BAR KISTEN SAMMEN: Bare uker etter at skijentene bar Vibeke Skofteruds kiste, har en ny tragedie rammet laget. Foto: Nina Hansen
BAR KISTEN SAMMEN: Bare uker etter at skijentene bar Vibeke Skofteruds kiste, har en ny tragedie rammet laget. Foto: Nina HansenVis mer

Nytt dødsfall rammet langrennsjentene

Jentene som tok vare på hverandre

Skilandslaget rammet av tragedie for tredje gang.

LIVIGNO (Dagbladet): Det er ikke så lenge siden historien om de norske langrennsjentene mest var den glade fortellingen om laget som vant alt.

Akkurat det var knapt til å unngå. Målt i medaljer har norsk idrett aldri sett maken til det som skjedde rundt Marit Bjørgen etter at hun fant seg selv som skiløper sommeren for ni år siden under forberedelsene til Vancouver-OL. Da hun etter mange år som proff langrennsløper og verdensmester endelig ble så trygg på det hun drev med, at disse opplevelsene av opp- og nedturer i sporet ikke lenger føltes så dramatiske.

At Marit til slutt overtok kontrollen over eget idrettsliv, ble det som også ga framgang til alle jentene på laget. På noen vintere kom det en rekke nye navn rundt jevngamle Bjørgen, Vibeke Skofterud og Kristin Størmer Steira som allerede da hadde holdt på lenge.

Først Astrid og Therese som er født i 1987 og 1988. Deretter tre, fire år yngre Maiken, Ingvild og Heidi, og så en etter en uten at det med årstall betydde så mye lenger.

Det var noe annet som dro stadig nye jenter fram til mer enn de trodde de kunne oppnå med idretten sin.

FOR med Marits trygghet ble det annerledes å være sammen på lag. Ikke noe norsk landslag hadde vært på skijentenes nivå når det gjaldt antall timer, innsats og struktur, men det var samholdet om det å bli best som gjorde den store forskjellen. Det ga medaljene, pengene, berømmelsen og den hverdagslige TV-serien som hjalp oss til å forstå mer av hva som hadde skjedd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så snudde også den historiske rangstigen i den tradisjonsbundne norske langrennssporten. Plutselig var det langrennsgutta som ba om treningsråd. Som spurte om hvordan det var mulig å gå så fort i så mange år.

Men det var da.

ser vi stadig tydeligere at disse jentene kommer med svar på andre og langt viktigere spørsmål. Svar som de knapt nok visste de hadde. Svar som de håpet at de aldri måtte gi.

For nå som tragedien for tredje gang har rammet dette laget, aner vi på utsiden på nytt at storheten ikke ligger i treningsdagbøkene, aldri har stått i resultatlistene og slett ikke kan telles i medaljer.

Det som er sant og godt følger bare varsomt de båndene som år etter år har knyttet skijentene sammen. Som gjør at de har hverandre, uansett det vonde som kommer i det virkelige livet.

DET skjedde første gang i Sotsji-OL da Astrid mistet broren sin. Så mistet alle Vibeke for en måned siden, og nå mistet alle igjen.

30 år gamle Ida; Mari Eides kjæreste storesøster var så tett med denne flokken. Felles treningsturer, felles bursdager, felles omsorg, felles liv.

Det er en tid for å gråte, og den er nå.

SEINERE går det kanskje an å se de gode mønstrene både i våre og andres liv. Finne ut hva som vever oss sammen og hva som varer. Det som er til å slite på når vi egentlig er utrøstelige og ikke forstår.

Som når en ung kvinne bare faller om i et mosjonsløp og dør.

KANSKJE er det en grense også for hva dette jentefellesskapet klarer. Sånne tanker kom da du så et stafettlag bære kisten til venninnen sin bort fra Eidsberg kirke mot graven for et par uker siden.

Men de bar likevel.

For da hadde Marit allerede fått sagt hvorfor de orket. Om Vibeke som var så glad i livet og så glad i dem. Hun som fikk alle rundt seg til å føle seg betydningsfulle. Hun som gjentok det vi må minne hverandre om igjen og igjen: «Livet er kort - make it count».

Gjør at det er verdt noe.

er det mest dette denne venninnegjengen har gjort disse årene. Fått til noe som varer når vi har glemt hvem som var nærmest Marit og Therese på pallen.

Jentene har kommet til dette landslaget en for en. Fra hvert sitt sted, med svært forskjellig bagasje. Underveis har det selvpålagte kravet om å være som de aller beste, blitt opplevd trykkende for noen av dem. Toppidrett er røft; sortering, nederlag og angst for å forsvinne ut av laget.

Så kommer det en underlig dopingsak som oppleves overveldende der og da, men sett etterpå likevel ikke er det. Fordi alle disse bekymringene fortsatt gjelder leken, og er til å løse om vi bare sorterer hverdagene bedre.

MIDT i dette presset er det jo skijentene selv som har rangert alt riktig. Snakket det uvesentlige bort, fått medaljene ryddet vekk og løftet fellesskapet til å bety mye mer enn det beste landslaget Norge noen gang har hatt.

Sammen er de blitt til de jentene som tok vare på hverandre.

Også når de trodde at de ikke hadde krefter til det lenger.