HEDRES: Kjetil Rekdal, som her står for et av norsk idretts største øyeblikk, mottok i dag Kniksens hederspris. Foto: NTB Scanpix
HEDRES: Kjetil Rekdal, som her står for et av norsk idretts største øyeblikk, mottok i dag Kniksens hederspris. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kniksens hederspris

Kjetil Rekdal er den viktigste landslagsspilleren som noen gang har spilt i rødt, hvitt og blått

Trengte Norge et mål så fikk vi det av Kjetil Rekdal (50). Nå har en av Drillos beste menn endelig fått den prisen han fortjener.

FOTBALLENS HEDERSPRIS, KNIKSENPRISEN, leger ikke Kjetil Rekdals sår og stolthet fra den tunge lørdagskvelden i Haugesund, men det gir en stor og viktig fotballmann hans fortjente plass helt der oppe i den norske fotballhistorien.

Det er ikke bare riktig at Kjetil Rekdal nå står ved siden av betydeligheter som Drillo, Rune Bratseth, Erik Thorstvedt, Nils Arne Eggen, Bent Skammelsrud, Roar Strand, Ronny, Ole Gunnar Solskjær, Henning Berg, Hege Riise og Åge Hareide for å nevne noen.

Det var på tide.

KJETIL REKDAL ØNSKET egentlig ikke å komme til Ullevaal Stadion og Fotballfesten dagen etter nedrykket med Start. Han er tross alt Kjetil Rekdal. Nederlag gjør vondt. Nederlag svir. Nederlag av typen nedrykk er knapt til å leve med. Men fordi han er en mann av sitt ord og hadde lovet å dele ut prisen til årets spiller, lot han seg bearbeide søndag morgen.

Lite ante han at mannen som gjorde ham stor med Norge, Drillo, skulle overrekke ham den største og viktigste prisen i norsk fotball.

ENORM BETYDNING: Kjetil Rekdals rolle som norsk landslagsspiller var uvurderlig. Foto: NTB Scanpix
ENORM BETYDNING: Kjetil Rekdals rolle som norsk landslagsspiller var uvurderlig. Foto: NTB Scanpix Vis mer

83 LANDSKAMPER ISPEDD 17 scoringer er Kjetil Rekdals tall for Norge. Bak dem skjuler det seg en helt eksepsjonell landslagskarriere. Jeg vil påstå Drillos ikke hadde vært Drillos om det ikke var for Kjetil Rekdal. For selv om Reka ikke er den beste spilleren som har spilt for Norge har jeg aldri vært i tvil om at han er den viktigste spilleren som noen gang har spilt i rødt, hvitt og blått.

Er det noen som virkelig har stått fram, tatt ansvar og hatt nese for de store anledningene, så er det Kjetil Rekdal, der disse øyeblikkene, i kronologisk rekkefølge, er topp fire:

1–1 SCORINGA SOM ga poengdeling da VM-drømmen trengte noe ekstra mot England på Wembley i 1992. Skuddet fra pluss 20 meter, det som gikk rett i krysset.

HISTORISK SUS: Kjetil Rekdals mål mot England på Wembley i 1992. Foto: ARNT E. FOLVIK / DAGBLADET
HISTORISK SUS: Kjetil Rekdals mål mot England på Wembley i 1992. Foto: ARNT E. FOLVIK / DAGBLADET Vis mer

1–0 SCORINGA OG seiersmålet mot Mexico i USA-VMs åpningskamp i Washington i 1994. Kjetil Rekdal kom inn som reserve etter 78 minutter, scoret etter 85.

1-0, 2–0 OG 3–0 i løpet av kampens sju siste minutter mot Ungarn på Ullevaal høsten 1996, da VM-kvalifiseringa til Frankrike 1998 trengte bein å gå på.

STRAFFESPARKET SOM GA 2–1 over Brasil i Marseille St. Hansaften 1998 – kårets til århundrets øyeblikk i norsk idrettshistorie.

NORGE HAR VUNNET to VM-kamper i fotball. Midtbanespilleren Kjetil Rekdal er matchvinner i begge. Intet mindre. Sjelden har en så langsom fotballspiller klart å sette så dype spor etter seg. Aldri har norsk fotball hatt en klarere, mer fokusert og mer uredd fotballhjerne.

DA FIFA FANT opp "eat, breath and sleep" football, eller var det Coca-Cola (?), tenkte jeg umiddelbart på Kjetil Rekdal. Da det straffesparket skulle tas under tidenes press i Marseille var det også bare en mann som gjaldt. Og så kan vi om selvfølgelig snakke om det å stå igjen på toppen av en hoppbakke til vi får skjegg, være seg i OL eller VM, eller presset det er gå sisteetappen for en hel nasjon på et av våre to stafettlag når det også handler om mesterskapsmedaljer.

Det er eller ikke i nærheten.

DRILLO SÅ AT Kjetil Rekdal var sjelden vare. Det gikk riktignok ikke alltid like fort. Men det ble stort sett veldig riktig. Og da Drillo kunne overrekke sin tidligere klippe denne hedersprisen var de to nok en gang involvert i et sjeldent og viktig øyeblikk i den norske fotballhistorien.

Som på Wembley i 1992.

Som i Washington 1994.

Som på Ullevaal i 1996.

For ikke å snakke om som i Marseille i 1998.

.