USA: Sissel Bjerkenås pinte seg stadig mer ned i vekt. I USA hadde hun også suksess som løper. Foto: Hans Arne Vedlog Vis mer

- Når vekten går ned, og med så mange treningstimer, ble det minimalt med fett på kroppen min. Og med lav fettprosent, går kroppen i sparemodus og menstruasjonen uteblir.

Allerede som 30-åring fikk hun konstatert utstrakt osteoporose, altså beinskjørhet.

- Jeg har en kjempesterk vilje, men brukte den feil. Jeg var 110 prosent perfeksjonist og sultet meg selv. I dag når jeg er frisk, er det vanskelig å skjønne hvordan jeg klarte å sulte meg selv i så mange år, sier Bjerkenås.

Bjerkenås var fortsatt aktiv langrennsløper i USA i de to åra hun bodde der. Da hun kom tilbake til Norge, ble situasjonen enda verre.

- Jeg opplevde at jenter jeg hadde slått med ett minutt før jeg dro til USA, plutselig slo meg med ett minutt. Da skulle jeg straffe meg selv. Jeg slanket meg enda mer og utviklet anoreksi på det hardeste.

19-åring skulle hjelpe

Bjerkenås' mor var fortvilet.

I mangel på kompetanse om spiseforstyrrelser i samfunnet generelt, kontaktet hun lagvenninne og stortalentet Kitty Dahl for å få hjelp.

Kitty Dahl var det aller største talentet på juniorlandslaget. Dahl var bare 18 år og 1 måned gammel da hun debuterte i senior-VM i 1978. Da ble hun tidenes yngste deltaker i et senior-VM.

Men det var mer enn langrenn som sto i hodet på Kitty Dahl. 19 år gammel fikk hun denne gigantiske oppgaven om å hjelpe lagvenninna Bjerkenås.

FIKK HJELP: Sissel Bjerkenås, 37 år på bildet, fikk hjelp av lagvenninna Kitty Dahl. Foto: Tom E. Østhuus / All Over Press
FIKK HJELP: Sissel Bjerkenås, 37 år på bildet, fikk hjelp av lagvenninna Kitty Dahl. Foto: Tom E. Østhuus / All Over Press Vis mer

Dahl søkte etter kompetanse om temaet, men ble sjokkert over det hun fant ut.

- Jeg var ikke en fagperson; jeg var 19 år med bare ett års studie i psykologi. Det var en stor og vanskelig oppgave, erkjenner Dahl overfor Dagbladet.

- Hva gjorde du?

- Jeg undersøkte hva som fantes av kunnskap på feltet og ble ganske sjokkert over mangelen på ekspertise. Jeg prøvde på min amatørmessige måte å hjelpe, forteller Dahl.

Hun legger til:

- Det var veldig lite kunnskap om faren ved slanking og spiseforstyrrelser da jeg var aktiv. Legene og trenerne var stort sett menn. De forsto ikke at det kunne være helsemessig farlig at idrettsjentene slanket seg.

Konfrontert med dette sier Dag Kaas:

- Vi hadde en del kunnskap om hvordan man skulle spise, men ikke om hvordan man ikke skulle spise. Vi hadde et bra legeteam, men som ikke hadde kunnskap om spiseforstyrrelser. Det var en krevende situasjon for en ung trener, for å si det mildt, sier Kaas.

- Hvilken kunnskap hadde dere om kvinners biologi i treningssammenheng på den tiden?

- Det var minimalt. Det var via helseteamet og litt målinger på for eksempel hva menstruasjon kan ha å si for prestasjonen. Det hadde vi for lite kunnskap om. Vi var heller ikke trent i hvordan vi skulle snakke om dette.

- Helt nytt for oss

Kaas fortsetter:

- Den gang var Skiforbundet basert på mye frivillighet. Vi hadde ikke i nærheten den økonomien som langrenn har i dag. Og derfor ikke et system som vi har nå. Legene var ansatt på sykehus, og det var stort sett frivillig arbeid på den medisinske fronten.

- Vi kontaktet leger på Ullevaal og Aker sykehus. Vi fikk ikke særlig hjelp, fordi de fastslo at dette var et veldig vanskelig sykdomsområde, som var helt nytt for dem og oss, forteller Kaas.

KUNNE IKKE HJELPE: Tidligere landslagstrener Dag Kaas forteller at de blant annet var i kontakt med leger på Aker sykehus i Oslo for å få hjelp til å takle spiseforstyrrelser. Foto: Tor Richardsen / NTB
KUNNE IKKE HJELPE: Tidligere landslagstrener Dag Kaas forteller at de blant annet var i kontakt med leger på Aker sykehus i Oslo for å få hjelp til å takle spiseforstyrrelser. Foto: Tor Richardsen / NTB Vis mer

Legeforeningens tidsskrift bekrefter dette i en egen gjennomgang av temaet spiseforstyrrelser i Norge.

Det norske medisinske miljøet var sent ute med å tilegne seg kunnskap om spiseforstyrrelser, og fram til 1980 var det bare fire leger i hele landet som var opptatt av problemstillingen, skriver Legeforeningen Tidsskrift.

«I løpet av 1980-årene ble spiseforstyrrelser kjent i vår kultur, og sykdommen er blitt mer og mer synlig», oppsummerer de.

Daværende landslagsløper Kitty Dahl er i dag klinisk psykolog og forsker. Tidligere har hun undervist i hvordan terapeuter skal behandle pasienter med spiseforstyrrelser. Hun forstår at situasjonen var vanskelig for landslagsledelsen da Bjerkenås ble syk.

- Det var veldig lite kunnskap om kvinner og kvinners biologi på den tiden. Legebistand til landslagsutøvere var i likheten med mye annet basert på frivillighet. Dag Kaas og de andre mannlige trenerne gjorde så godt de kunne, men manglet kunnskap og forståelse av kvinners biologi, sier Dahl.

- Det var ikke lett for trenerne å få faglig hjelp til spiseforstyrrelser på den tiden. Det var ikke mye trenere og ledere kunne hente av faglige ekspertise.

RIVALER I SPORET: Men da Bjerkenås ble alvorlig syk, var det Kitty Dahl som både fikk og tok ansvaret. Foto: Privat
RIVALER I SPORET: Men da Bjerkenås ble alvorlig syk, var det Kitty Dahl som både fikk og tok ansvaret. Foto: Privat Vis mer

Ikke lenge etter la Kitty Dahl sin meget lovende langrennskarrieren på hylla, etter fem år på landslag. 22 år gammel dro hun til USA for å ta doktorgrad i medisin, fysiologi og psykologi, inspirert av det hun opplevde omkring spiseforstyrrelser i idretten.

Bjerkenås husker godt at lagvenninna Kitty Dahl hjalp henne.

- Kitty førte meg blant annet til en fagekspert på Rikshospitalet. Jeg var hos ham mange ganger og tok blodprøver. Han holdt meg i live. Jeg fikk testet ut «lykkepiller». Det tok bort de mørke tankene, men jeg ble ikke frisk da heller, forteller Sissel Bjerkenås.

For det var noe helt annet som skulle hjelpe Bjerkenås å bli kvitt spiseforstyrrelsen.

Slik ble hun frisk

Bjerkenås var sykmeldt i flere år, men fikk etter hvert jobbe igjen, for Mattilsynet. Det var via den jobben hun fikk hjelp av en kollega som endelig satte henne på rett spor.

En av kollegene kjente en familie med ei jente som hadde vært syk av anoreksi i mange år.

Jenta hadde blitt frisk, og familien ville hjelpe Bjerkenås til å klare det samme.

Denne familiegruppen – bestående av den nå friske dattera, hennes mor og søster – skulle vise seg å bli redningen for Bjerkenås.

«Min kollega tok hånd om meg og brydde seg»

«Denne gruppa ville hjelpe meg til å bli frisk»

Det ble vendepunktet i livet hennes. Da var hun 35 år gammel og hadde slitt med anoreksi i rundt 15 år.

- Etter kontakt med et stort hjelpeapparat av leger, psykologer og alternative behandlere – gjennom flere år, der jeg fortvilet prøvde å komme meg ut av det «helvete» – fikk jeg endelig den hjelpa jeg trengte. Jeg fikk endelig framgangen jeg behøvde, sier Bjerkenås og legger til:

- Hos denne gruppa følte jeg meg trygg.

Den siste sjansen

Hun utdyper:

- De hadde klart å få dattera frisk, og visste hva som måtte til. Samtidig erkjente jeg selv, etter å ha prøvd å bli frisk via utallige ulike behandlere, at dette er min siste sjanse. Med så lav vekt som jeg hadde i så mange år, ville kroppen en gang slutte å «virke». Dette innså jeg.

Bjerkenås og støttegruppa møttes én gang i uka.

- Jeg måtte veie meg hver gang vi møttes i gruppa. Jeg var en mester i å lure vekta med å drikke mye vann rett før veiingen, men de visste om triksene mine.

Budalsjenta fikk etter hvert følgende beskjed:

«Hvis du ikke går opp i vekt nå, så dør du».

Det var da hun skjønte at dette var siste sjanse.

Den grep hun.

- Med hjelp fra denne gruppa klarte jeg å legge på meg fem kilo. Denne familien klarte å hjelpe meg på en måte ingen andre hadde klart, sier Bjerkenås og legger til:

- Jeg er veldig takknemlig for det. Ellers tror jeg at jeg hadde vært død nå.

- Hvordan klarte du å snu din egen tankegang?

- Jeg klarte å få fram viljen som jeg visste jeg hadde der inne. Jeg skulle vise at jeg kan klare det. Jeg tenkte at: «Klarer jeg ikke det nå, er det over og ut for meg og livet mitt». Jeg måtte godta at jeg la på meg og at buksa ble trangere.

Da greide hun å tvinge i seg mat som hun normalt ikke klarte å spise.

Da hun klarte det, var snuoperasjonen i gang.

Det neste steget – kampen for å bli helt frisk – tok mange år.

Etter en lang kamp kunne hun endelig ta farvel med spiseforstyrrelsen.

Beinskjør

Nå er Sissel Bjerkenås 61 år. Hun er frisk, og beinstyrken begynner å nærme seg normalt nivå.

- Å bygge opp skjelettet var én ting; all muskelmasse var borte også, så det har blitt mange timer på styrkerommet. Alt man mister av muskelmasse må bygges opp igjen. Det har tatt mange år, men i dag kan ingen se at jeg har hatt anoreksi. Jeg er helt normal med litt ekstra rundt midjen.

- Jeg har klart å bygge opp mye av skjelettet igjen. Det er nesten der det skal være, litt under normalen. Jeg har ikke noen diagnose i dag, sier hun.

Kontinuerlig kalktilskudd og medisinen Fosamax, samt oppbyggende styrketrening, har styrket og gjenoppbygd skjelettet til Bjerkenås.

Etter at hun sluttet med Fosamax-medisinering, har hun klart å fortsette å bygge skjelettet videre, ettersom hun har evnet å legge på seg.

Kvitt problemene

Nå smiler livet mer enn noen gang før.

ET NORMALT LIV: Sissel Bjerkenås har brukt lang tid på å ta tilbake livet sitt. Foto: Hans Arne Vedlog
ET NORMALT LIV: Sissel Bjerkenås har brukt lang tid på å ta tilbake livet sitt. Foto: Hans Arne Vedlog Vis mer

- Jeg har gått turrenn i moden alder, til jeg var 50 år og i trimklassen etter det. Jeg er i bra form. Nå har jeg det bra. Jeg er helt kvitt problemene nå, forteller 61-åringen.

Det gleder Kaas.

- Jeg er veldig glad for at hun har blitt frisk, sier han.

Bjerkenås er i dag samboer med Edvin, som er tannlege.

Hun ønsker å takke Edvin for at det går så bra nå.

- Han er veldig snill og omtenksom. Han er en viktig grunn til at jeg er lykkelig i dag, sier Bjerkenås.

Selv jobber hun som lærer på en videregående skole der hun underviser hovedsakelig i restaurant- og matfag, blant annet om kosthold og ernæring, samt matematikk, naturfag og kroppsøving.

Nå ser hun framover.

- Jeg bestemte meg for å ikke tenke på åra jeg mistet, men i stedet fokusere på åra jeg har framover. Da blir livet så mye bedre. Det har jeg jobbet mye med mentalt: Å fokusere på det positive og kvitte meg med negative tanker. Det har mye å si for livskvaliteten.

Ved å dele sin sterke historie, håper hun at de som tukler med maten i dag, kan be om hjelp tidsnok.

Sissel Bjerkenås' oppfordring til de unge, aktive idrettsutøverne er:

«Inntak av energi og næring er så viktig. Husk å spise nok!»

KOMMER SØNDAG MORGEN:

Jeg håpet at en bil skulle kjøre over meg, da jeg varmet opp til skirenn i en alder av 16–17 år.

To nye utøvere fra den samme epoken i norsk langrenn snakker ut om anoreksien og spise­forstyrrelsen som holdt på å ødelegge livet deres. Les historiene deres

TRENGER DU HJELP MED SPISEFORSTYRRELSER ELLER RELATERTE PROBLEMER, TA KONTAKT MED:

I 2020 fikk Dagbladet et anonymt brev om påståtte, utbredte problemer med forstyrret spiseatferd på topplan og nedover klassene i norsk langrenn. Flere i miljøet snakket løst om det samme. Men det var bare påstander og enkelt­historier. Ingen hadde forsket på feltet på 16 år.

Var det virkelig så ille? Vi ville undersøke. I nesten et år har Dagbladet, ved hjelp av nye journalistiske metoder og gjennom hundrevis av menneskemøter, undersøkt omfanget av forstyrret spiseatferd og spise­forstyrrelser i vår nasjonalsport langrenn – og skiskyting.

Vi har foretatt røntgen­målinger, hormon­tester og omfattende, validerte psykologiske tester i jakten på dokumentasjon. Vi har også undersøkt langtids­virkningene av flere års ernærings­underskudd blant utøverne. Dagbladet har i tillegg brukt spesiell teknologi og analyse av store mengder data i søket etter svar. Det vi fant, bekreftet ikke bare ryktene. Det var mye verre.

Funnene er dystre, mener eksperter. I de neste ukene og månedene skal vi fortelle en helt ukjent historie om den norske nasjonal­idretten – og dokumentere den.

Les alle sakene her

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer