Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Klassemål i en ganske ok serie

På tide å snakke pent om norsk klubbfotball igjen.

DET blinket kanskje ikke akkurat berømmelse og glamour av RBKs unggutt Ole Kristian Selnæs da han noen minutter før slutt fikk slippe inn på Lerkendal som reserve, i 3-0-seieren mot Vålerenga. 18-åringen har hverken tråkket ned solstudioene eller tatoveringssjappene de siste årene, men de daglige timene med skuddtrening har han såvisst ikke skulket.

Den treninga ga enda et drømmemål for et hjemmepublikum som nok opplevde slikt oftere før, pluss et eksempel på at den gjentatte nedpratingen av nivået i Tippeligaen begynner å bli like lite interessant som hakk i plata.

For det stemmer ikke med glimtene av teknisk framgang som kommer stadig oftere der ute på banene.

RENT statistisk er det liten tvil om at norsk klubbfotball har dumpet flere hakk fra de årene RBK selv var å regne som fast deltaker i Champions League. Den nedgangen gjenspeiler både et spesifikt klubbproblem rundt Lerkendal og en gjennomgående mangel på penger, fantasi og langsiktig lederskap i de andre norske toppklubbene. Men fallet er neppe så dramatisk som vi ofte framstiller det.

Selve nedgangen er statistisk lett å måle på den europeiske klubbrankingen der Rosenborg som beste norske klubb har ramlet ned på en 91.plass; en plassering som selvsagt også er alt for høy siden denne lista er basert på et årlig spill der de sterkeste fotballnasjonene bare får stille med et svært begrenset antall klubber i forhold til reel kvalitet.

På nasjonsrankingen er klubbfotballen vår nå nummer 27 i Europa, en plassering som virker ganske normal. Sett i et historisk perspektiv er jo RBKs glitrende internasjonale prestasjoner mer unntaket enn regelen.

MEN hvordan måle de tegnene på framgang som jeg synes flere bør se? Selvsagt først og fremst gjennom resultatene til Molde og RBK når gruppespillet i Europaligaen starter denne uka. Bare det at Norge igjen er tilbake på dette nivået med de to lagene som nå virker best rustet til  å prestere internasjonalt, har allerede gitt verdifulle poeng på nasjonsrankingen. I tillegg er begge disse klubbene såpass forsterket i spillertroppene sine at det er lov å tro på et par gode resultater.

Det mest interessante tegnet på framgang er likevel den tryggheten i selve ballholdet som har vokst seg fram i flere lag gjennom denne sesongen. Dette gjør at trenerne friere kan variere tempoet i sitt eget angrepsspill i en serie som lenge har vært mest kjent for et monotont fysisk preg.

I denne siste serierunden var denne endringen synlig både i spilloppbyggingen hos Hønefoss, i Vikings gode perioder i samme kamp og hos Vålerenga før Oslo-klubben med Pape Diamankas helt unødvendig utvisning ble redusert til 10 mann. Men selvsagt klarest hos Strømsgodset.

BARE det at dette lavkostlaget fra Drammen fortsatt står som serieleder, viser den positiv trenden i norsk klubbfotball. Ingen annen klubb har de siste sesongene vernet så konsekvent rundt sitt ballholdende spill som Strømsgodset. Der Martin Andresens Vålerenga i  poengnød både med vilje og med styrevedtak har forlatt stilen, har Ronny Deila ufortrødent fortsatt med den fotballen han tror på.

Utspillingen av Aalesund var enda et eksempel på hvilke resultater en slik taktisk konsekvens kan gi. På Marienlyst var selv en så dreven kamptaktiker som Kjetil Rekdal ganske sjanseløs i forsøket på å bryte opp hjemmelagets ballhold underveis. Strømsgodset løp mest, våget mest og evnet mest; alt sammen tilsynelatende ganske ubesværet fordi de over tid har spilt seg trygge på det å beholde ballen selv ut av de trangeste situasjonene.

DET er nettopp slike sekvenser i de enkelte kampene som viser den fine utviklingen i norsk toppfotball:

•• Flere norske spillere får til stadig mer med ball.

Denne framgangen er grunnlaget for den ferske suksessen til U-landslaget, og vil med  konsekvente og tålmodige trenere, klubbledere og supportere også føre til et par bra europeiske rsultater.

For holder du så innlært på ballen som Strømsgodset, angriper så raskt og presist som Molde og skyter frispark etter frispark slik som Ole Kristian Selnæs, gir det garantert en norsk klubbfotball det snart blir artigere å reise utenlands med.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media