- Karrieren er over!

HAKUBA (Dagbladet): - Akkurat nå er jeg ikke motivert for noen verdens ting. Det kjennes som om karrieren er over, sa Bjørn Dæhlie etter å ha fått femmila litt på avstand. Han var helt tom. Men i neste åndedrag: - Det er noe spesielt med Salt Lake City.

Salt Lake City er byen hvor Bjørn Dæhlie vant sin første verdenscupseier. Men også neste OL-by, fire år inn i framtida.

Med andre ord:

I en salig blanding av seiersrus og total utmattelse utelukker ikke Bjørn Dæhlie noen verdens ting.

- Jeg klarer ikke tenke nå. Det tar gjerne ei uke før jeg er mentalt i orden igjen etter et løp som dette.

- Det er nok den hardeste femmila jeg har gått. Det hardeste løpet noensinne.

- Jeg har aldri vært så sliten noen gang. Jeg trodde beina skulle stoppe helt opp på de to siste kilometerne. Det var krampe, det var vondt, det var et helvete, sier Bjørn.

Han trengte nesten en time på å komme til hektene etterpå, og da det først ble blomsterseremoni, måtte han ta stavene i bruk for å kare seg opp på pallen.

Bjørn Dæhlie har aldri vært mer sliten enn etter gull-løpet natt til i går.

- Trodde jeg skulle dø

De to siste kilometerne inn mot mål, da Niklas Jonsson stakk fra, er de verste han har opplevd.

- Det var helt fortvilt. Jeg så gullmedaljen gå der, hundre meter foran meg. Men beina ville ikke lystre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel, Bjørn mobiliserte krefter som strengt tatt ikke skal finnes og fikk subba seg i mål.

- Han så ut som Bambi på glattisen, sa Niklas Jonsson som fulgte Bjørns desperate innspurt med hjertet i halsen.

Bjørn stupte som sedvanlig over mål i en haug av armer, bein og våt japansk snø.

Han brukte nesten to minutter på å komme seg på beina igjen.

- Det første jeg klarte å tenke på var om jeg virkelig var i mål eller om jeg hadde ramlet før streken. Jeg klarte ikke tenke klart.

- Et øyeblikk trodde jeg at jeg skulle dø.

Det var ikke stort å tenke på heller. Han hadde klart det igjen. Seiersmaskinen tok sin åttende olympiske gullmedalje på rein, skjær vilje.

Viljestyrken hans er unik, selv til toppidrettsutøver å være.

Bjørn klarer å lure kroppen sin til å fortsette å jobbe selv etter at den burde vært innlagt på intensivavdeling.

- Ingen andre hadde klart noe sånt, sier svensketrener Tore Gullen.

Trodde på 30. plass

Dagen før femmila ringte han hjem til samboer Vilde og sa at ingen måtte være skuffet om han ble nummer 30.

- Jeg hadde småproblemer. Trodde ikke jeg var helt i slag, hadde ikke helt den rette motivasjonen. Jeg var mentalt ferdig med OL.

- Så da Christian Hoffmann tok meg igjen, brydde jeg meg ikke stort om det. Det var liksom som det skulle være, sier Bjørn.

Han er ikke med på at nedskrivinga av egne sjanser før løpet var et bevisst trekk for å legge favorittstemplet - og presset - over på Thomas Alsgaard.

- Nei, jeg trodde virkelig ikke jeg hadde muligheter til medalje i det hele tatt foran dette løpet, sier Bjørn.

- Derfor var dette en seier over meg sjøl.

Gullet i skuffen

Åtte OL-gull er i Bjørn Dæhlies besittelse. Hvert og ett av dem betyr noe spesielt. Om femmilsgullet, sier han:
- Det spesielle med dette var at jeg klarte å presse meg så hardt. At det var mer å gå på da kroppen ropte at det var slutt.

Når Bjørn kommer hjem til Nannestad slenger han de tre Nagano-gullene i en skuff. Der ligger det fem fra før.

- Jeg vil ikke ha gullmedaljene hengende framme. Da ser jeg dem hver dag og risikerer å bli litt fornøyd med meg sjøl. Bedre å stikke dem bort og heller prøve å vinne noen nye, sier Bjørn.

Kanskje hadde det vært på tide å snekre et premieskap snart?

Mer å bevise?

Bjørn Dæhlie har ikke noen verdens ting å bevise lenger. Ingen ting. Han er tidenes største, og vil sannsynligvis være det til evig tid. Men en av grunnene til at han har kommet i den posisjonen, er nettopp evnen til å motivere seg, tenne til som en guttunge. År etter år, løp for løp.

Ingen er så flinke til å glemme gamle seirer og se nye utfordringer som Bjørn.
Derfor er det da heller ikke en kjeft i skimiljøet som virkelig tror at han kommer til å gi seg til våren.

Ny motivasjon

Når Bjørn får OL på avstand, kommer han til å se at det er mye å gå for ennå:

  • Thomas Alsgaards framgang. Kan Bjørn klare å holde unggutten bak seg enda et år og til og med hente inn teknikk-forspranget hans?
  • VM i Ramsau. Mesterskapsløperen Bjørn Dæhlie vil ha vondt for å stå over et stort mesterskap.
  • Den fysiske utfordringen. Bjørn vil gjerne vite hvor langt han kan presse kroppen. Hvor lenge han kan være på topp.
  • Nye treningsmetoder. Bjørn har planer om å forandre på treninga, gjøre nye ting. Han er veldig nysgjerrig på om ideene hans vil virke i praksis. Skal han finne det ut, må han satse videre.

Egentlig er det bare én grunn til at han skal gi seg nå, men den er til gjengjeld veldig viktig for ham: Familien.

- Vi får prate om det til våren, når ting har roa seg litt, sier Bjørn.

- Dagbladets tips: Bjørn Dæhlie fortsetter en sesong til, tar et hvileår, og gjør comeback til OL i Salt Lake City om fire år.