Klar for suksess

For alpinfolk flest er dette en såkalt mellomsesong. For Stina Hofgaard Nilsen (24) er denne den viktigste sesongen noensinne. I år skal hun bevise at hun faktisk kan stå på ski.

- Jeg er litt overraska over meg selv, sier Stina Hofgaard Nilsen. På gulvet, rundt beina hennes ligger utstyret strødd: Slalåmstøvler, briller, hjelm, hansker, staver og kondomdress. Storslalåm-talentet liksom gror ut av sitt svette, usexy arbeidsantrekk og inn i røde pumps, sorte nettingstrømper og egendesignet, selvsydd kjole. Overrasket, ja _ hun blir ikke den eneste, tenker vi.

- Jeg er rett og slett overrasket over at jeg har nådd så langt. De fleste andre som driver med dette har drømt om det siden de var små. For meg har det bare blitt sånn, uten at jeg egentlig har planlagt eller drømt om noe. Jeg føler meg ikke akkurat som noen utprega toppidrettsutøver, for å si det sånn.

Hun retter litt på kjolen, innrømmer at manglende syferdigheter har gjort snittet litt bevegelsesbegrensende. Men - skitt - er det så nøye da?

Skibaben fra Bergen rufser til håret for fotografen, retter seg opp i ryggen og planter stilletthælene godt i studiogulvet:

- Jeg er liksom litt mer jente enn andre jenter som driver toppidrett.

På trynet

Stina fikk sine første alpinski av mamma og pappa som toåring, men nordmenn flest fikk ikke øynene opp for skiferdighetene hennes før i januar 2002. Da vant hun - uten forvarsel - et viktig renn i Cortina i Italia.

Fortsatt er de viktigste sekundene i Stinas idrettskarriere knyttet til dét skirennet. De gjorde henne til et av våre største OL-håp i Salt Lake city, Deretter gikk hun - bokstavelig talt - på trynet, litt for mange

- Denne sesongen må jeg liksom bevise at jeg kan stå på ski, sier hun litt ironisk, men mest ekte, oppgitt.

Egentlig er Stina dritt lei av at folk gnåler om at hun ikke klarer å holde seg på beina. At journalister spekulerer i om årsakene er tekniske eller psykologiske.

Blir forbanna

- Det ringte en journalist to uker etter siste renn. Han satte i gang et slags forhør for å finne årsakene. Da blir jeg forbanna altså. Bare folk som ikke har greie på ski driver med det der. Når jeg kjører kjempebra på oppvarmingene og i sekundene før jeg faller, så signaliserer det at bare tilfeldighetene råder. I denne sporten avgjøres ting i løpet av et lite sekund, ikke sant.

Uff. Stina stønner.

- Jeg mister ikke trua på meg selv av å falle, men jeg føler at alle andre gjør det, og det er ikke spesielt hyggelig. Du begynner jo å lure: Skal du prestere for andres skyld, eller for din egen?

Stina kjører definitivt for sin egen skyld. Den dagen ski-livet ikke gir glede, stiller hun ikke til start. Da sitter hun enten på lesesalen p BI for å gjøre ferdig siviløkonomstudiet, eller hun sitter hjemme ved mammas gamle symaskin og utvider garderoben.

- Jeg lånte mammas gamle byste i vår og sydde denne kjolen. Den er skjev både her og der, men jeg synes fortsatt ideen er god, sier Stina.

- Nå har mamma lovet meg den gamle symaskinen sin, men før neste kjoleprosjekt skal jeg handle stoffer på Grønland og lære meg å sy ordentlig. Problemet er bare når jeg skal få tid. Jeg er jo borte hele tida.

Enstøing

En av toppidrettens største ulemper er ifølge Stina at du blir både ego og sær. Den aller største ulempen er imidlertid å måtte være borte fra kjæreste, familie og venner et par hundre netter i året.

- Jeg skal ikke si at vi som driver med dette er venneløse. Men du blir litt enstøing. Når du plutselig er borte i fire uker, så er du lett å glemme, vet du. Jeg har jobbet mye for å ha et nettverk. Tenk å bli 30 og ikke ha noen venner!

Stina grøsser.

- Forferdelig.

Når reisemålet i tillegg er en bitteliten, avsidesliggende landsby, uten butikker eller andre fasiliteter enn umiddelbar nærhet til fjell, kan livet bli - dødskjedelig, rett og slett.

- Jeg synes det er ille med all dødtida. Det blir mye lesing og tullprat, mens dagene går. Å finne et egnet sted å sitte hvis du vil studere er heller ikke lett. Som regel ender du opp i hotellsenga med ei bok: Sittende, til du sovner.

Stina kjører ikke på ski for pengenes skyld, sier hun.

- Men du må jo ha noe å leve av. Hvis jeg ikke kjører inn litt penger snart, så må jeg vel flytte hjem til mamma og pappa når sesongen er omme, ler hun.

<B>GOD TAPER:</B> - Du har jenter som griner hver gang de gjør det dårlig. Sånn er ikke jeg. Jeg har aldri grått. Men ski betyr mye for meg, så selvfølgelig liker jeg ikke å tape. Jeg imidlertid begynt å venne meg til det.
<B>ANNERLEDES VINNER:</B> De fleste idrettsutøvere skal vinne alt, hele tida. Sånt synes jeg er slitsomt. For meg holder det å være best på de arenaene som er viktige for meg i øyeblikket. Akkurat nå er det ski.
JÅLA: </B> Jeg er jålete, men du får aldri se meg med sminke i bakken. Bortsett fra dekkstift da, hvis jeg har en skikkelig kvise.