Jørn Andersen ble plutselig satt i husarrest i to uker: - Jeg ble forbanna

Tidligere Nord-Korea-trener Jørn Andersen om den spesielle situasjonen i Japan.

UKJENT DRAMA: Jørn Andersen møtte Dagbladet på en restaurant i Oslo og delte en ny, ukjent historie fra tiden som landslagstrener i Nord-Korea. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
UKJENT DRAMA: Jørn Andersen møtte Dagbladet på en restaurant i Oslo og delte en ny, ukjent historie fra tiden som landslagstrener i Nord-Korea. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Jørn Andersen (56) har vært en opptatt mann den siste uka, i forbindelse med lanseringen av boka «Jørn Andersen - Den nordkoreanske sjefen», ført i pennen av Lasse Olsrud Evensen.

Fotballtreneren, som for øyeblikket leder Incheon United i Sør-Korea, har lagt bak seg 23 måneder som landslagstrener i det myteomspunne landet Nord-Korea, et land hvor innsikten er begrenset for utenforstående.

I boka forteller Andersen blant annet om en spesiell situasjon hvor han virkelig fikk føle politikk på kroppen. Det var desember 2017 og noen uker før jul da Nord-Korea, med Jørn Andersen i spissen, skulle spille kamper i Japan mot Asias beste fotballnasjoner. Nord-Korea deltok i turneringen sammen med Sør-Korea, Japan og Kina.

I boka heter det:

«Selvtilliten i laget var høy da laget satte sine blankpussede svarte sko på japansk jord. Sorte dresser hjalp imidlertid ikke på japanske myndigheter. Vaktstyrken på flyplassen da de ankom, var stor. Det bar rett i bussene, og de ble fulgt av en politieskorte til hotellet. Eller rett i fengsel, om man kan uttrykke seg slik.»

Portforbud

Jørn Andersen og resten av laget fikk portforbud. De fikk bare lov til å bevege seg utenfor hotellet når de skulle trene eller spille kamper. Det gjaldt i hovedsak spillerne og støtteapparatet fra Nord-Korea, men Jørn, med sitt tyske pass, ble også rammet.

- Det var en merkelig opplevelse. Fordi jeg jobbet med nordkoreanerne, ble jeg behandlet som en. Rent praktisk hadde det ikke så mye å si for spillerne, for de holder seg på hotellet likevel, men for meg var det rart. Jeg har aldri, og kommer helt sikkert aldri, til å oppleve dette igjen, blir Andersen sitert på i boka.

- Jeg har aldri vært med på det før, sier Andersen når temaet kommer på bordet under møtet med Dagbladet på en restaurant i Oslo.

For Andersen kone, Ulla, fikk bevege seg som hun ville i perioden - som varte i hele to uker. Hun kunne forlate hotellet, mens Jørn Andersen måtte holde seg inne til enhver tid.

- Det var litt spesielt. Da ble jeg sur, jeg ble irritert, men ikke på det nordkoreanske folket, for de kunne ikke gjøre noe, men de japanske myndighetene. Jeg ble forbanna, sier en oppspilt Andersen og utdyper:

- Etter Japan-turen hadde jeg booket billetter rett til Thailand for ferie, for da var vi ferdige. Det fikk jeg ikke lov til. Jeg måtte være med laget tilbake. Så ble jeg så forbanna at jeg sa ifra. Det endte med at de betalte businessklasse for meg tilbake til Nord-Korea, sier Andersen, før forfatter Lasse Evensen plutselig skyter inn:

- Hvem da?

- Den japanske regjeringen. De betalte businessklasse. Det kostet meg en feriedag, jeg måtte jo tilbake, det var fem timer fly. Derfra og til Japan igjen var det seks timer, sier Andersen.

- Nå kommer den historien liksom, dette har ikke jeg hørt noe om, sier Evensen, tydelig snurt over at han ikke har fått historien med i boka.

- Det er noe jeg har glemt å fortelle deg, sier Andersen.

- Vi fokuserte ikke så mye på den turen til Japan, som egentlig var interessant å fokusere på, sier Andersen, som forteller at han en dag i desperasjon forsøkte å få noen etterlengtede timer i Tokyo sammen med Ulla.

Prøvde bakveien

- Kona kom og besøkte meg, så prøvde vi å lure oss ut en dag. Jeg ble så drittlei. To uker på det hotellet ... Jeg kunne ikke gå på gata engang med mindre det var i forbindelse med trening, sier Andersen.

Utenfor hotelldøra skal det også ha vært en vakt som passet på at han ikke brøt portforbudet - hver dag. Andersen og kona forsøkte seg likevel på en spansk en.

- Vi prøvde å lure oss ut bakveien med nødutgangen, og da fløy de etter oss. De fløy etter oss og sa: «Andersen, no, no, no! No go here, no go here!». Gå vekk, sa jeg. Gå vekk, jeg kommer tilbake. «No, no, no, no». Så ringte de til noen sikkerhetsvakter, så kom det tre-fire stykker løpende, sier Andersen med latter i stemmen.

De få gangene 56-åringen fikk trekke frisk luft, var altså da laget var på trening eller kamp. En dag var han sammen med resten av landslaget i en park utenfor hotellet i forbindelse med trening, da han bestemte seg for å tulle litt med to japanske sikkerhetsvakter som fulgte laget som skygger.

Andersen gjemte seg plutselig bak et tre i parken, og det tok ikke lang tid før leteaksjonen var i gang. Det var imidlertid ikke vanskelig å finne en høy, blond mann i vegetasjonen.

- Det gikk to minutter før de fant meg, humrer han.