Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Jo mere vi er sammen

Enkle menneskelige behov betyr fortsatt mest i norsk idrett.

SAVNET HVERANDRE: I evalueringen etter et skuffende Torino-OL ble alle utøverne bedt om å se kritisk både på forberedelsene og gjennomføringen, men det utøverne selv svarte med var ikke kritikk av treningsmetodene eller dårlig formplanlegging. De framhevet i steden mangel på fellesskap i OL-troppen; det at hele den norske troppen var alt for lite sammen, skriver Esten O. Sæther.
Foto: Heiko Junge / SCANPIX
SAVNET HVERANDRE: I evalueringen etter et skuffende Torino-OL ble alle utøverne bedt om å se kritisk både på forberedelsene og gjennomføringen, men det utøverne selv svarte med var ikke kritikk av treningsmetodene eller dårlig formplanlegging. De framhevet i steden mangel på fellesskap i OL-troppen; det at hele den norske troppen var alt for lite sammen, skriver Esten O. Sæther. Foto: Heiko Junge / SCANPIX Vis mer

||| Her kan du stemme på klubben i ditt hjerte!

DET
er en tilfeldighet at årets Klubben i mitt hjerte arrangeres midt i forberedelsene til vinter-OL i Vancouver, men ellers henger alt sammen med alt også i det beste av norsk idrett.

Den tette forbindelsen mellom toppidretten og hverdagslivet i de tusenvis av klubbene våre, er et nasjonalt særtrekk som gir mening både på og utenfor resultatlistene. Det gjør det aktuelt å bla litt tilbake i evalueringene etter siste vinter-OL, selv om det rent resultatmessig er som å pirke i et åpent sår.

TORINO-OL i 2006 var en tilnærmet norsk fiasko. Det som skulle bli en storm av medaljer, ble mest nederlag og tull. Toppidrettsledelsen var presset til å vurdere seg selv, og den selvgranskingen er det verdt å få med seg for de fleste av oss som driver med hverdagsidrett.

I evalueringen ble alle utøverne bedt om å se kritisk både på forberedelsene og gjennomføringen, men det utøverne selv svarte med var ikke kritikk av treningsmetodene eller dårlig formplanlegging. De framhevet i steden mangel på fellesskap i OL-troppen; det at hele den norske troppen var alt for lite sammen.

I DEN kronglete OL-logistikken rundt de grå vinterlekene i Torino var det mange praktiske årsaker til akkurat den mangelen. Men poenget her er ikke et heller mislykket italiensk arrangement, men grunnleggende prinsipper for det å virkelig lykkes:

•• Norges beste idrettsjenter og gutter; de mest individuelle og de sterkeste egoene, slipt og formet for å løfte seg selv -- og bare seg selv -- fram til sportslig suksess, ba om å få mer tid sammen.

Midt under OL -- der du konkurrerer med lovlige og høyst ulovlig midler for å komme øverst på resultatlista, savnet de hverandre.

AKKURAT det sørger nok Jarle Aambø og Olympiatoppen for å rette på til Vancouver seinere i vinter, men det store spørsmålet er om norsk idrett på grasrotplan har tatt poenget?

Det alminnelige menneskelige fellesskapet er fortsatt det viktigste for å ha det bra med idretten. Det er akkurat det Klubben i mitt hjerte dreier seg om. Vi vil ha lokale miljøer der flest mulig blir sett og får være med i den daglige leken, ganske enkelt fordi det gir en bedre hverdag for de fleste.

DEN gamle versestrofen "Jo mere vi er sammen" er muligens ikke lenger helt rettskrivningsmessig korrekt, men ellers stemmer fortsatt det meste. Det er slike fellesskap som til slutt blir nettopp klubben i ditt hjerte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media