LILLESTRØM SPORTSKLUBB HAR en lengre og dypere kulturhistorie enn kanskje noe annet norsk topplag. LSK var dødballer, fysikk, lange baller i den grad det var nødvendig, voldsomt duellspill og stor aggressivitet. Det var mye av det vi tradisjonelt forbinder med britisk fotball.
Så var det naturligvis også kanskje tidenes største elegantier; Tom Lund - og det var for å si det forsiktig ikke så dumt. Men selv Tommy måtte til slutt gi seg. De som var igjen bar arven videre. Det gjorde også de to siste trenerne før Tom Nordlie; Arne Erlandsen og Uwe Rösler.
Så kom Tom Nordlie, som er en helt utmerket trener, fremfor alt fordi han vet hvordan han vil spille. Han kom hjem til Åråsen for å «forfine» LSK-spillet, hvilket Jan Åge Fjørtoft hadde snakket om allerede mens Uwe Rössler var der. Men da ble det mest med praten.
TOM NORDLIE VIL spille 4-3-3, med brede vinger og gjennomløpende indreløpere, han vil vinkle inn på midtbanen og ut på vingen, han vil spille gjennom midtbanen - ikke over den. Hans ideal er det klassiske Rosenborg-spillet. Det er ikke mange som kan det like godt som han. Både Odd, Sandefjord og Start har gjort suksess med det.
Det var nok lettere i de klubbene, selv om Odd var kjent for sitt britisk-inspirerte spill på 1920-tallet.
Det hjemmelaget vi så på Åråsen i går var et lag som ikke finner seg sjæl, det slites mellom tvil og tro; tradisjon eller «ny-spill», høye baller opp til Occean mens de andre løper etter, eller folk foran ballen og gjennombruddspasninger fra midtbanen?
Treneren sa i pausen hvordan han ville ha det; «Vi må vinkle oppspillene, ikke bare pælme langt mot Occean».
Men det blir en kamp mellom det bildet han har på netthinna og det som sitter i ryggmargen på den enkelte. Kulturen er overordnet enkeltmennesker.
HELE NORDLIES PROSJEKT er litt preget av den historiske tvilen. Treneren har ikke våget å satse like kompromissløst på en ellever som i sine tidligere klubber, og som antagelig er nødvendig for å få til så finstemt samhandling som han er ute etter.
Han dyrker ikke typene like rått som en kunne vente heller; fortsatt er det enda en tung, dyktig hodespiller som må innpå når det blir absolutt nødvendig, og Vidar Riseth er like lite en sentral midtbanespiller i dette spillet i LSK som han var i RBK.
Så ender det med et LSK-lag som i tre kamper på rad har vært oppsiktsvekkende svake på defensiv dødball. Det mangler mye på den tradisjonelle aggressiviteten i presset også, og strukturen i back-rekka er ikke god nok.
TOM NORDLIE VET antagelig bedre enn noen annen trener i Tippeligaen hvordan det skal se ut. Men det bildet korresponderer ikke med det som har vært gjort i de forrige 20-30 åra. Det skaper tvil også hos han, som gir seg sånne utslag som jeg har nevnt.
Derfor fremstår LSK i dag som et lag som har mistet sin sjel, uten å finne noen ny (og antatt bedre).
Lillestrøm er faktisk i krise, ikke på grunn av resultatene, men på grunn av prestasjonene. Kan hende må Nordlie gjøre et tydeligere valg, og rendyrke sin egen filosofi - eller han må rykke helt tilbake til start, til 3. divisjon Østland Nordre.
Det var der Lillestrøm Sportsklubb fant identiteten sin.
