Knock en gong

I kveld skal Ole pryle en amerikaner i Italia. Med faren i hælene og oldefaren i nevene.

- Har du hørt om Klemet Olsson? Han var svensk. Det er han Ole har fått en sånn jæklige kraft fra.

John Klemetsen drar meg i buksebeinet. Han står nede på betonggulvet i den svære verkstedshallen på Kaldnes. I blå grilldress, hvite sokker og mørkebrune mokasiner. Omtrent like brun i fjeset som Don King. Big John knekker litt i hofta og trekker øyebrynene i retning sønnens høyre hanske som denger løs på en svart sandsekk. Sekken henger fra en kran i taket.

- Se på Ole nå! Det er pinadø ingen som har sånn en fysikk. Han børster sparringspartnerne vekk som maur! Vi får takke Klemet Olsson. På brudebildet måtte Klemet sitte på gulvet.

- Å?

- Ja, for at de skulle bli like høye. Fruen måtte stå på en krakk.

- Å.

BIG JOHN DEMPER den redselsfulle musikken fra kassettspilleren. Hadde det enda vært «Eye of the tiger». Ole tar av seg hanskene og river teipen av nevene. Han er i form. Mye bedre enn i går, mener kamerat Marton Vagle og hjelpetrener Ulf Johansen. De står ringside med armene i kors og nikker. Ole spenner musklene på høyrearmen. Trener Ulf sier at det ikke hjelper med svære overarmer når tissen er såpass liten. Ole sier at den slett ikke er liten (han kan godt ta av seg shortsen om det skulle stå på det) og at Ulf bør passe sine egne saker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oles hjerte er det også respektabel størrelse på, det har det stått om i avisa, kanskje etter at Ole reddet en fireåring som gikk gjennom isen.

- Jo, jeg har stort hjerte på noen områder. Når det gjelder gamle og syke for eksempel.

- Og idet du kliner til motstanderen på nesa, så tenker du at dette er sikkert en ålreit fyr?

- Ja, det er ikke tilfeldig at vi klemmer hverandre etterpå. I ringen er det business, men etterpå tar jeg gjerne en øl med han.

- Hvis du taper også?

- Nei, ikke hvis jeg taper.

- Tror du han vil drikke øl med deg hvis han taper, da?

- Nei.

- Så da blir det ikke noe av den ølen?

- Nei.

OLE LIGGER PÅ RYGGEN i canvasen. Han tar situps. 200 stykker, på trener Ivor de Limas kommando.

- You look like a million, champ, sier de Lima når Ole passerer 110.

Big John er borte og drar meg i buksebeinet igjen.

- Jo, det skal e si deg, sier han.

Den eldre Klemetsen er ikke helt ferdig med Klemet Olsson, svensken:

- Klemet Olsson hadde en bart så diger- så diger, at den i sin helhet ble donert bort da han døde. Han som fikk barten, fant halvannen liter surmelk i'n. Halvannen liter surmelk!

Big John ler så intenst og hjertelig at de brune foldene i ansiktet hans strammer seg som en knyttneve.

- Se på Ole nå!

Sønnen står og klenger på sin danske trener. Han holder de Lima med høyrearmen og slår med venstre. Det ser nesten litt feigt ut.

- Nå er treneren liksom Reggie Johnson, Ole låser venstrearmen hans, ser du, dette her er viktige altså, ser du! Jeg tror pinadø at Johnson blir en maur han sg. Ole er halvt sogning og halvt trønder, vettu, med en jæklige fysikk. Bestefaren hans boksa en kamp i Odda en gang, og da han kom hjem sa'n: «Jeg var nedi tolv ganger, men e' vant kampen!» Det sa'n.

- Var det Klemet Olsson, svensken?

- Nei, det var bestefaren til Ole. Han var sogning.

Ole Lukkøye er ikke ferdig med Reggie Johnson-imitasjonen, han kliner til med venstre, dansken får vondt i skuldra og sier «For helvede!», Ulf står i det blå hjørnet og sier «Oooo!». Ulf nevner ikke størrelsen på tissen til Ole med et ord. John, Big John, skrur på musikken og vaktmesteren på Kaldnes Mekaniske Verksted slår på lampene i taket. Det begynner å bli seint.

VI DRAR HJEM TIL MARTON VAGLE. Marton har stort TV, svart hjørnesofa og gule vegger pyntet med tre keramikkender og en plakat som annonserer oppgjøret mellom Pernell Whitaker og Oscar de la Hoya i Ceasar's Palace, Las Vegas. Big John har lagt seg til å sove i en båt i Tønsberg havn, Ole spiller kort med Marton og to unge boksefans. Casino. Ole taper. Han forteller at han møtte gamlekjæresten sin her om dagen, helt tilfeldig på gata i Tønsberg.

Lene heter hun. Folk har begynt å kalle henne Aqua-Lene.

- «Jeg har fått meg en uoffisiell kjæreste», sa ho til meg. Jeg kopla jo ikke at det var Morten Harket det var snakk om, jeg trodde jo det som sto i Se og Hør var bare piss, vettu, sier Ole.

- Du er utkonkurrert av Morten Harket med andre ord?

- Nei, det er heller litt show for meg at han skylder meg en tier, som vi sier.

- Skylder deg en tier?

- Ja, vi pleier å si det i Stavanger, om folk som er nummer to.

- Å. Hvordan traff du Lene Nystrøm?

- Hun jobba på et disco her i Tønsberg, når var det da, Marton? Jeg har fått så mye juling siden den gangen, at jeg kan ikke helt huske det.

- Å, det er mange år siden. Hun solgte roser på kaia, forklarer Marton.

- Ingen solgte flere roser enn Lene. Vi kalte henne «Rosepiken».

- Var det love at first sight ?

- Var det det, Marton? Du husker dette bedre enn meg. Var det noe den første natta?

- Hæ? grynter Marton. Han står borte i døra, på vei ut for å hente pizza.

- De lurer på om det var love at first night .

- Nei, vi sa sight ikke night .

- Å, sight , sier Ole.

OLE VEDGÅR AT LENE kan ha falt for ham fordi han var kjendis.

- Jeg har vært - kall det gjerne heldig. Jeg er glad i damer, det er jeg, og det er mange som kommer bort til meg på byen fordi jeg er kjent. Utfallet har ofte vært, hva skal jeg si, hehe, positivt. Jeg er ikke flau for å si det.

Marton Vagle og de to boksefansene ler en guttelatter. Vi også. Hehe.

- Har det blitt plagsomt?

- Ja, mange ganger har det vært plagsomt. Når det kommer et kvinnfolk som ser dårlig ut, for eksempel. Det er mer gøy når en pen dame vil snakke med meg- enn når en stygg dame vil snakke med meg.

Ole blir alvorlig.

- Men du sa i sta at jeg har et stort hjerte, så jeg prøver å ta meg av...

- ...de stygge også?

- Ja, for all del. Jeg forsøker å ta meg av alle på lik linje.

Marton er tilbake med pizza. En med biff, paprika, champignon og løk. Og en med bare biff. Den er til Ole. Han veier 81 og skal ned i 79. Atskillig mindre enn Klemet Olsson. Ole taper fremdeles i Casino.

- Klemet Olsson- hva vet du om ham?

- Han døde mange år før jeg ble født; dessverre får jeg vel si. Klemet Olsson var oldefaren min. Har min far vært ute med historiene sine nå?

- Ja.

- Fortalte han den om ulven?

- Ja.

MARTON OG BOKSEFANSEN i hjørnesofaen vil også høre om Klemet og ulven.

- Klemet Olsson kjørte slede over Finnmarksvidda sammen med forloveden sin, begynner Ole.

- Plutselig oppdaget de at de ble forfulgt av ulv. Da lederulven gikk til angrep, slo Klemet Olsson neven inn i kjeften på ulven, ned gjennom magen, tok tak i halen fra innsida og vrengte hele udyret. Det flyr vrengt ulv rundt på Finnmarksvidda den dag i dag, sier Ole.

Publikum gaper i henrykt forferdelse. Ole setter seg tilbake i den svarte skinnsofaen til Marton Vagle og strekker armene ut langs sofaryggen.

- Jeg har mye å slekte på, sier han.

- Da min far var ung var han på torvet i Stavanger og sloss hver lørdag. De avgjorde kranglene med skikkelig nevekamp. Jeg skulle ønske jeg levde den gangen.

<B>ALDRI I VERDEN</B> om jeg hadde kommet så langt uten far min. Men jeg ønsker ikke min sønn det samme slitet, sier Ole Klemetsen.