Kjip kveld for breiale

VIF-fansen er norske mestere til å gjøre narr av motstandere, men nå gjør laget mest narr av seg selv.

For det er bare utenfor banen at Oslo-klubben holder et nivå som står i stil med selvtilliten på tribunen.

Der er det til gjengjeld god underholdning.

For tida må du sjekke kampmeldingene fra Klanen for å få med deg noe av det beste av Oslos kjappe gatespråk. De frekke ordspillene fra 60-åras russetog i hovedstaden har dukket opp igjen på gigantbanner på Ullevaal.

Aktuell utdriting på 100 x 30 meter; om ikke i silketrykk så i hvert fall vakkert sydd og med snert i hver bokstav:

-  Mangfold kan ikke kjøpes, var gårsdagens melding til erkerival og kjøpmannseide FC Lyn Oslo.

Store ord fra en klubb der alle spillere de siste åra har vært kjøpt og betalt med reder John Fredriksens skipsfartsgambling, men VIF-folket skal uansett bare ha gode ord for sin bevisste flerkulturelle profil.

Verre er det med mangfoldet som ikke ble kjøpt den gang redermilionene skaffet nye spillere.

FORTSATT SLITER

laget med de åpenbare offensive svakhetene i stallen som gjør at knapt et eneste mål kommer av seg selv. Mangel på spissalternativer, offensiv luftstyrke og hurtighet setter krav til et kollektivt angrepsspill som VIF bare tidvis behersker.

I går løp spillerne helst i angrep en og en med ball, bevegelsen i forkant av ballfører var omtrent fraværende og rytmen i pasningsspillet satt først da Kjetil Rekdal selv overtok kommandoen på midtbanen.

Det er stusslig for en trener.

FOR REKDAL

vil helst bare være trener. Fra benken har han gjort mye bra med VIF de siste sesongene, men nå butter det imot.

Den gode sesongstarten burde vært plattform for å utvikle andre kvaliteter i spillergruppa. I stedet er det blitt en cupfiasko før gårsdagens seriesmell på overtid.

Da er det verre å være breial fra tribuneplass.

SÆRLIG NÅR

det er hos naboen at den gode utviklingen skjer. Lyn startet høstsesongen med salg av spillmotoren Jonny Hanssen og enda et oppgjør med ukulturen som regjerte bak garderobeveggene. Satsingen på unge, egne spillere er i løpet av noen måneder blitt tilnærmet total. Nær halvparten av gårsdagens vinnerlag spilte med de nest beste i 3. divisjon seinest i fjor og er produsert via klubbens eget toppidrettsgymnas med Espen Olafsen, den ene av A-lagstrenerne, som lærer.

Da går det an å glemme at Lyn ikke vant på det stilrene en-touch-spillet som gjorde at laget så ut som en medaljekandidat på forsesongen, men derimot på to dødballer.

DET OGSÅ

har noe med mangfold å gjøre. Svenske Peter Markstedt ble kjøpt inn sist vinter som nødvendig kontrast til de offensive pasningskvalitetene. Hans jobb er å lage mål på kraft; gjerne fra altanplass i feltet.

Slik var det ikke tilfeldig at Markstedt scoret i boksen to ganger på en halvtime. Heller ikke at Lyn tok initiativet i den avgjørende annenomgangen på den ekstreme farten til høyrekantens Mounir Hamoud.

Mens Lyn har vaklet med både stil og trenervalg de siste åra, er spillerstallen underveis blitt riktigere enn Oslo-rivalens.

Det var derfor de lo til slutt på Ullevaal i går.

Det er bare utenfor banen at Vålerenga holder et nivå som står i stil med selvtilliten på tribunen, mener Esten O. Sæther.