Kan Lillestrøm bytte sjel?

Finner ikke seg sjæl, skriver Otto Ulseth.

LILLESTRØM SPORTSKLUBB HAR en lengre og dypere kulturhistorie enn kanskje noe annet norsk topplag. LSK var dødballer, fysikk, lange baller i den grad det var nødvendig, voldsomt duellspill og stor aggressivitet. Det var mye av det vi tradisjonelt forbinder med britisk fotball.

Så var det naturligvis også kanskje tidenes største elegantier; Tom Lund - og det var for å si det forsiktig ikke så dumt. Men selv Tommy måtte til slutt gi seg. De som var igjen bar arven videre. Det gjorde også de to siste trenerne før Tom Nordlie; Arne Erlandsen og Uwe Rösler.

Så kom Tom Nordlie, som er en helt utmerket trener, fremfor alt fordi han vet hvordan han vil spille. Han kom hjem til Åråsen for å «forfine» LSK-spillet, hvilket Jan Åge Fjørtoft hadde snakket om allerede mens Uwe Rössler var der. Men da ble det mest med praten.

TOM NORDLIE VIL spille 4-3-3, med brede vinger og gjennomløpende indreløpere, han vil vinkle inn på midtbanen og ut på vingen, han vil spille gjennom midtbanen - ikke over den. Hans ideal er det klassiske Rosenborg-spillet. Det er ikke mange som kan det like godt som han. Både Odd, Sandefjord og Start har gjort suksess med det.

Det var nok lettere i de klubbene, selv om Odd var kjent for sitt britisk-inspirerte spill på 1920-tallet.

Det hjemmelaget vi så på Åråsen i går var et lag som ikke finner seg sjæl, det slites mellom tvil og tro; tradisjon eller «ny-spill», høye baller opp til Occean mens de andre løper etter, eller folk foran ballen og gjennombruddspasninger fra midtbanen?

Treneren sa i pausen hvordan han ville ha det; «Vi må vinkle oppspillene, ikke bare pælme langt mot Occean».

Men det blir en kamp mellom det bildet han har på netthinna og det som sitter i ryggmargen på den enkelte. Kulturen er overordnet enkeltmennesker.

GREPET AV TVIL? Lillestrøm-spillerne Olivier Occean og John Anders Bjørkøy (t.h.). Sistnevnte har et trygt tak i armen til landslagskollega og Vålerenga-kaptein Martin Andresen. Foto: Arnt E. Folvik
GREPET AV TVIL? Lillestrøm-spillerne Olivier Occean og John Anders Bjørkøy (t.h.). Sistnevnte har et trygt tak i armen til landslagskollega og Vålerenga-kaptein Martin Andresen. Foto: Arnt E. Folvik Vis mer

HELE NORDLIES PROSJEKT er litt preget av den historiske tvilen. Treneren har ikke våget å satse like kompromissløst på en ellever som i sine tidligere klubber, og som antagelig er nødvendig for å få til så finstemt samhandling som han er ute etter.

Han dyrker ikke typene like rått som en kunne vente heller; fortsatt er det enda en tung, dyktig hodespiller som må innpå når det blir absolutt nødvendig, og Vidar Riseth er like lite en sentral midtbanespiller i dette spillet i LSK som han var i RBK.

Så ender det med et LSK-lag som i tre kamper på rad har vært oppsiktsvekkende svake på defensiv dødball. Det mangler mye på den tradisjonelle aggressiviteten i presset også, og strukturen i back-rekka er ikke god nok.

TOM NORDLIE VET antagelig bedre enn noen annen trener i Tippeligaen hvordan det skal se ut. Men det bildet korresponderer ikke med det som har vært gjort i de forrige 20-30 åra. Det skaper tvil også hos han, som gir seg sånne utslag som jeg har nevnt.

Derfor fremstår LSK i dag som et lag som har mistet sin sjel, uten å finne noen ny (og antatt bedre).

Lillestrøm er faktisk i krise, ikke på grunn av resultatene, men på grunn av prestasjonene. Kan hende må Nordlie gjøre et tydeligere valg, og rendyrke sin egen filosofi - eller han må rykke helt tilbake til start, til 3. divisjon Østland Nordre.

Det var der Lillestrøm Sportsklubb fant identiteten sin.

Kan Lillestrøm bytte sjel?
KOMMENTERER: Otto Ulseth kommenterer Tippeligaen på Dagbladet.no.