FORMSPILLER: Joshua King scoret tre mål for Bournemouth mot West Ham i helga. Foto. NTB Scanpix
FORMSPILLER: Joshua King scoret tre mål for Bournemouth mot West Ham i helga. Foto. NTB ScanpixVis mer

Lagerbäcks første landslagstropp

Joshua King er blitt spissen Høgmo drømte om i 35 kamper

Hat-tricket mot West Ham har gjort potensial til virkelighet for  Joshua King (25). Det er det beste som kunne skje Lars Lagerbäcks første landslagsuttak.

PER-MATHIAS HØGMO løftet Joshua King opp til verdensklasse-spiss etter en strålende scoring i treningskampen mot Belgia for ni måneder siden. Sånn blir det gjerne når man er landslagstrener under press. Man drømmer mer enn man evner å se fakta. For fram til denne Premier League-sesongen har Joshua King først og fremst vært mer potensial og forventninger enn klasse.

Der mangel på stabilitet og scoringer har vært ankepunktet mot Norges beste spiss.

MED ELLEVE LIGASCORINGER totalt, tre av dem mot West Ham i siste serierunde i England, er Joshua King på vei til å bli den spissen vi har savnet siden John Carew hadde gjort det bra nok til å velge bort fotballen som næringsvei. Det skal Lars Lagerbäck prise seg lykkelig over. Hans forgjenger sleit nemlig med det stikk motsatte. Spisser som (nesten) ikke scoret og der en av dem, Alexander Søderlund, trengte 22 landskamper for å score sitt første mål. Derfor var det ingen spiss som var toppscorer for Norge i siste EM-kvalifisering, det var Alexander Tettey.

Han har gitt seg på landslaget.

I SINE BESTE stunder, og det har blitt stadig flere av dem denne Premier League-sesongen, likner Joshua King på John Jarew på sitt ypperste. Det er ikke lite og forteller alt om hva Per-Mathias Høgmo så, men altfor sjelden fikk. Fysikken, farten og gjennombruddskraften - alt er der når Bournemouth-spissen er på. Og i tillegg er min påstand at King er en bedre avslutter en Carew, tryggeremed ballen og en mer naturlig goalgetter.

Potensialet vi har snakket om siden han som 16-åring dro fra Vålerenga til Manchester United er med andre ord helt enormt.

Etter ni år begynner vi å se det.

MEN DET ER ikke bare på banen og innenfor fotballkampenes 90 minutter Joshua King minner meg om John Carew. Han synes å ha den andre biten også, den nesten likegyldige holdningen til spillet som spill og fascinasjon. Som om fotballen i seg selv ikke er så viktig. Det er alt fotballen kan gi og gjøre for en spiller med suksess, alle dørene den kan åpne, som er greia. Og det tar meg tilbake til den gode gamle teorien, den som noen ganger fikk oss til å rive oss i håret og som gikk på hvor god John Carew kunne blitt om han hadde hatt lagt like mye i det som eksempelvis Ole Gunnar Solskjær.

John Carew hadde jo i utgangspunktet alle fysiske forutsetninger til å bli en norsk Didier Drogba.

Hadde du satt Solskjærs hode på kroppen hans hadde han blitt det også.

JEG HAR IKKE grunnlag for å mene noe som helst om hvor mye Joshua King legger i det 24/7. Jeg håper bare han har lært av sin gamle trener i Manchester United, Ole Gunnar Solskjær. At best er mye bedre enn veldig god. Og at det er mulig å bli det så lenge forutsetningene er der. For derom hersker ingen tvil - Joshua King har alt som skal til for å bli en spiss av ekstremt godt format.

Han er ikke verdensklasse selv om han scoret et fantastisk mål mot Belgia og nå står med elleve i Premier League.

Men han kan bli det.

UNDER LARS LAGERBÄCK vil Joshua King få testet moral og offervilje. Som en av to spisser på det norske landslaget vil det han gjør uten ball være forutsetningen for at laget lykkes. Den norske defensiven starter med de to spissene. King, akkurat som makkeren på topp, er nødt til å jobbe som ei bikkje. Og mens 24-åringen Joshua King kunne finne på å si det var kjedelig å spille for Norge, tror jeg 25-åringen er forbi det stadiet der han setter sine egne opplevelser foran lagets resultater.

Det ser i hvert fall sånn ut når han spiller for Bournemouth.