LIVIGNO (Dagbladet): Det er ikke så lenge siden historien om de norske langrennsjentene mest var den glade fortellingen om laget som vant alt.

Akkurat det var knapt til å unngå. Målt i medaljer har norsk idrett aldri sett maken til det som skjedde rundt Marit Bjørgen etter at hun fant seg selv som skiløper sommeren for ni år siden under forberedelsene til Vancouver-OL. Da hun etter mange år som proff langrennsløper og verdensmester endelig ble så trygg på det hun drev med, at disse opplevelsene av opp- og nedturer i sporet ikke lenger føltes så dramatiske.

At Marit til slutt overtok kontrollen over eget idrettsliv, ble det som også ga framgang til alle jentene på laget. På noen vintere kom det en rekke nye navn rundt jevngamle Bjørgen, Vibeke Skofterud og Kristin Størmer Steira som allerede da hadde holdt på lenge.

Først Astrid og Therese som er født i 1987 og 1988. Deretter tre, fire år yngre Maiken, Ingvild og Heidi, og så en etter en uten at det med årstall betydde så mye lenger.

Det var noe annet som dro stadig nye jenter fram til mer enn de trodde de kunne oppnå med idretten sin.