SÅ NÆR: Karsten Warholm i ledelse fram til siste hinder på 400 meter hekk under Diamond League-finalen i Zürich. Aldri har det sett bedre ut for norsk friidrett. FOTO: REUTERS/Moritz Hager
SÅ NÆR: Karsten Warholm i ledelse fram til siste hinder på 400 meter hekk under Diamond League-finalen i Zürich. Aldri har det sett bedre ut for norsk friidrett. FOTO: REUTERS/Moritz HagerVis mer

Filip Ingebrigtsen og Karsten Warholm Diamond League-finalen 2018

Jubelåret: De beste løperne noensinne

Karsten Warholm to hundredels sekund fra Diamond League-seier. Men mest av alt har vi flere norske løperess for mange, mange år framover.

DET ble en Diamond League-finale som minnet oss på at vi aldri har sett maken i norsk friidrett. Ikke fordi kveldens to norske stjerner Karsten Warholm og Filip Ingebrigtsen overgikk seg selv, men fordi de allerede har prestert så mye at det bare er å glede seg til mange sesonger med norske løpere i verdenstoppen.

Akkurat det har ikke det norske publikummet noen gang sett på bane. Selv da Grete Waitz og Ingrid Kristiansen dominerte på de lengste løpene på 1980-tallet, kom ikke suksessen samtidig. Mens Grete hadde forsvunnet ut på maraton, fikk Ingrid sine beste sesonger på 10 000 meter.

Nå kommer alt på en gang. Med Karsten, Filip -og de to andre Ingebrigtsen-brødrene har vi løpere som er i verdenstoppen.

Og tåler det.

LIKEVEL trenger det ikke bli stang inn hver gang. Til det er nivået rundt våre stjerner alt for høyt.

Karsten Warholm har fortsatt tre jevngamle konkurrenter på 400 meter hekk som på papiret er sterkere enn ham. I løpet av den 22 år gamle nordmannens jubelsesong har Abderrahmane Samba (23) med 46,98 , Raj Benjamin (21) 47,02 og Kyron McMaster (21) 47,54 blitt enda sterkere enn ham.

Da er en margin på to hundredels sekund fram til seier i Diamond League-finalen i Zürich etter et teknisk flott gjennomført løp, egentlig et nederlag å være fornøyd med.

Eller som Karsten som vanlig sa det best selv til NRK rett etter andreplassen bak Kyron McMaster med pene 48.12:

- Jeg unner alle at de får det til. Jeg vet jo hvor fantastisk det kjennes.

Sånn sier bare en utøver som er trygg på at han kommer til å forbli i verdenstoppen.

DER blir det altså tre norske løpere til, selv om bare Filip var med denne gangen fra Ingebrigtsen-familien.

Mens Warholm over år har vokst seg til en naturlig sunn selvtillit, har Filips utvikling hatt en ganske annerledes bratt utvikling. Det også er naturlig. Der Karsten dominerte i de fleste øvelser fra han var ganske liten, har Filip jo egentlig ikke vært løper så lenge.

Så seint som midt i tenårene vippet det heller mot fotball. Da det til slutt ble friidrett, var det alltid en storebror som løp mye fortere. Akkurat det er sjelden hverdagen som løfter fram den største selvfølelsen.

DERFOR ble Filip til slutt tvunget til å se på seg selv:

  • Hva var det som gjorde at han før et løp klarte å gjenskape den tryggheten han trengte? At han ble så rolig for sitt eget nivå at han klarte å presse maksimalt i konkurransen?

Akkurat det vendepunktet kom da han følte seg som svakest. Han hadde dratt til Rio-OL sommeren 2016 som fersk europamester på 1500, bare for å feile totalt i forsøket. Der misset han ble plasseringen i feltet før han brøytet seg fram på siste langside og med rette ble disket.

Stort dummere var det ikke mulig å forvalte talentene sine.

AKKURAT det skjønte Filip bedre enn alle. Det var da han systematisk begynte å sette de psykologiske brikkene sammen. Han gikk tilbake til EM-finalen noen uker før, og fant fram hva han gjorde inn mot løpet. Hvilke detaljer i forberedelsene som gjorde at han fikk fram sin maksimale styrke. At han startet løpet i rett størrelse.

Jeg satt og pratet med ham om disse detaljene før semifinalen i Berlin-EM. Den ble jo uansett mer enn dramatisk med det tidlige fallet i feltet foran ham, og så krasjet som flenget opp leggen. Men måten Filip hentet inn konkurrentene på, viste at han selv var i fullkommen balanse som toppløper. Den avslutningen var i seg selv tegn godt nok på hvilken klasse han med den største selvfølgelighet har meldt seg på;

- Først var det i kretsen, så var det i Norge, så var det Europa. Neste steg er å briljere på verdensbasis. Det er et hårete mål, men på våre beste dager tror jeg vi ikke er langt vekke nå, sa han til NRK på vegne av seg selv og familien før løpet.

Det høres ut som en passe ambisjon. Selv på en kveld der skadeavbrekket gjorde slike ambisjoner ganske umulige.

FOR så svekket var Filip Ingebrigtsen etter ribbeinsbruddet fra EM at selvtillit og nivå bare holdt fram til spurtrunden. Inntil da hadde alt vært perfekt. Røff løping i et røft åpningstemp, full kontakt med vinneren Timothy Cheruiyot og så lite brukte krefter som mulig inne ved lista.

Men så var det ikke mer fart likevel. Muligens har treninga vært presset litt kunstig i denne korte, hektiske tida etter skaden for å rekke Diamond League-finalen. Eller så var det bare selve formutviklingen som rent fysisk ikke kunne ha kommet kjappere med så mye trøbbel den siste måneden.

Akkurat det svaret er ikke å interessant. Den viktigste beskjeden om hva som venter med Fredrik Ingebrigtsen på 1 500 meter i årene framover, er uansett gitt forlengst med årets norske rekord på 3.30.01.

En jubelsesong med to nye norske rekorder på 400 meter hekk og 1500 meter, Jakob Ingebrigtsen (17) med to EM-gull og storebror Henrik tilbake med EM-sølv etter langvarige skader.

Dette blir moro. Mye moro.