Kom med en plan, Kjetil Rekdal!

Esten O. Sæther kommenterer.

PÅ BARE tre kamper har Vålerenga spilt seg vekk fra Europa, mistet to hjemmepoeng og blitt sendt ut av cupen.

Elendigheten skal visstnok komme av at laget bytter for mange spillere, og det er ikke måte på hvor dum VIF-trenerens utskiftningspolitikk er blitt på en drøy uke.

Slik massiv kritikk kan få langt mer ydmyke trenere enn Kjetil Rekdal til å forskanse seg, men når Rekdal foran dagens seriefinale i Kristiansand bytter ufortrødent videre, gjør han rett.

Vålerengas tre tap henger ikke sammen med byttene.

SLIK KUNNE han sansynligvis spart seg for krampebyttene etter en halvtimes spill mot Lillestrøm i semifinalen forleden.

Det er ikke navnene som svikter hos VIF for tida. Det er taktikken. Eller rettere sagt:

Mangel på et forutsigbart angrepsspill.

Vinner ikke Kjetil Rekdal dette seriegullet, bør han i det minste invitere ledergruppa i Vålerenga til en diskusjon om klubben endelig skal utvikle et systematisk, offensivt spill.

GLIPPER GULLET etter årets store investeringer, blir han sannsynligvis tvunget inn i en slik diskusjon. Medgangen har foreløpig gjort at Rekdals tydelige ledelse ikke er blitt utfordret med kraft. Et nederlag i serien svekker posisjonen hans radikalt.

Men en slik maktforskyvning tjener ingen. Kjetil Rekdal har løftet VIF opp på et nytt sportslig nivå, og vil fortsatt være er en flott trener for klubben.

Derfor håper jeg at han tar diskusjonen selv, uansett hvordan det går i serieinnspurten.

DET RARE er at en så resultatorientert trener har valgt å satse på et forholdsvis ustruktert offensivt spill.

Når Rekdal overlater mange av de siste, offensive bevegelsene til spillernes individuelle valg, bryter han med den øvrige tilnærmingen sin til sporten.

Hvorfor skal den systematikken han ellers krever, forsvinne når laget angriper? Angrep er fortsatt fotballens klart vanskeligste øvelse. Er det da noen grunn til å lempe kravene på hvor trenerstyrt dette skal utføres?

MANGEL på klar offensiv struktur under Kjetil Rekdal virker enda mer gåtefull med tanke på hans taktiske kapasitet. I kamp etter kamp har Rekdal gjort de rette taktiske valgene; ikke minst offensivt. Dette har skjedd både før start og under spillets gang, men fellesnevneren har vært VIF-trenerens lyst til å vinne hver kamp for seg.

Slik er VIF, bortsett fra den åpenbare lempingen mot Steffen Iversens hode, blitt et uforusigbart lag.

Desverre også for spillerne.

FOR kritikken av de mange spillerbyttene blir feil.

Problemet er ikke selve byttingen, men at stadig nye spillere kommer inn i nye offensive formasjoner.

Hvis angrepsspillet hadde vært strukturert ut fra gjenkjennelige prinsipper, hadde skiftingen knapt fått andre konsekvenser enn spillernes dagsform.

Å klage over at noen enkeltspillere ikke presterer der og da, blir som regel en dårlig øvelse i etterpåklokskap.

Å kreve en systematisk tilnærming til helheten i det offensive spillet, er derimot forberedelser til enda bedre VIF-tider.

I BESTE fall gir dagens motstander VIF-tilhengerne en oppvisning i akkurat det. Slår Start tilbake etter en svak periode, holder spenningen seg i Tippeligaen helt til siste runde.

Og Start slår på samme vis kamp etter kamp.

Få trenere behersker systematikken i det offensivet spillet bedre enn Tom Nordlie. Det er hans klare tanker om hvordan angrep skal gjennomføres som har løftet Kristiansand-laget fra svak 1.divisjon til gullstandard på bare to år.

LIKEVEL kommer du ikke til å se forskjellen like klart i kveld. På utebane blir ikke VIF så utfordret til å prege kampene med sitt eget offensive spill. Da kan klubben mer rendyrket å slå langt på Steffen Iversen, og lage sjanser fordi motstanderne med sitt eget offensive spill etterlater store rom.

Dette er noe av grunnen til at VIF er Tippeligaens desidert beste bortelag.

Men for en klubb som satser på å bli desidert best i Norge, er det en litt for dårlig trøst.