DET BITRESTE TAPET: Karsten Warholm har målfotoet av tapet mot Kyron McMaster fra Diamond League-finalen i Zürich som bakgrunnsbilde på mobilen sin. Da ser han det hver morgen. Foto: Reuters/Arnd Wiegmann/NTB Scanpix
DET BITRESTE TAPET: Karsten Warholm har målfotoet av tapet mot Kyron McMaster fra Diamond League-finalen i Zürich som bakgrunnsbilde på mobilen sin. Da ser han det hver morgen. Foto: Reuters/Arnd Wiegmann/NTB ScanpixVis mer

Karsten Warholm elsker presset i verdenstoppen

Karsten Warholm våkner opp til dette bildet hver eneste morgen

- Jeg blir forbanna.

Karsten Warholm er regjerende verdensmester på 400 meter hekk, men toppet VM-sesongen da han stormet inn til EM-tittel og ny norsk rekord på den samme distansen i EM-finalen i Berlin i august.

Paradokset i hans beste sesong noensinne var at han stort sett ble slått av Abderrahman Samba gjennom hele sesongen.

Eller for å være helt presis, Samba slo ham hver eneste gang de møttes i 2018, og likevel er 2018-sesongen tidenes beste for verdensmesteren fra Ulsteinvik.

- Ja, det er noe rart i det, men samtidig så må jeg prøve å se det positive i det. Det positive er jo at når noen slår deg så kjenner du på sulten etter å bli enda bedre. 400 meter hekk er på et nivå nå som bare er helt sykt. Jeg vet ikke om det er noen annen friidrettsøvelse som holder så bra nivå akkurat nå, sier Warholm og fortsetter:

- Det er helt latterlig at man på 47.60 kan bli henvist til en andreplass og tredjeplass. Det er helt latterlig. Men likevel er velsignelsen her at man da må tilbake til tegnebordet for å se hva man kan gjøre bedre. Det er der vi er nå, sier Warholm til Dagbladet.

Et irriterende bakgrunnsbilde

Skissene fra tegnebordet inneholdt noen enkle, men avgjørende ting. Bedre kosthold, mer søvn, mindre ungdommelige forstyrrelser i hverdagen.

Effekten har vært mindre fett og mer muskler.

Og der vinnerskaller som Petter Northug limte opp bilder av de argeste konkurrentene på baderomsspeilet for å la seg motivere til dagens økt, har Warholm valgt en annen vri.

En vri uten overmannen Samba i hovedrollen.

- Jeg har ikke Samba på speilet, men på bakgrunnsbildet mitt på telefonen har jeg en fotofinish der jeg tapte med to hundredeler. Jeg mener jeg kunne tatt de hundredelene bare ved å ta meg litt sammen over mål. Det var i Diamond League-finalen, og det var et litt bittert tap. Jeg gjorde en tabbe og duppa dårlig over mål, og da får man en smekk. Det er fint å ha noen sånne påminnelser, sier Warholm.

Påminnelsen er altså av øyeblikket Kyron McMaster kaster seg foran Warholm i Zürich og vinner Diamond League-finalen i fjor. Én ting er at de to hundredelene det var snakk om var verdt rundt 250 000 i kroner og øre, en langt viktigere ting er hvor vondt det gjør å tape sånne løp.

Det er den smerten som gjør at Warholm har valgt akkurat det bildet som bakgrunnbilde på mobilen.

- Ja, og jeg blir forbanna hver morgen. Først går alarmen, og så ser jeg den jævla fotofinishen der. Da er det bare å skjerpe seg og ta seg sammen, altså, ler Warholm.

Tenker aldri på å bli slått

Noen hver må ta seg sammen om man skal klare åtte timers trening om dagen. I tillegg bør man stå opp om morgenen om man skal rekke det.

Warholm gjør begge deler nå, og spørsmålet er om det var en vekker at både Samba og McMaster slo ham i Diamond League-stevnene i fjor.

- Det var ikke sånn at jeg tenkte før sesongen at jeg skulle bli slått. Jeg så Samba løpe 47.57 i det første stevnet av sesongen, det var før jeg begynte å konkurrere, men jeg tenkte fortsatt at jeg skulle slå ham. Det er sånn hodet mitt fungerer, jeg tenker alltid at jeg skal vinne. Om Samba løper verdensrekorden ned med to sekunder, så tenker jeg fortsatt at jeg skal vinne. Folk vil sikkert si at det er jævlig dumt, og det er det, men det handler om at jeg har enorm tro på det vi driver med. Det er ikke sånn at historien slutter nå. Tvert imot, jeg tror den så vidt har begynt, sier han, og sender dermed et slags varsko til de to nevnte herrer.

Et viktig stevne i Ulsteinvik

Fredag 25. januar inviterer Warholm verdenseliten til friidrettsstevne på hjemmebane i Ulsteinhallen, og nordmannen var ikke snauere enn at han forhørte seg med Abderrahman Samba om han kunne stille.

- Jeg har faktisk snakket med Samba om det, men problemet er at han ikke skal ha noen innendørssesong. Han pleier ikke å ha det, så han kommer ikke til Ulsteinvik, sier Warholm, men legger ikke skjul på at stevnet på hjemmebane blir en fantastisk opplevelse for ham uansett.

- Det kan bli fantastisk. Jeg har satt opp den største fallhøyden ved å ta stevnet hjem til Ulsteinhallen og fått næringslivet til å bidra, så alle rammene ligger der for at jeg må prestere. Jeg føler jeg må forsvare at folk har lagt pengene sine i det, og at folk skal bruke fredagskvelden sin på det, så det kommer til å gå fort. Jeg skal løpe fort.

- Det høres nesten ut som sesongens viktigste stevne?

- Det blir i hvert fall innendørssesongens viktigste stevne, gliser han.

I friidrettsverdenen er det vanligvis sånn at de beste utøverne ikke vil møte de nest beste utøverne altfor mange ganger før de virkelig store løpene.

Favorittene vil gjerne beholde det psykiske overtaket lengst mulig, mens utfordrerne lett kan bli psyket ut av jevnlige tap mot favorittene.

I år er det som kjent VM i Qatar i månedsskiftet september/oktober, men Warholm forsøkte seg altså på å starte prestisjeoppgjørene mot Samba allerede i januar.

- Dette har jeg med meg fra min tidligere karriere. Jeg mener at den beste måten man kan bli bedre på er å ikke være redd for å tape. Det handler om å forbedre seg. Jeg føler ikke jeg er redd for å tape i det hele tatt. Det eneste jeg er redd for er å ikke forbedre meg, og den beste måten jeg kan bli bedre på er å konkurrere mot de beste. Da får jeg se hvordan de gjør sine ting. Jeg vil heller tape mange slag i håp om å vinne krigen, enn å tape begge deler. Vi må uansett møtes i mesterskap, og jeg liker å kjenne på nivået. På presset. Og av og til er det litt motiverende å tape også, sier Karsten Warholm til Dagbladet.