Kom med stormaktene

ULLEVAAL (Dagbladet): Landslagssjef Nils Johan Semb kommer helt sikkert til å messe om nøkternhet foran Norges første EM-sluttspill. Han blir neppe hørt. Gårsdagens oppvisning beviste at dette laget ennå ikke har fått den motstanden det fortjener.

I går framsto Norge som et lag i ypperste verdenselite - og knapt verdig en høyst brukbar fotballnasjon som Slovenia. Konklusjonen etter finalen i EM-gruppa er kort og gledelig enkel:

Bedre kunne det rett og slett ikke gjøres!

Det er bare å kikke på spillerbørsen for å forstå at æren for gårsdagens fotballfest skal fordeles på mange. Nils Johan står ikke på den sida. Det er likevel han som fortjener mest ære - ett år etter EM-debuten mot Latvia, og de vemmelige Ullevaal-ropene etter Drillo.

  • Han har tviholdt på den urnorske spillestilen, og ikke latt seg friste til store formasjonsendringer eller andre vågale løsninger - til tross for at Norge har utviklet seg fra en stoppernasjon til en spissnasjon.

Mot Hellas var det enkelt å se hvor livsnødvendig det er med et defensivt fundament på dårlige dager. I går tok all moroa framover på banen vekk oppmerksomheten fra det trauste og fornuftige. Men nok en gang demonstrerte Norge den defensive styrken.

Slovenia fikk én eneste målsjanse, åtte minutter ut i andre omgang - på stillingen 3-0 til Norge.

Sjauere

Forskjellen på de to kampene var likevel mer påfallende enn likheten.

  • Mot Hellas var det bare grunnmuren. I går bygde Norge en skyskraper. Og det var arkitekter, sjauere og utsmykkere i skjønn forening.
  • Det var gift i dødballene. De tre første målene kom på headinger etter dødballer - hvis vi inkluderer selvmålet som Erik Hoftun likevel ville nikket inn.
  • Og det var en entusiasme og aggressivitet i duellene på grensen av det tillatte.

Og for ytterligere å understreke litt av potensialet i dette laget: Både 1-0 og 2-0 kom før både Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær hadde bidratt med noe som helst av betydning. Inntil da, var det bare Steffen Iversen av de tre avslutterne som virkelig hadde løftet seg etter Hellas-kampen.

I den grad Nils Johan Semb klarer å finne noe negativt ved gårsdagen, så må det være at Norge var så ekstremt mye bedre framover på banen enn mot Hellas bare fire dager tidligere.

Neppe egnet til å plage nattesøvnen av Semb, men kanskje et moment foran et EM-sluttspill med omtrent like korte hvilepauser.

Trenger Myggen

Landslagssjefen skal også ha ros for at han tok initiativ til å få Myggen tilbake på landslaget. Og enda viktigere: At han har sørget for at Myggen kan trives som individualist også innad i landslagsmiljøet. I denne EM-kvalifiseringen har Norge trengt Myggen. Min skepsis til Myggens comeback har jeg begrunnet med to forhold:

  • Hans grove disiplinærovertramp i fotball-VM og påfølgende skarpe kritikk av landslagsledelsen.
  • Og det faktum at han har vært skuffende svak i de to VM-sluttspillene han har deltatt i.

To forhold som etter mine begreper ikke kvalifiserer til å bygge opp et nytt landslag under Semb. Men Myggen har langt på vei knust min skepsis med det beste middelet han har:

  • Flotte, stabile sportslige prestasjoner.

Store sjanser

Når både Myggen og Semb og de øvrige i landslagsmiljøet har lagt uttalelsene og episodene fra VM bak seg, så bør også alle andre gjøre det. Og hvorvidt han innfrir i EM kan bare tida vise. Sjansene er i hvert fall store - av tre grunner.

  • Myggen trives.
  • Han er i bedre form enn noen gang.
  • Og han har fått bedre medspillere.

Myggen har vært bedre og mer stabil enn noen gang i EM-kvalifiseringen, og er kanskje den enkeltspilleren som i sterkest grad skal ha æren for at Norge kom seg gjennom den siste ukas hjemmekamper med full pott.

Men aller mest ære skal Nils Johan Semb ha.

«Mot Hellas var det bare grunnmuren. I går bygde Norge en skyskraper.»