Forbud mot fluor i langrenn

Jukset rammer disse to

Testingen av tenåringenes skismørning er såvisst ingen «fluor-fadese». Dette er derimot en syretest på hvilken idrett vi tilbyr ungene våre.

MODIGE KVINNER: Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Marit Bjørgen har alltid snakket tydelig om verdier. Det er nødvendig for å få fluordebatten tilbake på riktig spor. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet
MODIGE KVINNER: Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Marit Bjørgen har alltid snakket tydelig om verdier. Det er nødvendig for å få fluordebatten tilbake på riktig spor. FOTO: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

NORSK langrenn har vært bortskjemt de siste årene med et par kvinner som har våget å snakke høyt om verdier. Både Marit Bjørgen og Astrid Uhrenholdt Jacobsen har over tid vunnet så mye respekt for det de har stått for, at de nesten er blitt stående uten motstemmer. Det å angripe holdningene til Marit og Astrid i åpen diskusjon, har vært å be om å bli upopulær.

Da er det mye lettere å gyve løs på Skiforbundet. I det norske bondesamfunnets likhetstradisjon er øvrigheten alltid et enkelt mål. Som nå i den såkalte «fluor-fadesen» til Skiforbundet.

Saken gjelder oppfølgingen av forbudet mot fluorsmørning på skiene til løpere 16 år og yngre. Der er denne demokratisk vedtatt aksjonen for helse, miljø og sunne verdier, i løpet av et noen medieoppslag blitt forsøkt snudd til at dette er et overgrep. Nå er det plutselig de tenåringene som ble tatt i Hovedlandsrennet med rester av forbudt fluor under skiene, det er synd på.

Men så enkelt skal det ikke være å komme seg løs fra de vanskelige spørsmålene som følger med det å se selvkritisk på hvilken idrett vi tilbyr ungene våre.

Dette jukset er jo uansett omfang et angrep på de verdiene Marit og Astrid har forsvart hele tida.

FOR dette gjelder egentlig ikke praktiske ting som om Skiforbundet burde ventet med å avsløre de triste resultatene fra fluortestene under Hovedlandsrennene til de enkelte klubbene hadde fått beskjed, eller hvorvidt selve testingen garantert var hundre prosent presis. Heller ikke om manglende informasjon som noen av klubb -og kretslederne nå begynner å snakke om.

Samtlige som driver med langrenn har de siste par årene hatt muligheten til å skaffe seg kunnskap om problemene med fluorsmøringen. Eller sagt på en annen måte:

  • Det har vært umulig å være voksen i langrennsmiljøet uten å ha fått med seg at dette er et problem for alle som konkurrerer på ski der det knapt finnes enkle løsninger.

Direkte etter at forbudet ble innført i oktober i fjor, presiserte Torbjørn Skogstad; sjefen i langrennskomiteen, akkurat det problemet i et intervju med Dagbladet:

- Testmetoden er ikke så trygg at vi tør å gå rett etter utøverne. Det er snakk om barn og unge, da skal du være trygg på metodene for å diske noen eller ta fra dem en medalje. Det er et verdibasert vedtak, som skal virke preventivt, sa Skogstad forsiktig da.

Han håpet bare at de gode holdningene skulle spre seg.

ALLE visste altså hvor vrient det ville bli å kontrollere dette fluorforbudet. Det er derfor det ikke bør være så mye kontroll. Sånt tar også oppmerksomheten bort fra den etiske utfordringen forbudet gir hver enkelt som er glad i å gå på ski.

Derfor har det knapt vært snakket om annet enn kontroller de siste par årene blant de som til daglig jobber blant yngre langrennsløpere.

Så vær så snill og snakk om noe annet .

Snakk heller om jukset om det så er stort eller lite.

DETTE med unger og tenåringer som må ha maks utstyr og glid for liksom å gjøre alle rundt seg glade, er jo ikke noe annet enn et bedrag. Disse fluor-seirene gir verken ekte idrettsglede eller talentutvikling. De er en vrangforestilling både om lek og toppidrett.

Det er derfor Marit Bjørgen og Astrid Uhrenholdt har vært så tydelige underveis på å fortelle den egentlige historien om hva som er sunn skiglede. Og om hvordan fokuset på det å vinne for enhver pris, over tid bare gjør oss blinde:

- Dette leder til en en voldsom egenfokusering blant toppidrettsutøverne som forplanter seg til de yngre utøverne. Det bidrar til en privatisering av utøvere og utøvelse på toppnivå, og ordninger hvor fellesskapet ikke lenger finnes, skrev Marit Bjørgen i et innlegg om idrettsdemokrati for noen år siden.

DENNE debatten om fluorsmøring dreier seg nettopp om hvilke lekefellesskap vi skal ha. Om hvor viktig det er å skjønne helheten. At leken aldri kan bli sunn om den krever utstyr som truer helse og miljø. Og at barne -og ungdomsidretten aldri blir god om noen voksne krampaktig løfter fram egne unger på bekostning av andre.

Det er trist og unødvendig at det sterke lokale barnearbeidet som norsk skiidrett driver over hele landet, de siste årene er blitt skjemmet av noen få overambisiøse foreldre. Uansett et lavt antall, er de blitt for mange. Og fokuset på antall ski og dyre glidprodukter er blitt alt for stort.

Til sammen har denne ukulturen skapt et falskt bilde av hva som er vitsen med å leke på ski.

DET er dette bedraget som blir utfordret gjennom den lokale aksjonen «Tøffest uten fluor». For dette skimiljøet i Asker og Bærum ble misforstått barneidrett plutselig dødsens alvor gjennom tapet av en kjær leder som opp gjennom årene i trofast tjeneste langs sporet hadde preparert for mange ski med helsefarlige produkter.

Etterpå har det vært en tung vei for å åpne øynene til resten av Ski-Norge. Det klarte de sist høst med det nye forbudet mot giftig fluorsmørning for løpere fra 16 år og yngre.

AKKURAT det krevde en holdningsendring. For den er tross alt kommet:

  • Midt i avsløringen av juks, skiller Oslo-regionen seg ut med gode tall fra testen under Hovedlandsrennet.

Det er ikke fordi ledere, trenere og foreldre derfra er ærligere, men fordi de er blitt mer oppmerksomme. Vi kjenner vel fra livet ellers hva som kreves av bevissthet for å legge om holdninger.

Og akkurat nå krever det at hele Ski-Norge skjønner hva som står på spill om vi ikke tør å snakke åpent om de etiske utfordringene i mye av norsk barneidrett.

Altså om hvilke idrett vi egentlig gir ungene våre.