Kliss naken, men litt klokere

Esten O. Sæther kommenterer.

Det er lett å le av den stakkaren helt innerst i korridorene på Ullevaal Stadion som kom på den glupe ideen å gjøre dragen til det nye norske fotballvåpenet, men langt viktigere å se hva vi nå skal kle den nye nasjonalsporten vår med. For når latteren er stilnet og alle har fått hylt fra seg om hvor teit dette forslaget var, gjenstår det som teller:

• Å gi fotballandslaget en identitet; noe det er lett å kjenne seg igjen i for folk flest.

Da dreier det seg om mer enn å skille offisielle fotballdrakter til overprisete 699 kroner pr. stykk fra piratkopier i butikkhyllene.

Det gjelder virkelig å ha noe på hjertet.

DERFOR ER DET OK å starte med latteren; hvorfor det ble så komisk da plutselig alle så det som Fotball-Norges klokeste menn og kvinner ikke fikk med seg:

• At dragen ikke har noe med fotballspillet vårt å gjøre.

For noen dager siden var det stikk motsatt:

- Emblemet er umiddelbart gjenkjennelig som norsk. Det kommuniserer kampånd, styrke, kontroll, lagspill og ytelse, sa Fotballforbundets innkjøpte seniordesigner Bjørn Høydal til det offisielle nettstedet Fotball.no da den nye landslagstrøya ble introdusert.

DRAGEEMBLEMET: Tirsdag presenterte landslagskapteinene Martin Andresen og Ane Stangeland Horpestad det nye landslagsemblemet sammen med fotballpresident Sondre Kåfjord. Torsdag ble det vraket fordi flagget manglet. Foto: SCANPIX
DRAGEEMBLEMET: Tirsdag presenterte landslagskapteinene Martin Andresen og Ane Stangeland Horpestad det nye landslagsemblemet sammen med fotballpresident Sondre Kåfjord. Torsdag ble det vraket fordi flagget manglet. Foto: SCANPIX Vis mer

HVIS DU KLARER å glemme at det var en designer - og ikke en fritenkende zoolog - som forklarte deg alle disse typiske drageegenskapene, går det an å komme videre:

Artikkelen fortsetter under annonsen

• Hva var det Fotballforbundet da ville formidle som typisk norsk?

Var det den spesielle kampånden, den unike kontrollen, den særegne urkraften, det drillete lagspillet eller den totale norske ytelsen rett før seierens øyeblikk; eller «et skippertak» som dette het den gangen Norge fortsatt var en sjøfartsfartsnasjon og vi hadde et fotballandslag som egentlig ikke pleide å vinne?

Sannsynligvis var det ingen av delene. Det var bare litt «Jan Thomas-språk»; altså en pent dandert virkelighet, og stygt sagt: Ikke virkelig i det hele tatt.

PÅ DEN MÅTEN blir dragens egenskaper like lite troverdig som dette fabeldyrets påståtte norskhet, og da er en mislykket markedsstrategi ikke noe å le av lenger for et særforbund som stadig beslaglegger mer og mer av nordmenns tid og interesse. Fotballforbundet er blitt utfordret til å vise hva det står for.

Den utfordringen kommer sikkert like brått på som bråket rundt det nye merket, men den er absolutt til å ta. I hvert fall hvis fotballfolket skyr nye konstruerte løsninger og merkenavn og finner tilbake til sitt rette jeg.

FOR DET ER MER ENN selve flagget som kjennetegner den spesielle framgangen i norsk fotball. Både den sportslige og kulturelle suksessen ligger i fellesskapet.

Egil Drillo Olsen omgjorde det situasjonsbestemte norske skippertaket til en sportslig vinnerformel. Nils Arne Eggen tok fordelene med inntrent samhandling et langt angrepsmessig steg videre - og vips kunne lille, lokale Rosenborg spille jevnt med de største.

Kliss naken, men litt klokere

Hemmeligheten lå i den konsekvente fellesskapstenkningen, og den var til å bruke på alle baner. Det var derfor Norge preget utviklingen av den internasjonale kvinnefotballen, og midt i denne mest bevisste kollektive fotballperioden tok sitt første olympiske gull.

PÅ SAMME VIS er hele fotballorganisasjonen bygget på lokale fellesskap. Ingen fotballnasjon er så gjennomorganisert og utbygget som vår. På skole etter skole blir lekeplassen til en fotballbinge, og veien ned til grasrota stadig kortere:

• Med jentefotballens frammarsj som den dominerende barneidretten, går nå for første gang nesten hele årskull inn i fotballklubben.

Dette skjer samtidig som stadionutbyggingen landet rundt har gjort toppfotball til mer en sosial enn en sportslig opplevelse. Livet rundt hjemmekampen er blitt selve det lokale fellesskapet.

DET ER I DETTE idylliske familiebildet av den nye norske nasjonalsporten at den onde, ildsprutende dragen framstår i overkant sær. Blendet av lyset fra markedsstrategier og framtidas forretningsplaner så ikke sjefene i Norges Fotballforbund akkurat det, men nå står også de nakne tilbake.

Da er det i hvert fall lettere å kjenne hvor hjertet slår...