VERDT PENGENE: Rapporten fra utvalget til John G. Bernander (til høyre) gir gode råd til idretten om hvordan enda mer åpenhet kan hjelpe bevegelsen. Det hjelper idrettspresident Tom Tvedt adskillig mer enn en bra vandelsattest. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
VERDT PENGENE: Rapporten fra utvalget til John G. Bernander (til høyre) gir gode råd til idretten om hvordan enda mer åpenhet kan hjelpe bevegelsen. Det hjelper idrettspresident Tom Tvedt adskillig mer enn en bra vandelsattest. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Bernander-utvalget:

Jo, John G. sin jobb er nok verdt den millionen

Dyr lærdom for en ganske så dydig idrettsledelse

SÅNN ca. en million kroner kostet det Norges Idrettsforbund å få en pen vandelsattest og en passe uavhengig gjennomgang av hvordan bevegelsen i framtida bør sikre best mulig åpenhet i ledelsen av idretten. Det siste kan være en bra investering for landets største frivillige organisasjon, men vandelsattesten var ikke verdt pengene.

Det er to grunner for det:

  • Utvalget til John G. Bernander var utnevnt av idretten selv, og skulle ifølge mandatet ikke granske fortida. Forøvrig er tillit ikke noe som utskrives, men som skapes gjennom handling.

Og i denne lange debatten om åpenhet har norsk idrett pådratt seg et helt unødvendig dårlig rykte ved å holde tilbake detaljopplysninger rundt finansieringen av søknaden til vinter-OL 2022.

TALLENE i seg selv er sannsynligvis ikke noe å skamme seg over, men underveis kom beslutninger som ikke burde vært tatt. Først og fremst bruken av et eksternt PR-byrå for å overbevise flest mulige om at et vinter-OL i Norge ville vært fint både for utlendingene og oss.

Dette var dyre råd for en ellers ganske nøktern idrettsbevegelse. Ikke fordi idretten tapte OL-saken, men fordi ettervirkningene ble en kunstig oppblåst debatt om åpenhet i norsk idrett.

I den debatten ble det skapt et inntrykk av at Norges Idrettsforbund bare var en trist lokal versjon av de vanstyrte globale sportsorganisasjonene:

  • . Det er forsiktig sagt en grov overdrivelse

De såkalte avsløringene av overforbruket i Idrettsforbundet har så langt begrenset seg til enkelte turer på business-class og noen tusenlapper for mye på et par lunsjregninger; altså i realiteten ingen ting.

For det er i virkeligheten svært lite sløsing blant gjennomgående dydige sentrale norske idrettsledere. Alle de foregående regnskapene er da også gjennomgått og godkjent av kulturdepartementet når det gjelder de statlige bevilgningene og av idrettsdemokratiet selv for helheten i økonomistyringen.

NETTOPP det er hovedgrunnen til at idrettspresident Tom Tvedt og styret hans fortsatt ikke vil gi noe ekstra innsyn i tidligere regnskap, og slik er dette også blitt en prinsippsak for å beskytte den demokratiske friheten til de frivillige medlemsorganisasjonene.

Slike prinsippielle faner er det imidlertid vanskelig å vifte begeistret med i forhold til et så effektivt honnørord som «åpenhet». Derfor kom Tvedt i går kveld igjen på defensiven i intervju på NRK Dagsrevyen, og derfor har idrettslederne forlengst tapt denne kampen i opinionen. Det har skjedd mens bevegelsen selv tilnærmet enstemmig sluttet opp om styret sitt på ledermøtet før sommerferien. På det viset er denne debatten avsluttet internt.

OMDØMMETAPET kunne Idrettsforbundet bare ha unngått ved å gi et mer detaljert innsyn umiddelbart. Den sjansen glapp i våres fordi idrettspresidenten ikke ville la seg diktere av pressen, og fordi kulturminister Linda Hofstad Helleland så muligheten til en enkel politisk seier ved å alliere seg med VG for å gjøre OL-regningene til et generelt oppgjør med idrettens påstått manglende åpenhet.

Begge disse partene har isolert sett gjort jobben sin godt i åpenhetsdebatten. Om dette fører noe godt med seg for resten av samfunnet, er det derimot vanskeligere å se. For hva tjener egentlig fellesskapet på at det skapes et feilaktig inntrykk av at landets største folkebevegelse ledes på en fordekt og suspekt måte?

DEN omfattende rapporten fra Bernander-utvalget sier ingen ting om dette bortsett fra å rangere Norges Idrettsforbund klart foran to ellers så troverdige organisasjoner som Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp når det gjelder viljen og evnen til å gi innsyn. Åpenheten i norsk idrett var altså likevel ganske bra.

Derimot sier utvalget mye klokt om hvilke fordeler det vil gi idretten med et enda mer bevisst forhold til å la alle lett få se hva medlemspengene går til. For dette gjelder medlemmenes tillit mer enn bruken av hele fellesskapets midler:

  • Norsk idrett har årlig inntekter på over 22 milliarder kroner, og over 60 prosent av dette kommer fra medlemmene selv.

Da blir kanskje den millionen brukt på John G. Bernander og resten av utvalgets solide jobb, ikke for dyrekjøpt lærdom likevel.

.