- Oi! Virkelig? utbryter Therese Johaug når Dagbladet forteller om hennes overraskende og forhøyede status i det modige og framgangsrike langrennsmiljøet i Iran.

Iran og kvinneidrett har lenge vært et svært betent tema.

Forrige uke formidlet Dagbladet historien om Irans alpin-landslagssjef Samira Zargari som ble nektet å reise til VM i alpint av sin egen ektemann.

- Det stemmer at jeg måtte bli igjen hjemme. Iranske regler sier at min ektemann bestemmer, sa Irans alpin-landslagssjef til Dagbladet.

Zargari bekreftet ektemannens beslutning med forankring i Irans lover, men kunne ikke dele sine meninger i mangel på landets ytringsfrihet.

Historien er dessverre ikke unik i iransk kvinneidrett:

I juni 2015 ble iransk-britiske Ghoncheh Ghavami arrestert etter å ha deltatt i en demonstrasjon, som kom som en konsekvens av at hun - i kraft av å være kvinne - ble nektet å overvære en volleyballkamp.

Under OL i Rio i 2016 ble Kimia Alizadeh historisk i kraft av å bli første kvinne fra Iran som vant en OL-medalje. Seinere forlot hun hjemlandet i protest mot regjeringen og beskrev seg selv som en av mange millioner undertrykte kvinner i Iran, hvorpå hun anklaget regjeringen for hykleri, løgn og urettferdighet.

Iransk kvinnelangrenn i vekst

I det kvinnelige langrennsmiljøet i Iran ser vi imidlertid steg i riktig retning.

Dagbladet har snakket med noe så sjeldent som flere kvinnelige langrennsløpere fra Iran.

For ja, det er faktisk en del av dem.

I et rulleskirenn i Teheran i sommer var det så mange som 15 kvinnelige langrennsløpere fra Iran som deltok. I et FIS-renn i Iran i januar denne vinteren deltok elleve iranske kvinner. Totalt har ni til elleve iranske kvinner konkurrert i de fire FIS-rennene de fikk arrangert på iransk snø forrige måned.

Og den beste av de alle er eks-alpinisten Samaneh Beyrami Baher (29), som har vunnet det meste av skirenn i Iran i både 2019, 2020 og 2021, og som iOL i 2018 ble første iranske kvinnelige vinter-OL-deltaker.

Johaug forbauser Iran

Den iranske kvartetten Zahra Savehshemshaki, Sahel Tir, Samaneh Beyrami Baher og Samaneh Kiashemshaki fikk sjansen sammen med eneren Beyrami Baher i VM i Seefeld 2019. Torsdag gikk de tre førstnevnte kvalifiseringsrennet i VM i Oberstdorf, sammen med landskvinnen Farzaneh Rezaltonai.

Verdenstoppen når nok aldri disse iranske langrennsløperne, men gleden av å utøve toppidrett er like fullt stort. Til Dagbladet forteller Irans kvinnelige langrennsløpere hvordan de lar seg fascinere av deres store norske forbilde, Therese Johaug.

- Hun er helt utrolig sterk og et forbilde for oss. Det er fantastisk at en kvinne kan ha en slik status i idretten sin og i hjemlandet sitt som det Johaug har i Norge og i vår idrett. Det er inspirerende for oss kvinner i Iran, forteller Samaneh Beyrami Baher til Dagbladet.

Zahra Savehshemshaki er veldig enig i det.

- Vi er langt bak de beste i verden, men for oss er det stort å få delta og konkurrere. Å se hvor gode de beste kvinnene er - som Johaug - er fantastisk, forteller Savehshemshaki.

- Johaug er råsterk. Vi kommer aldri på det nivået, men det er inspirerende å se hvor gode kvinner kan bli i idrett - og hvor nærme de beste damene er de beste herrene.

Johaugs respons

Rosen fra Iran får Therese Johaug først til å kvekke til.

Til Dagbladet sier verdens beste kvinnelige langrennsløper at hun tar med seg ordene fra de iranske langrennsløperne som smigrende.

- Det var artig å høre, at jeg er et stort forbilde for dem. Vi får prøve å få fram noen langrennstalenter fra Iran, sier Johaug til Dagbladet.

- Det er kjekt å høre at langrennssporten har kommet til Iran og at de har lyst til å gå fort på ski. Så får vi se om de får fram noen talenter derfra.

- Kanskje du kan bistå med et lite skikurs?

- Ja, kanskje det, sier Johaug og smiler.

- Langrenn er en eksotisk sport i Iran

Til Dagbladet sier den norsk-iranske forfatteren Mina Bai, som i sine bøker blant annet har viet mye plass til kampen for kvinnefrigjøring i Iran, at hun lar seg begeistre og overraske over de iranske langrennskvinnenes satsing over flere år.

- Det er både imponerende og overraskende fordi langrenn ikke forbindes med Iran - og fordi disse kvinnene gjør dette ut av egen interesse, egen lomme og egen innsats, sier Mina Bai til Dagbladet.

- Skiutstyr er dyrt. Det er lite støtte å få med tanke på organiserte trenere og finansiering. Alt må gjøres på egen hånd. Langrenn er en eksotisk sport i Iran, fordi det er så dyrt med utstyr og nå skianleggene. Jeg tror man må gi dem ekstra honnør for at de kjemper ekstra for det de brenner for, selv om mulighetene er begrenset.

- Moralpoliti

Bai forteller videre at det finnes et lite vintersportsmiljø i nærheten av hovedstaden Teheran, men at det medfører en risiko for kvinnene å oppsøke idrettsmiljøene.

- Iran er ikke en utpreget vinternasjon, selv om landet har steder med vinter hvor det er like kaldt som Norge. Ikke minst har vi flotte skianlegg nær hovedstaden Teheran, som for eksempel i Shemshak. Det er et populært sted for begge kjønn, langt unna landets moralpoliti, som vil ha kontroll over jenter og gutter på samme sted med dresskoder, som mange ungdommer ikke liker og bryter loven ved å unngå å kle seg slik, forteller Bai til Dagbladet.

- Hvor akseptabelt, populært og utbredt er idrett for kvinner i Iran?

- I Iran er idrett populært som alle andre steder der det finnes mennesker. Når du elsker sport, finner du veien til å dyrke din interesse og lidenskap. Dette gjelder også iranske kvinner. Men dette er ikke alltid enkelt, avhengig av hvor mye du får lov av familien din til å drive med idrett som kvinne, hvor mye penger du har til å dyrke dine interesser og hvor mye du må motsette deg begrensningene som finnes for kvinner i det iranske samfunnet, sier Bai og legger til at det iranske volleyball-landslaget gjør det bra og fortjener stor anerkjennelse.

- Et stort kjønnsskille

Hun legger ikke skjul på hvordan kjønnsskillet og kvinnediskrimineringen skaper problemer for eksempel de iranske langrennskvinnene, som inspireres av Johaug.

- I Iran blir dessverre kvinnene diskriminert, og det er et stort kjønnsskille. Rettighetene til kvinner er begrenset i en rekke spørsmål som retten til skilsmisse, barnefordeling, arv, forsikring, utdanning og jobb. Landets diskriminerende lov om at kvinner må dekke seg til i offentligheten, er et problem, forteller Mina Bai videre.

Ektemannen sa nei: Nektes VM

- Når det gjelder idretten i Iran er det politikerne som kontrollerer utøverne. Regimet sier hvem man kan konkurrere med og hvem som ikke får lov. De bestemmer hva man skal si og hvor man kan være.

- Staten bruker idrettsutøverne i politisk propaganda. De er ikke frie. Likevel er iranske kvinner svært dyktige til å ikke gi opp og kjempe for sine rettigheter og skyve grensene. Vi har en rekke idrettsutøvere som kjemper for å nå internasjonalt nivå, selv med hijab og streng dresskode, og selv med begrensninger som staten setter når det gjelder oppførsel. De kjemper, pusher grensene, og vi ser en utvikling, forteller Bai til Dagbladet.