LITT FOR SPESIELT?  Den toppidretten som ikke blir forstått av hjemmepublikummet, har et stort problem.
LITT FOR SPESIELT? Den toppidretten som ikke blir forstått av hjemmepublikummet, har et stort problem.Vis mer

Klam luft i høydehuset

Å være norsk sportsidol er sjelden en privatsak.

DA LANGRENNSKONGEN Bjørn Dæhlie og hans jevnaldrende krøp ut av høydehusene rundt årtusenskiftet, så de en ny norsk idrettshverdag. Den nasjonale rusen fra Lillehammer-OL var borte, all suksessen og alle medaljene var blitt en vane og stadig oftere kom spørsmålet om hvorfor vi trengte å vinne så mye i idrett. Det var omtrent da toppidrettslederne selv pakket vekk tynnluftsapparatetene og den fjonge teknologien, og heller fulgte Dæhlie tilbake i villmarken med Gutta på tur.

Denne populære TV2-serien som putret og gikk rundt propanapparater og fjelltopper i åtte sesonger var en av årsakene til at Bjørn Dæhlie selv kom seg ganske greit gjennom bruken av de stadig mer omdiskuterte høydehusene. Det var ellers ikke mye stæsj rundt idrettslivet hans. Med naturlig høflighet, bustete rødbrunt hår og et herlig fighterfjes, forble han godt likt karrieren ut.

Men i norsk toppidrett står Dæhlie igjen som nesten unik. Det gjorde at den utstrakte høydehusbruken ble et avsluttet kapittel, og at flere eksperter hos Olympiatoppen nødig vil hente fram disse avsnittene fra langrennskongens treningsdagbøker.

Eller bli med ham på telttur nå som høydehusene internasjonalt er erstattet med flyttbare telt.

FOR allerede mens Bjørn Dæhlie fortsatt vant i skisporet, trakk idrettslederne tilbake støtten til bruken av høydehusene. De skjønte at dette gjorde den norske toppidretten for sær for hjemmepublikummet. Kunstig høydetrening var lov, men ikke lurt.

Sett i et historisk lys var denne skepsisen mot en teknologibasert toppidrett ganske naturlig. Flere av de sentrale aktørene bak den norske idrettsrevolusjonen fra tidlig på 1990-tallet hadde allerede i forarbeidet til nyvinningen Olympiatoppen beskrevet en egen nasjonal modell for å få fram flere vinnere. Våre sportshelter skulle være noe mer enn resultatroboter. De skulle få bli hele mennesker med plass til utdannelse, jobb og familie ved siden av idrettskarrieren.

Snart 25 år etter er dette fortsatt den styrende ideologien hos Olympiatoppen. På nettstedet deres ligger studiemateriale for hvordan idretten skal utvikle det såkalte "helhetsmennesket"; altså topputøvere som bryr seg om mer enn den neste treningsøkta. På samme vis har toppidrettssjef Jarle Aambø den siste tida systematisert samarbeidet med stjerner fra andre kulturområder for å stimulere til en bredere utvikling av norske prestasjone, og slik har stjerner som Marit Bjørgen og Therese Johaug forandret treningsopplegget og funnet tilbake til sitt beste.

DENNE tenkningen alene gjør at en samlet idrett ikke kommer til å følge kravet om å oppheve forbudet mot bruk av høydehus. Selv de aller beste utøverne lever og konkurrerer ikke i en kunstig boble. Satsingen deres må finansieres, og for å få det til må toppidrettens berettigelse bli forstått og akseptert av et bredt publikum og deres valgte politikere.

Mer og mer er dette blitt utfordringen for norsk toppidrett. Høstens tilskuersvikt i fotballen kan også sees som et brudd med et toppidrettsregime som plutselig mistet publikumsteften i et sammensurium av svulstige lokale ambisjoner, skyhøye spillerlønninger og en nærmest døgnkontinuerlig fotballoverføring på betal-TV.

Og hva med den debatten som venter når det alminnelige fotballfolket får med seg at de unge millionærene som utgjør det norske A-landslaget automatisk tar med seg 25% av de 64 millionene som utgjør bonusen for å komme til EM? Er det rimelig med tanke på den folkebevegelsen de kommer fra som ellers sliter med å få fram nye toppspillere blant både jenter og gutter? Og er det ikke ok at våre beste menn gir alt for Norge uten å forlange ekstra betalt?

DER det dessverre uansett spillerbonus skal et lite mirakel til for å få A-landslaget til EM. er det like vrient å drive toppidrett alene. Det aller beste i idretten vår har alltid vært et felles nasjonalt prosjekt. Det er derfor RBK-ledelsen har bestemt at spillerne deres snart skal begynne å spise lunsj i Brakka igjen sammen med resten av klubbmedlemmene.

Så stoppet da heller ikke høydehusforbudet fra 2 003 den flotte norske idrettsframgangen. De beste utøverne hadde forlengst lært seg å trene riktig i naturlig tynnluft, og ble trent av folk som skjønte at godt blod ikke var alt selv i toppidretten. Som Olympiatoppens høydeekspert Jostein Hallen sa det i Aftenposten forleden:

_Høydehus har sikkert effekt på blodet, men jeg tror de sosiale, psykologiske og medisinske omkostningene ville vært mye større enn de marginale fysiologiske gevinstene dette gir.

Et norsk sportsidol er altså ennå ikke seg selv nok.